Et privat arrangement i Wien samlet tidligere i mars tre sentrale navn i den europeiske innvandringsdebatten, den franske forfatteren Renaud Camus, den østerrikske aktivisten Martin Sellner og den britiske kommentatoren Harrison Pitt. Samtalen dreide seg om remigrasjon, demografisk utskiftning og spørsmålet om hvorvidt Europa fortsatt har vilje til å forsvare sine egne folk, grenser og kulturelle arv. Blant de fremmøtte var også norske deltakere, deriblant konstituert leder for Norgesdemokratene, Øyvind Eikrem og Rabulisten-redaktør Tore Rasmussen.
Et privat arrangement i Wien, arrangert av The European Conservative og det amerikanske forlaget Vauban Books, samlet 5. mars tre profilerte navn i den europeiske høyresidens innvandringsdebatt, Renaud Camus, Martin Sellner og Harrison Pitt. Samtalen ble filmet foran et publikum og tok for seg remigrasjon, demografisk utskiftning og Europas kulturelle og politiske fremtid.
Arrangementet fremsto ikke bare som et enkeltstående møte mellom tre kjente skikkelser, men som et knutepunkt i et bredere europeisk nettverk av forfattere, aktivister, forleggere og partipolitiske miljøer som forsøker å forme innvandringsdebatten i årene som kommer.
Fra Norge var også Tore Rasmussen, redaktør i Rabulisten og forlegger i Legatum Publishing, til stede under arrangementet i Wien. Under besøket deltok Rasmussen også i møter og samtaler med forfattere og samarbeidspartnere.
Wien som historisk og politisk ramme
Allerede fra åpningen trakk Renaud Camus frem beleiringen av Wien i 1683 og beskrev den østerrikske hovedstaden som en by som en gang sto som en bastion for det kristne Europa, og som nå igjen befinner seg ved frontlinjen i en historisk kamp.
Dette var ikke ment som en løs historisk parallell, men som en konkret ramme for hele samtalen. Utgangspunktet for diskusjonen var at Europas migrasjonskrise, slik deltakerne ser det, ikke lenger kan beskrives i det teknokratiske språket til parlamenter, NGO-er og tenketanker. I deres øyne dreier det seg om et spørsmål langt dypere enn forvaltningspolitikk, nemlig om Europa i det hele tatt skal forbli Europa.
Arrangementet var bygget rundt en grunnleggende overbevisning om at Europas demografiske endringer er reelle, målbare og akselererende, og at utviklingen samtidig henger sammen med et sammenbrudd i politisk mot hos kontinentets styrende eliter.
Camus og «Den store utskiftningen»
Camus ble introdusert som mannen som ga fenomenet det mest kjente navnet, «Den store utskiftningen». Han ble fremstilt som en tenker som ga språk til noe millioner av europeere allerede hadde begynt å ane i sine daglige liv. Hans arbeid ble under arrangementet beskrevet som særlig virkningsfullt fordi det taler i minnets, arvets, skjønnhetens og tapets språk, snarere enn i byråkratisk statistikk alene.
I samtalen vendte Camus tilbake til Europas sammenbrudd i det 20. århundre. I hans fremstilling kom Europa ut av krigenes og totalitarismens tidsalder med en særegen og destruktiv form for skyldfølelse. Denne skyldfølelsen produserte, slik han ser det, ikke lenger selvinnsikt eller tilbakeholdenhet, men sivilisasjonell selvforakt. Et kontinent som en gang trodde på seg selv, begynte først å tvile på sin egen legitimitet, deretter på sin egen kultur, og til slutt på sin egen rett til å overleve som en distinkt sivilisasjon.
Captioned video of @RenaudCamus on irreplaceability and sacrilege from Vienna: pic.twitter.com/tRJW0diLBe
— Vauban Books (@VaubanBooks) March 9, 2026
Camus skilte også mellom «Den store utskiftningen», som han betrakter som en beskrivelse av demografiske endringer, og «global erstatningsisme», en bredere prosess der moderniteten reduserer mennesker til utskiftbare økonomiske enheter, fratatt forankring i sted, historie, språk og slekt. I dette perspektivet blir innvandring ikke bare et spørsmål om arbeidsmarked eller grenser, men del av en større sivilisasjonell utflating, der folk, kulturer, nasjoner og livsformer behandles som om de kan byttes ut med hverandre.
Han hevdet videre at et samfunn som avskaffer hierarkier, standarder og nedarvede former i egalitarismens navn, også mister den mentale rammen som trengs for å forsvare seg selv. En sivilisasjon som ikke lenger tror på fortreffelighet, skjønnhet eller kontinuitet, vil heller ikke kjempe for å bevare dem.
Sellner og remigrasjon som strategi
Martin Sellner ble introdusert av den østerrikske forfatteren Martin Lichtmesz, han la mindre vekt på Sellner en litterære arbeid, selv om han har skrevet flere bøker, og mer som en aktivist som har bidratt til å omsette slike bekymringer til politisk språk, organisering og handling. Rollen hans i Identitærbevegelsen ble fremstilt som særlig viktig for hvordan en yngre generasjon europeiske nasjonalister snakker om migrasjon, identitet og suverenitet.
Sellner argumenterte for at Europas problem ikke bare er ytre press, men også indre selvdestruksjon. Han sammenlignet krisen med en «autoimmun sykdom» på makronivå, en sivilisasjon som angriper sine egne forsvarsmekanismer under påvirkning av ideologisk gift. Skylden la han på forretningsinteresser som tjener på billig importert arbeidskraft, politiske partier som håper å bygge nye velgerbaser, og en etablert ideologisk klasse i medier, akademia, kirker og NGO-er som behandler nasjonal kontinuitet som noe skammelig eller foreldet.
Da samtalen dreide inn mot remigrasjon som begrep, understreket Sellner at høyresidens problem ikke først og fremst er logistikk, men moralsk selvtillit. Dersom høyresiden fortsetter å snakke defensivt, unnskyldende eller rent teknokratisk, vil den tape, hevdet han. Den må i stedet si tydelig at remigrasjon er nødvendig, rettferdig og moralsk riktig, ikke bare for Europas skyld, men også fordi masseinnvandring i seg selv er destruktiv, destabiliserende og utnyttende for landene den berører.
On the latest episode of The Forge, filmed before a live audience in Vienna, @MartinSellner_ makes the moral case for reversing mass migration.
— Harrison Pitt (@Harry_pitt) March 9, 2026
It is both good for us and good for the developing world.
Full video at the link below 🔥 pic.twitter.com/qUY4pxlEWi
Han beskrev dagens migrasjonsmodell som en «brain drain» for landene migrantene forlater og sosial oppløsning for landene de ankommer. Remigrasjon bør derfor forstås ikke som grusomhet, men som en gjenopprettelse av orden, legitimitet og forankring.
Pitt som politisk mellomledd
Samtalen ble ledet av Harrison Pitt, senior policy-stipendiat i det nyetablerte høyreorienterte og anti-globalistiske partiet Restore Britain. Han dreide diskusjonen mot det overordnede strategiske spørsmålet, hvorfor remigrasjon er blitt et så sentralt begrep på den europeiske konservative høyresiden, og hvorfor forsvaret av demografisk kontinuitet nå fungerer som tyngdepunkt for så mange andre debatter.
Pitt oppsummerte en del av kveldens tankegang i formuleringene «masseprodusert syntetisk kultur» og «masseprodusert syntetisk menneske», som Camus ifølge referatet sluttet seg til. Begrepene sammenfattet mye av verdensbildet som ble presentert, en kritikk av moderniteten som ikke bare handler om innvandring, men om hvordan mennesket selv blir redusert til noe standardisert, rotløst og utskiftbart.
Pitt tok også opp ideen om en slags «deportasjons-NATO», der suverene stater samarbeider om håndhevelse, uttransporteringer, visumsanksjoner, kontroll med pengeoverføringer og logistisk koordinering.
Kristendom, skyld og eliteforlatelse
Samtalen beveget seg også inn på kristendommen. Sellner hevdet at tradisjonell kristendom ikke er roten til Europas svakhet, men at moderniserte vestlige kirker i stor grad har oppgitt sivilisasjonell selvrespekt og blitt medspillere i masseinnvandring under dekke av moralsk universalisme.
Camus tok opp det samme temaet fra en mer estetisk og åndelig vinkel. Han mente kirken har fratatt seg selv skjønnhet, alvor og transcendens, og redusert troen til flate moralske slagord om åpenhet og velkomst, nettopp den typen sentimental retorikk som etter hans syn har ledsaget Europas kapitulasjon.
Begge var enige om hovedpoenget, Europa kan ikke forsvare det det ikke lenger selv verdsetter. Dersom elitene skammer seg over sin egen historie, er likegyldige til sin egen kultur og fiendtlig innstilt til majoritetsbefolkningen, blir demografisk utskiftning et forutsigbart resultat av det som i praksis ble beskrevet som eliteforlatelse.
«Dekolonisering» og spørsmålet om legitimitet
Et av kveldens mest markante poenger kom da Camus hevdet at «dekolonisering» er det sterkeste og mest moralsk resonante rammeverket for remigrasjon. Dersom kolonisering innebærer befolkningsoverføring, fratakelse av land og svekkelse av et urfolks kontroll over sitt eget territorium, argumenterte han for at Europa har rett til å betrakte seg selv som utsatt for kolonisering og til å reversere den.
Understanding the Great replacement as a form of Colonization can make remigration legitimate in the eyes of the left – a point that @RenaudCamus made in the podium with @Harry_pitt pic.twitter.com/8Dk2aMWgkL
— Martin Sellner (@MartinSellner_) March 10, 2026
Ved å bruke dette begrepet forsøkte talerne å gi remigrasjon et høyere moralsk grunnlag og å erstatte et språk preget av skyld med et språk om nasjonal frigjøring.
Da Pitt spurte hvordan dette kunne gjennomføres uten vold, svarte Sellner at remigrasjon er det fredelige alternativet til fremtidig uro. Dersom dagens utvikling fortsetter uendret, vil Europa til slutt møte sosial uro, samfunnsmessig splittelse og muligens etno-religiøse konflikter. Lovlig og ordnet remigrasjon kan fortsatt forhindre dette utfallet og bør derfor, etter hans syn, betraktes som den moderate posisjonen.
Sellner understreket også at europeere må forstås som Europas urfolk. Dette faktumet, mente han, er blitt systematisk tilslørt av institusjoner som gjerne taler om urfolks rettigheter overalt ellers i verden, men ikke i Europa.
Kritikken av EU og følelsen av prekaritet
Synet på EU var gjennomgående mørkt. Sellner avviste dagens europeiske union som en grunnleggende anti-identitær struktur, fiendtlig til grenser, kristendom, nasjonalstater og ethvert seriøst forsøk på å reversere demografiske endringer. Han gjorde det klart at dersom Brussel blokkerer regjeringer valgt på et remigrasjonsprogram, bør disse regjeringene ignorere unionen eller forlate den.
Camus understreket på sin side at han fortsatt betrakter seg som pro-europeisk i sivilisasjonell forstand, samtidig som han avviser den nåværende Brussel-ordenen. Han foreslo til og med Wien, snarere enn Brussel, som en mer passende symbolsk hovedstad for Europa.
Mot slutten ble tidsperspektivet skjerpet ytterligere. Sellner hevdet at Europa kan ha bare ti til femten år før dagens demografiske trender blir langt vanskeligere å reversere, og han pekte på Wien selv som et eksempel på hvor raskt det demografiske landskapet kan endre seg.
Magasinets sjefredaktør Alvino-Mario Fantini oppsummerte arrangørenes begrunnelse slik i en uttalelse til The Gateway Pundit.com:
«The European Conservative og Vauban Books arrangerte dette arrangementet av en grunn vi ikke beklager. Når ideer kan bli fratatt banktjenester, fjernet fra plattformer og økonomisk kvalt til taushet, er det eneste svaret å skape rom der ærlig samtale fortsatt kan finne sted, og deretter handle på den. Europeiske konservative må nå bevege seg samlet, og med mål.»
Legatum Publishing og introduksjonen av Camus i Norge
Camus ble for alvor introdusert for et norsk publikum 11. mai 2023, da han deltok via videolink på en åpen pressekonferanse arrangert av Legatum Publishing i forbindelse med utgivelsen av den norske oversettelsen Dere skal ikke erstatte oss!. I forbindelse med den norske utgivelsen inviterte Legatum Publishing til en åpen pressekonferanse der både journalister og publikum fikk anledning til å stille spørsmål til forfatteren, som deltok digitalt fra Frankrike. Før spørsmålsrunden ble det også gjennomført en samtale mellom Renaud Camus og Øyvind Eikrem, som skrev forordet til den norske utgaven. Samtalen hadde som mål å oppklare flere utbredte misforståelser rundt begrepet og Camus’ analyser.
Camus i Norge i 2025
Camus kom også fysisk til Norge for å delta på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse i Oslo 16. august 2025. Idéhistorikeren Renaud Camus er internasjonalt kjent som mannen bak begrepet Le Grand Remplacement, «Den store utskiftningen», som beskrives som en observasjon av Vestens endrende demografiske sammensetning.
For Norgesdemokratene ble Camus’ tilstedeværelse omtalt som en viktig markering av det intellektuelle grunnlaget for partiets politikk. I en pressemelding uttalte daværende partileder Geir Ugland Jacobsen:
«Camus er en tydelig stemme i den europeiske debatten om befolkningsutskiftning og remigrasjon. Han setter ord på det mange opplever, men som makteliten forsøker å tie i hjel.»
Camus skulle i april 2025 holde tale på en konferanse med samme tema i Storbritannia for Homeland Party, men ble nektet innreise av britiske myndigheter.
Norgesdemokratene møter Sellner i Wien
Også representanter fra Norgesdemokratene var til stede i Wien i forbindelse med arrangementet. Fungerende partileder Øyvind Eikrem møtte Martin Sellner under oppholdet i den østerrikske hovedstaden.
Sellner er invitert til å tale på Norgesdemokratenes kommende remigrasjonskonferanse 13. juni i Norge, som blir partiets andre konferanse om temaet. Den første konferansen, ReMig 2025, samlet rundt 180 deltakere og var utsolgt på forhånd.
I en pressemelding etter møtet i Wien uttalte Eikrem:
«Norgesdemokratenes fokus er på eget land. Imidlertid er vi åpne for å dra nytte av andre folks erfaringer. Derfor holder vi tett kontakt med våre venner I Europa.
Et nøkkelspørsmål I den politiske debatten I Europa, er remigrasjon. Her har Marit Sellner lenge vært en nøkkelskikkelse. Det var interessant å snakke med ham, og vi har kommet fram til en rekke punkter som opplagt er nyttige for det framtidige politiske arbeidet. Vi skal holde kontakten.
Han la også til:
«I en del henseende ligger land som Østerrike og Tyskland en del år foran den politiske utviklingen I Norge. Det vi ser der, vil nok komme til Norge snart. Den patriotiske vinden blåser sterkt over Europa, og globalisme og overnasjonalitet er på vei ut.»
Ifølge Norgesdemokratene skal den kommende remigrasjonskonferansen bidra til «en mer åpen, faktabasert og prinsipiell diskusjon om remigrasjon som svar på flere tiår med mislykket innvandringspolitikk».
Reaksjoner på X etter møtet
I etterkant av arrangementet kommenterte også Anna Riedl møtet på X, der hun forsøkte å plassere samtalen i en bredere idéhistorisk sammenheng. Hun skrev:
«Hvis dette gruppebildet ikke ser ut som noe spesielt for deg, kan litt kontekst og intellektuell genealogi hjelpe til med å forstå dets kontroversielle og politiske betydning:
Det knytter sammen de tre paneuropeiske høyreorienterte R-ene:
- Great Replacement (Camus: narrativ)
- Remigration (Sellner: strategi)
- og Restore Britain (Pitt: implementering)
Renaud Camus artikulerte det demografiske narrativet som har preget mye av den europeiske innvandringsdebatten det siste tiåret. Han forfattet Le Grand Remplacement (2011), boken som populariserte narrativet om «The Great Replacement». Den hevdet at storstilt innvandring og ulike fødselsrater fører til en demografisk transformasjon av Europas befolkninger.
Martin Sellner er den mest kjente skikkelsen i den identitære bevegelsen og en av de viktigste forkjemperne for konseptet «Remigration» (han har også skrevet en bok med samme tittel). Det foreslår et innvandringspolitisk rammeverk som tar til orde for systematisk retur eller deportasjon av migranter som svar på den påståtte demografiske endringen.
Harrison Pitt representerer et yngre britisk lag innen politikk og medier som oversetter disse ideene til konkrete politiske forslag i Storbritannia, blant annet som leder for politikk i Restore Britain.
Det er egentlig litt morsomt hvor mye oppmerksomhet og demonstrasjoner Curtis Yarvin-arrangementene og Akademikerball i Wien utløste, mens det egentlig er her det skjer.
Det finnes knapt en viktigere video å se i kveld for å forstå den nåværende situasjonen på høyresiden i politikken. Jeg kommer i hvert fall til å se den.»
Også Martin Sellner kommenterte arrangementet i en melding på X etter møtet:
«Det var min glede og ære å møte Renaud Camus for første gang. Få mennesker har gjort mer for vår sak i Europa. Han myntet begrepet «Den store utskiftningen».
Han ga oss en beskrivelse av kjerneproblemet og den slående innsikten:
«Fienden er vårt eget spørsmål legemliggjort.»
Da Den store utskiftningen ble forstått som den sentrale trusselen, begynte vår europeiske bevegelse å ta form. Forslaget om remigrasjon ville vært umulig uten grunnarbeidet han la.
Jeg hadde også den store æren av å møte en av de skarpeste hjernene i denne bevegelsen, Harrison Pitt.
Jeg ble dypt imponert over hans kunnskap, sterke karakter og karisma. Han er en sann sønn av Storbritannia, og hans nasjon kan være stolt av ham. Jeg er sikker på at han vil gjøre store ting, hvis han var et selskap, ville jeg investert i Pitt-aksjer.
Samtalen vi hadde var fremragende, og nettverksbyggingen rundt dette arrangementet var ekstraordinær. Det var en ekte «white pill» å se hvor mange intelligente og interessante mennesker som er en del av vår sak. Takk til alle som gjorde dette mulig.»
Et europeisk miljø med norsk tilknytning
Wien-arrangementet viser hvordan remigrasjon og befolkningsspørsmål fortsatt fungerer som samlende temaer i deler av den europeiske høyresiden, og hvordan disse miljøene søker å knytte sammen idéproduksjon, aktivisme, partipolitikk og forlagsvirksomhet.
Med Camus som idéhistorisk referanse, Sellner som organisatorisk og agitatorisk kraft, og Pitt som politisk mellomledd, fremsto kvelden i Wien som mer enn en panelsamtale. Den fungerte også som en markør for at disse miljøene forsøker å bygge videre på et felles språk, en felles analyse og, ikke minst, en felles strategi.
Den norske tilstedeværelsen viser at denne utviklingen ikke bare følges fra sidelinjen her hjemme. Den inngår også i et voksende transnasjonalt idéfellesskap, der forbindelseslinjene mellom Oslo, Wien, Paris og London blir stadig tydeligere.
