– Du kan ikke bytte ut 10 millioner mennesker fra hvor som helst i verden og forvente at Amerika forblir uforandret.
Visepresident JD Vance holdt en tale 5. juli 2025, hvor han tok imot Claremont Institutes Statesmanship Award. Du kan se talen på YouTube under og lese vår oversettelse til norsk:
Vel, tusen takk. Takk, Ryan. Det er utrolig. Jeg vet ikke hvordan vi skal få med oss den prisen hjem. Vi må nesten ta opp en kollekt bare for å sende den til Washington, D.C. Men det er en vakker pris, og det er selvfølgelig en ære å motta den.
Jeg vil takke noen her før jeg begynner. Først og fremst Ryan, for ditt sterke lederskap i denne utrolige organisasjonen. Claremont Institute har vært en viktig del av min egen intellektuelle utvikling. Jeg har lest arbeidene til deres forskere. Den første store talen jeg holdt, lenge før jeg vurderte å stille til Senatet, var på en Claremont-konferanse, jeg tror det var i 2021. Denne institusjonen har vært viktig for meg, så tusen takk til dere alle for at dere er her.
Mange kjenner jo Claremont Institute som et intellektuelt sentrum for konservatismen i California, en art som dessverre er i ferd med å dø ut. Mange kjenner instituttet som hjemmet til Henry Jaffa og andre store tenkere i den amerikanske konservative bevegelsen, særlig de siste femti årene. Jeg kjenner Claremont Institute som gruppen, kanskje den eneste i California, som får meg til å fremstå som en moderat republikaner. En fullstendig normie, sammenlignet med folkene her. Og det er en ære å være sammen med dere. Så, Ryan, takk for at du inviterte meg, og takk for denne utrolige prisen.
Jeg vil også takke min kjære venn Charlie Kirk. Charlie, takk for alt du har gjort. Mange vet ikke hvor hardt Charlie jobber for å gjøre sin visjon for amerikansk konservatisme virkelig og konkret.
Arbeidet han gjør med unge mennesker, arbeidet han gjør for å organisere, for å støtte kandidater, særlig gode kandidater i republikanske primærvalg, er virkelig transformativt. Og helt ærlig: det er en av grunnene til at jeg ble senator. En av grunnene til at jeg ble visepresident. Og en av grunnene til at neste generasjon av konservative ledere er i gode hender. Så takk, Charlie, for alt du gjør.
Og til slutt, men definitivt ikke minst, må jeg takke min vakre kone for at hun er her i kveld og for alt hun gjør for meg og familien vår. Jeg elsker deg, kjære. Jeg pleier å spøke med Usha og si at hun er min beste målestokk for om jeg har sagt noe litt for drøyt. Så jeg kommer til å høre det etterpå. Men, beklager alle sammen: spenn dere fast, for jeg har mikrofonen nå, og jeg kommer til å si akkurat det jeg vil de neste 30 minuttene.
Temaet for denne kvelden er statslederskap og enda viktigere, hvordan vi skal svare på de utfordringene bevegelsen vår vil stå overfor i årene som kommer. Spørsmålet om statslederskap er et interessant ett, fordi jeg mener vi har for få statsmenn i USA i 2025. Det er noe vi virkelig mangler.
Jeg synes det er nyttig å reflektere over hvor vi står akkurat nå i USA. Før jeg snakker om vår positive visjon og et tema jeg er særlig opptatt av, er det verdt å se på den amerikanske venstresiden i 2025. For hvis du er som meg, var du kanskje optimistisk og trodde at venstresiden etter det store nederlaget i valget i 2024 ville få en slags oppvåkning. At de ville tenke: Kanskje det amerikanske folket ikke støtter voksne menn som slår jenter i kvinneidrett. Kanskje de ikke støtter en vidåpen sørgrense som har tillatt titalls millioner mennesker å komme inn i landet vårt, undergrave amerikanske arbeideres lønninger, og gjøre samfunnet vårt langt mindre trygt. Kanskje venstresiden ville innse at de må endre kurs.
Men det vi har lært de siste seks månedene, er at Trump-syndromet, denne livsfarlige, nærmest dødelige lidelsen, kanskje er mer virulent enn noensinne blant amerikanske demokrater, nå midtveis i president Trumps andre periode.
Forrige uke, som mange av dere vet, vant en 33 år gammel kommunist, som stilte som opprørsk kandidat, over en millionstøttet etableringspolitiker i Demokratenes ordførerprimærvalg i New York. Jeg vil ikke legge for mye vekt på et lokalvalg, men det var to interessante tendenser i Mamdanis seier som jeg mener reflekterer hvor den amerikanske venstresiden står akkurat nå.
For det første viser det hvor mye velgergrunnlaget i de to partiene har endret seg. Hvis vår seier, president Trumps seier i 2024 var forankret i en bred arbeider og middelklassekoalisjon, er Mamdanis koalisjon nesten det motsatte. Ser du på stemmetallene hans område for område, ser du en venstreside som har forlatt den brede amerikanske middelklassen.
Han vant blant høyt utdannede og høytlønnede unge newyorkere, men han gjorde det dårligst blant svarte velgere og blant dem uten høyere utdanning. Det er en interessant koalisjon. Kanskje det funker i New Yorks primærvalg, men jeg tror ikke det fungerer i landet som helhet. Han gjorde det godt i bangladeshiske områder av New York, men svakt blant andre asiatiske innvandrere, særlig kinesisk-amerikanere.
Og i de bydelene hvor han gjorde det best, var det i gentrifiserte nabolag, steder som Ridgewood og Bushwick, steder jeg ikke hadde hørt om før jeg leste om dem i avisen. Seieren hans var drevet av unge mennesker som lever ganske komfortabelt, men føler at eliteutdannelsen deres ikke har levert det de ble lovet. De står i gjeld og ser at fremtidsutsiktene deres kanskje ikke er bedre enn foreldrenes.
Jeg sier dette ikke for å kritisere dem, vi bør bry oss om alle i landet vårt, særlig de som føler at den amerikanske drømmen er hul. Men vi må være ærlige om hva slags koalisjon dette er. Det er ikke de undertrykte. Det er ikke de fattige. Det handler ikke om avmakt, men om elitens misnøye og sinne.
Partiet til de høyt utdannede, men sosialt ustabile elitene, utgjør nå en energisk aktivistbase. Men det er mer enn bare utdannede eliter. Denne basen ble supplert med nøye utvalgte etniske blokker, skåret ut av velgermassen ved hjelp av identitetspolitikk som kniv.
Og det er nettopp det som forklarer Mamdanis merkelige appeller til utenrikspolitikk, ment å sende signaler til bestemte grupper i New York. Så la oss spørre: Hvorfor klager en ordførerkandidat i USAs største by over at Benjamin Netanyahu burde nektes adgang? Hvorfor truer han med å arrestere en utenlandsk statsleder hvis han besøker New York City? Hvorfor angriper han Narendra Modi og kaller ham krigsforbryter? Hvorfor snakker han om å «globalisere intifadaen» og hva i all verden betyr det egentlig i Manhattan?
Det som på overflaten virker selvmotsigende, gir mer mening om man graver dypere. Se for deg en bevegelse som raser mot milliardærklassen, selv om milliardærene i stor grad støtter dem. En bevegelse som hyller utenlandske religioner, samtidig som de forkaster læren i disse religionene. De raser mot hvite mennesker, selv om mange av deres finansielle støttespillere og grasrotaktivister selv er privilegerte hvite.
Jeg vet ikke med dere, men jeg pleide å trøste meg med disse selvmotsigelsene. Hvordan kan privilegerte hvite marsjere rundt og skrike om «hvitt privilegium» uten å se ironien? Hvordan kan progressive late som om de elsker konservative muslimer, til tross for deres syn på kjønn og seksualitet?
Men svaret er egentlig åpenbart. Og det er både farlig og trist. Radikale på den ytterste venstresiden trenger ikke en felles ideologi om hva de er for, fordi de vet veldig godt hva de er imot. Det som forener islamister, kjønnsstudenter, sosialliberale hvite byborgere og legemiddellobbyen, er ikke ideene til Thomas Jefferson og heller ikke Karl Marx. Det er hat. De hater folket i dette rommet. De hater presidenten. Og mest av alt, de hater de som stemte på den presidenten i november.
Det er dette som driver den amerikanske ytre venstresiden.
For å være klar: Dette gjelder ikke de fleste som stemmer demokratisk. De fleste demokratiske velgere er gode mennesker som prøver å få endene til å møtes, selv om vi mener de tar feil politisk. Men hør godt etter hva lederne sier, ikke i kampanjeannonser, men i andre sammenhenger. Det blir tydelig hva som motiverer dem.
Ytterste venstre bryr seg ikke om at Black Lives Matter førte til økt vold i svarte nabolag, for bevegelsen førte også til kaos i hvite middelklasse nabolag. De bryr seg ikke om at islamismen undertrykker kvinner og hater homofile, fordi det akkurat nå er et nyttig våpen mot amerikanere. De bryr seg ikke om at legemiddelselskaper tjener seg rike på eksperimentell kjønnshormonbehandling, for i prosessen bryter de ned det biologiske kjønnsbegrepet, som har strukturert samfunnet vårt i århundrer.
De bryr seg heller ikke om at deportasjon av lavtlønnede innvandrere ville heve lønningene til de innfødte, for målet er ikke å løfte amerikanske borgere, svarte eller hvite. Målet er å erstatte dem, med folk som er villige til å lytte til deres stadig mer bisarre etniske og religiøse budskap. De er brannstiftere. Og de vil alliere seg med hvem som helst som er villig til å tenne fyrstikken.
Og det er derfor Mamdani er så nyttig for venstresiden. Han sammenfatter så mange av bevegelsens selvmotsigelser i én enkelt person: En mann som hevder at Palestina-saken er sentral for identiteten hans, men samtidig støtter abort på forespørsel og skattefinansierte kjønnsoperasjoner for mindreårige. Slike synspunkter er fullstendig uforståelige på Gazas gater. Hvordan kan man forsvare intifadaen samtidig som man står for alt som er anatema i det samfunnet?
Svaret er at han ikke bygger noe positivt. Han prøver ikke å skape velstand, han prøver å rive ned. Og han er svært effektiv i å uttrykke alt det ytre venstre hater ved det moderne Amerika.
Ryan og de mange flotte folkene her ba meg snakke om statslederskap. En viktig oppgave for en statsmann er å forstå hva den andre siden prøver å gjøre med landet vårt i 2025. Men den viktigste oppgaven for en statsmann er å stå for noe.
Og det, mener jeg, var forskjellen med president Trumps kampanje sammenlignet med 30 år med mislykkede republikanske kandidater. Det handlet ikke bare om å peke på hva som var galt. Han tilbød også et positivt alternativ. En visjon folk kunne tro på. Det er den andre tråden jeg vil snakke om i dag.
For dersom venstresiden ønsker å ødelegge, må vi skape. Ikke bare de neste årene, men hele neste generasjon.
Den mest åpenbare måten vi gjør det på, er å sørge for at folket vi tjener, får et bedre liv i det landet deres foreldre og besteforeldre bygget. Og det er det som gjør meg mest stolt av det administrasjonen har gjort de siste seks månedene.
Derfor bryr presidenten seg så mye om tollsatser, et ord man knapt kunne nevne i høflig amerikansk økonomisk samtale for 20 år siden. Men han forstår at i en globalisert økonomi må vi være villige til å straffe de som velger å bygge utenfor vårt land, og bruke arbeidere fra andre steder fremfor våre egne.
Og det er derfor han jobbet så hardt for å få gjennom det store, vakre lovforslaget, som nå har blitt vedtatt. For hvis toll er pisken, så er lavere skatter og færre reguleringer gulroten. Vi ønsker å gjøre det lettere å spare og investere i USA. Vi vil gjøre det lettere å starte bedrifter. Men aller viktigst: Vi vil gjøre det lettere å ha en verdig jobb og bygge et liv, med en lønn som kan forsørge en familie i trygghet og verdighet. Det er målet vårt.
Men som dere vet og som Claremont Institute forstår bedre enn de fleste, handler dette ikke bare om materielle forhold. For vi er ikke bare produsenter og forbrukere. Vi er mennesker, skapt i Guds bilde, og vi elsker hjemlandet vårt ikke bare fordi vi tjener til livets opphold her, men fordi vi finner mening og hensikt her.
Alle vestlige samfunn sliter i dag med alvorlige demografiske og kulturelle problemer. Det er noe ved det moderne liberale prosjektet som virker nesten selvmorderisk, eller i det minste parasittisk, som tærer på en sunn vert til det ikke er noe igjen. Det er derfor fødselstallene i Vesten er så katastrofale. Det er derfor historisk høye andeler unge mennesker i alle europeiske land sier at de ikke ville ofret livet for sitt eget land. Fordi noe ved liberalismen anno 2025 er fundamentalt ødelagt.
Og jeg tror det handler om dette: De har blitt ekstremt dyktige til å rive ned, men helt ute av stand til å bygge opp igjen. Det er vi som må gjøre det.
Amerika i 2025 er mer mangfoldig enn noen gang før. Og likevel er institusjonene som skal forme en felles kultur, som skal binde oss sammen, svakere enn de noen gang har vært. Mens elitene våre sier at «mangfold er vår styrke», ødelegger de nettopp de institusjonene som kunne gjort dette mangfoldige landet levedyktig og meningsfullt.
Vi lever i et samfunn som har mindre til felles enn noen gang, og hvor kulturelle ledere virker helt uinteresserte i å fikse det. Husk bare at for fire år siden begynte folk å promotere alternative nasjonalsanger, på stadioner, under en av de få nasjonale tradisjonene som gjensto, nemlig amerikansk fotball. Det siste ikke-politiske vi hadde, og venstresiden prøvde å ta det også.
Altfor mange av dagens «statsmenn» klarer ikke å slippe taket i det galskapens øyeblikket. De roper ikke like høyt som før, men ideene lever videre i dem. For mange på ytre venstre virker fast bestemt på å uthule alt som får amerikanere til å ta på seg uniform og ofre seg for nasjonen.
En del av løsningen, kanskje den viktigste, er å stanse blødningen. Og det er derfor president Trumps innvandringspolitikk, etter min mening, er det viktigste vi har oppnådd de første seks månedene i embetet.
Sosiale bånd oppstår blant folk som har noe til felles. De bor i samme nabolag, går i samme kirke, sender barna sine på samme skole. Og det vi gjør, er å erkjenne at hvis du slutter å importere millioner av utlendinger hvert år, så gir du det amerikanske folket mulighet til å utvikle sosial sammenheng og fellesskap naturlig. Det er vanskelig å bli nabo med dine medborgere når staten din hvert år erstatter dem med nye naboer, i rekordtall.
Men selv da: Hvis du i 2025 spør hva det betyr å være amerikaner, så må jeg si det, altfor få av våre ledere har et klart svar. Er det bare å si seg enig i noen prinsipper? Er det bare et sett med ideer?
Claremont Institute er dedikert til USAs grunnleggende idealer, og det er vakkert og verdifullt. Men det alene er ikke nok.
For hvis det å være amerikaner bare handler om å godta prinsippene i Uavhengighetserklæringen, da inkluderer det hundrevis av millioner, kanskje milliarder, av mennesker utenfor våre grenser som sier de er enige. Betyr det at vi skal slippe dem inn i morgen? Følger man logikken om Amerika som et rent idébasert fellesskap, som bare en idé, så er det dit det leder.
Men samtidig vil den definisjonen ekskludere mange amerikanere som ADL (Anti-Defamation League) kaller «innenlandske ekstremister», selv om deres forfedre kjempet i uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Og jeg mener det er absurd, men moderne venstreside gjør nettopp dette, å si at du ikke hører hjemme i Amerika med mindre du støtter liberalismen anno 2025. Jeg mener folk hvis forfedre kjempet i borgerkrigen har langt større krav på å tilhøre dette landet enn de som sier de ikke gjør det.
Så én av de viktigste oppgavene for statslederskap, i dag, er å omdefinere hva amerikansk statsborgerskap betyr i det 21. århundre. Vi må gjøre en bedre jobb med å forklare hva det faktisk innebærer.
Jeg skal ikke late som jeg sitter på hele svaret, for det gjør jeg ikke. Men her er noen tanker, og siden dere alle er strålende intellektuelle, jeg ser Michael Anton der bak, kanskje den skarpeste av dem alle – tror jeg dette er noe vi må gripe fatt i for de kommende årene: Hva betyr det egentlig å være amerikaner i 2025?
For det første mener jeg det må bety suverenitet. Statsborgerskap i USA må innebære å tilhøre en nasjon som forsvarer sitt folks suverenitet, særlig i en moderne verden som er fast bestemt på å viske ut grenser og nasjonale forskjeller.
Det betyr å ha en regjering som virkelig beskytter sine borgeres rettigheter: som forsvarer grensen mot invasjon, som verner om bedriftene våre mot urettferdige internasjonale skatter, som innfører tollmurer for å beskytte nasjonale interesser, og som unngår å trekke folket inn i meningsløse og langvarige kriger i fjerne land.
Det betyr også å verne om rettighetene knyttet til statsborgerskapet: stemmerett, tilgang til velferdsprogrammer, som for eksempel Medicaid, Medicare og Social Security. Det meste av bråket rundt det store, vakre lovforslaget handler i bunn og grunn om én ting: President Trump mener at disse rettighetene skal forbeholdes det amerikanske folk, ikke ulovlige innvandrere som aldri burde vært her i utgangspunktet.
Når stater, og vi er i én nå, begynner å dele ut disse ytelsene til ulovlige innvandrere, utvannes selve meningen med statsborgerskap. Og en nasjon som nekter å gjøre dette skillet, vil ikke bestå særlig lenge.
For det andre vil jeg si at statsborgerskap i det 21. århundre må bety å bygge.
For Amerika er ikke bare en idé. Vi er et bestemt folk, med et bestemt språk, en bestemt kultur og et bestemt livssyn. Våre forfedre skjønte at det å bygge et land innebar å skape faktiske ting: hjem, byer, veier og broer, å temme et vilt kontinent.
Det er vår arv som amerikanere.
Den holdningen gjorde oss i stand til å bygge verdens største byer, de høyeste skyskraperne, de mest imponerende demningene og kanalene verden noen gang har sett.
Og med tiden utvidet dette også horisonten for hva menneskeheten trodde var mulig: Amerikanere tok menneskeheten opp i luften og bare én generasjon senere, ut i bane rundt jorden.
Amerikanske innovasjoner revolusjonerte kommunikasjon, medisin og jordbruk. Vi forlenget menneskets levetid med tiår. Og ingenting av dette ville vært mulig hvis borgerne våre hadde trodd at vi levde i en post-industriell epoke.
Du kan ikke komme til månen med finansielle derivater. Du kommer dit med ingeniørkunst og ved å bygge ting.
Vi lever i en tid der våre smarteste hoder går til spekulative investeringer og programvare som gjør oss mer effektive som forbrukere. Igjen, det kan være hederlige yrker. Men de er ikke nok.
Det 21. århundre er tiden for å bygge. Vi må lage store ting her, for våre medborgere og for våre etterkommere. Vi må fortsette å skape banebrytende innovasjoner og etterlate oss hjem, biblioteker og fabrikker som våre barnebarn en dag kan se på med ærefrykt.
Og vi må bygge sammen, som én amerikansk familie.
Å komme til månen krevde briljante forskere med skyvelær og regnestaver. Men det krevde også et utdanningssystem som frembrakte det talentet, som inspirerte ungdom til å se opp mot stjernene og ønske å reise dit, for landet sitt. Og det krevde dyktige ingeniører, sveisere og renholdere som bygget motorene og holdt verkstedene rene.
Det var et nasjonalt prosjekt, i ordets dypeste forstand. Det forente doktorgrader og folk uten videregående. Og jeg mener at å være borger i det 21. århundre må bety at vi tenker på fremtiden på samme måte og bygger tilsvarende prosjekter, som én nasjon.
Statsborgerskap bør innebære stolthet over vår arv, ja, men også det å se milepæler som månelandingene ikke bare som historiske bragder, men som utgangspunkt. Noe vi skal overgå, ved å samordne ambisjonene til amerikanere på alle samfunnsnivåer.
Til slutt vil jeg si at statsborgerskap også må innebære å anerkjenne det unike forholdet og de forpliktelsene, vi har til våre medborgere.
Du kan ikke bytte ut 10 millioner mennesker fra et hvilket som helst annet sted i verden og forvente at Amerika forblir uforandret. På samme måte som du ikke kan eksportere den amerikanske grunnloven, bare ord på et papir, til et annet land og forvente at samme type regjering oppstår.
Det er ikke noe å beklage. Det er noe å være stolt av. Dette er et unikt øyeblikk i historien, i et unikt land, med et unikt folk.
Våre grunnleggere forsto dette bedre enn noen. De forsto at våre felles kvaliteter, vår arv, våre verdier, våre vaner og skikker, ga oss et avgjørende fortrinn i kampen mot datidens mektigste militærmakt.
Det betyr fortsatt noe i dag.
Ekte statsborgerskap handler ikke bare om rettigheter. I en verden preget av globalisert handel og kommunikasjon, handler det også om forpliktelser, særlig de vi har overfor hverandre.
Det handler om å innse at medborgere ikke er utskiftbare tannhjul i en global økonomi og at de ikke bør behandles slik, verken i jus eller næringsliv. Og jeg mener det er umulig å føle en forpliktelse til noe uten også å føle takknemlighet for det.
Vi bør forvente at folket vårt, enten de er første- eller tiende generasjons amerikanere, føler takknemlighet for dette landet.
Jeg tror, og min egen historie er et bevis på det, at innvandring kan berike USA. Min kjære kone er datter av innvandrere. Jeg er heldigere takket være henne, og det samme gjelder landet vårt, tror jeg. Men vi bør forvente at alle i dette landet, enten forfedrene deres kom hit før revolusjonen, eller de selv ankom for bare noen måneder siden, viser takknemlighet. Og vi bør være skeptiske til enhver som mangler den takknemligheten, særlig hvis de mener de skal lede dette landet.
Og det bringer meg, til slutt, tilbake til den sannsynlige neste ordføreren i New York. I dag er det 5. juli 2025, noe som betyr at vi i går feiret 249-årsdagen for nasjonens fødsel.
Og den mannen som nå ønsker å lede vår største by, har ifølge flere mediekilder aldri tidligere nevnt USAs uavhengighetsdag i alvor. Men i år gjorde han det, og her er hva han sa. Dette er et faktisk sitat:
«Amerika er vakkert, motsigende, uferdig. Jeg er stolt av landet vårt, selv mens vi hele tiden forsøker å gjøre det bedre.»
Det er ingen takknemlighet i de ordene. Ingen følelse av at han skylder noe til dette landet, eller til det folket som gjorde denne nasjonen mulig, som temmet villmarken, bygget byene og ga hans familie trygghet.
Zoran Mamdanis far flyktet fra Uganda da diktatoren Idi Amin besluttet å etnisk renske ut landets indiske befolkning. Familien hans flyktet fra rasistisk vold og kom hit, til et land bygget av mennesker Mamdani aldri har kjent, men som tok imot familien hans med raushet og sikkerhet, et land som ga dem ly mot den typen etnisk konflikt som er vanlig i verdenshistorien, men uvanlig her.
Og han våger, på vårt lands 249-årsdag, å feire det med å fremheve hvor «uferdig» og «selvmotsigende» det er?
Har han noen gang lest brevene fra guttesoldatene i Unionshæren til mødre og kjærester de aldri fikk se igjen?
Har han noen gang besøkt graven til en som ga sitt liv for å bygge et samfunn hvor hans familie kunne unnslippe rasedrevet plyndring og vold?
Har han noen gang sett seg i speilet og innsett at han kanskje ikke ville vært i live i dag, hadde det ikke vært for generøsiteten til dette landet han nå våger å fornærme, på dets mest hellige dag?
Hvem i all verden tror han at han er?
I går hadde jeg andre ting å si, som mange av dere sikkert har sett, i anledning nasjonens 249-årsdag. Vi hadde en fantastisk 4. juli i Vance-familien. Vi tok med barna våre, vi har tre, først til Mount Rushmore 3. juli, og så i går tidlig, 4. juli, dro vi til Theodore Roosevelt nasjonalpark i Badlands, North Dakota – et vakkert sted i dette landet vårt.
Vi gikk på tur i Badlands, og med en åtteåring, en femåring og en treåring, kan det være en utfordring for foreldrene. De er kanskje ikke så tøffe som jeg hadde håpet, men de klarte seg fint, de gjorde det. Min femåring hadde snakket i ukevis før turen om at han måtte få se en bison. Og i nasjonalparken til Teddy Roosevelt så han minst et dusin.
Og på selveste uavhengighetsdagen, 4. juli, så min åtteåring en hvithodehavørnen, vår nasjonalfugl sittende på en klippe. Det var ikke et dårlig tegn, tenkte jeg, kanskje et godt tegn fra vår Skaper.
Og så min treåring: hun plukket en løvetann og kom bort til meg. Jeg kommer aldri til å glemme det. En av de øyeblikkene man husker resten av livet. Hun ga meg en perfekt løvetann, men lungene hennes var for små til å blåse frøene av den. Så hun ba meg gjøre det.
Og jeg husker hvordan ansiktet hennes lyste opp da hun så frøene sveve over åsene.
Jeg kjente på en dyp takknemlighet for dette landet. Takknemlighet for naturens skjønnhet. For nybyggerne som temmet villmarken. For kjærlighetshistorien mellom meg og min kjære Usha, som dette landet gjorde mulig. Takknemlighet for den dype, enkle gleden i å se et lite barns øyne lyse opp mens hun ser løvetannfrø danse i vinden foran en eldgammel klippe.
Dette landet er ikke en selvmotsigelse.
Det er en nasjon av utallige ekstraordinære mennesker over mange generasjoner. Et land preget av oppfinnsomhet, tradisjon og skjønnhet. Men viktigst av alt: det er hjemmet vårt.
For de aller fleste amerikanere er det her vi er født. Her vi oppdrar våre barn og barnebarn. Og det er her vi en dag vil bli lagt til hvile.
Og når den dagen kommer, håper jeg barna mine kan trøste seg med vissheten om at deres arv som amerikanere ikke er et «uferdig prosjekt» eller en «selvmotsigelse», men et hjem. Et hjem som har gitt dem, og foreldrene deres, ly, trygghet og uendelig kjærlighet.
Men for at de skal kunne vite det, må vi sette i gang.
Gud velsigne dere. Tusen takk. Tusen takk.
