I dette leserinnlegget beskriver Matisse Royer hvordan hundrevis marsjerte gjennom Wien under fanen til Identitærbevegelsen for å kreve remigrasjon og europeisk selvbestemmelse. Med disiplin, symbolikk og ungdommelig energi ble det sendt et kraftfullt signal om at en ny generasjon ikke lenger lar seg tie.
Av: Matisse Royer. Oversatt av Rabulisten.
Den 26. juli 2025 fant det sted en markering i Wien for remigrasjon og europeisk selvhevdelse. Over 600 deltakere fra flere nasjoner, ifølge arrangørene, sendte et synlig signal, ordnet, disiplinert og fredelig. Demonstrasjonen, organisert av Identitærbevegelsen Østerrike (IBÖ), markerer et nytt høydepunkt i den politiske synligheten til denne paneuropeiske bevegelsen av unge identitære aktivister.
Under fanen til IBØ
Under overskyet, men rolig vær samlet flere hundre deltakere seg i den østerrikske hovedstaden for å holde en varslet demonstrasjonsmarsj ledet av Yannick Wagemann og under IBØs banner. Tydelig, selvsikker og strategisk klarsynt: Paroler som «Send dem tilbake» og «Kan ikke stoppe remigrasjon» gjorde det programatiske fokuset klart, å kreve tilbake europeisk selvbestemmelse i demografisk og kulturell forstand.
Deltakere fra Østerrike, Tyskland og Frankrike (blant annet fra Bretagne og Normandie) dannet en internasjonal kolonne. Hele gjennomføringen var koordinert, og opptredenen samstemt. Ikke minst takket være tilstedeværelsen av en profesjonell enhet for audiovisuelle opptak ble marsjen plukket opp internasjonalt i sosiale medier. Selv prominente amerikanske kommentatorer uttrykte anerkjennelse. En ledende amerikansk politiker uttalte nylig i Skottland: «Når det gjelder innvandring, hvis dere ikke skjerper dere, vil det snart ikke finnes noe Europa.»
Forstyrrelser fra venstreekstreme
Den ellers rolige gjennomføringen ble overskygget av antifascistiske motdemonstrasjoner. Allerede tidlig på ettermiddagen forsøkte voldelige grupper å blokkere marsjen. Det kom til verbale utbrudd, fornærmelser og eggkasting. Likevel opprettholdt de identitære aktivistene ro og orden, fulgte de forhåndskommuniserte reglene og fremstod dermed i sterk kontrast til den hektiske aggressiviteten på venstresiden.
Særlig oppmerksomhet fikk en symboltung scene: Aktivister fra den bretonske gruppen «An Tour Tan» og den normanniske bevegelsen «Les Normaux» klarte å erobre to Antifa-banner, en mye omtalt symbolsk handling som, til applaus fra omgivelsene, dominerte sosiale medier i flere timer.
Politiet reagerte profesjonelt og pågrep flere motdemonstranter for voldelige angrep. Motsetningen mellom disiplin og kaos kunne knapt vært tydeligere.
Betydningen av det visuelle uttrykket
Det visuelle inntrykket blant demonstrasjonsdeltakerne var preget av variasjon. Ved siden av klassisk-konservative fremtoninger, stilte også personer med et ungdomskulturelt preg. Noen var kledd i mørkt tøy, hadde tatoveringer eller bar maskelignende tilbehør, uten at dette ga seg utslag i negativ adferd.
Spørsmålet melder seg likevel: Er denne estetikken forenlig med budskapet som formidles? En fremtidig visuell retningslinje, ikke som begrensning, men som understrekning av alvor og kulturell forankring, ville vært ønskelig. For bilder, særlig i medienes etterarbeid, avgjør i dag mer enn noensinne hvordan et budskap oppfattes og mottas.
Medieforvrengning og motoffentlighet
Mediedekningen av arrangementet fulgte et velkjent mønster: Mens patriotiske medier som AUF1, Info-Direkt eller de franske partnerportalene Breizh Info og Ligne Droite rapporterte saklig, gikk store tyskspråklige medier inn for nedrakking og stempling. Slagord som «nyfascistisk» eller «hatmarsj» ble brukt for å stemple remigrasjon som et rasistisk konsept.
Begrepet er imidlertid klart definert i den identitære diskursen: en politisk styrt, fredelig og rettsstatlig prosess for tilbakeføring av ikke-europeiske befolkningsgrupper. Martin Sellner har forklart dette utførlig ved flere anledninger, men differensiering forekommer knapt i hovedstrømsmediene. Strategien er gjennomskuelig: generalisere, moralisere, delegitimere.
Nye medier, nye perspektiver
En sentral rolle ble spilt av Filmkunstkollektiv en patriotisk, multimedial gruppe som spesialiserer seg på dokumentasjon av frihetsbevegelser. Med profesjonelt utstyr fanget de stemningen under demonstrasjonen på imponerende vis: fra den organiserte marsjen og den symbolske aksjonen mot Antifa-transebanneret, til de provokative overgrepene mot deltakerne. I en tid der bilder former meninger, blir arbeidet deres en kultuell forsvarslinje. De representerer en narrativ motmakt mot medieforvrengning, saklig, kunstnerisk og politisk virkningsfull.
Et signal til Europa: en begynnelse, ikke en slutt
Marsjen i Wien var ikke en isolert hendelse, men et synlig uttrykk for en europeisk dynamikk. En generasjon trer frem som ikke lenger lar seg avspise med tomme løfter. Diskusjonen om remigrasjon har for lengst nådd den politiske sentrum, båret av ungdommelig energi, intellektuell klarhet og en forpliktelse til hjemland, identitet og fremtid. Det som skjedde i Wien var begynnelsen, ikke slutten. Europas idé, båret av sine folk og tradisjoner, er på vei tilbake, selvsikker, fredelig og urokkelig.
