I et langt og detaljert intervju på Thinking Class legger Martin Sellner fram remigrasjon som det han omtaler som Europas eneste realistiske svar på masseinnvandring, demografisk endring og forvitring, og forklarer hvorfor han mener både nasjonsbygging, integrering og kulturelle mottiltak vil mislykkes uten en bevisst reversering av befolkningsutviklingen.
I en over to timer lang samtale på Thinking Class inviterer programleder John Gillam den østerrikske remigrasjonsaktivisten og forfatteren Martin Sellner til en grundig og systematisk gjennomgang av remigrasjon som politisk idé, strategisk prosjekt og sivilisasjonskritikk. Intervjuet beveger seg fra definisjonsspørsmål via moral og demokrati, til konkrete forslag for hvordan en remigrasjonspolitikk i Europa faktisk kan se ut i praksis.
Gillam åpner intervjuet med å plassere Sellner inn i en bredere samtale han selv har ført i tidligere episoder. Han beskriver hvordan «mangfold er vår styrke» fortsatt er et dominerende mantra i offentlige institusjoner, men at motforestillinger nå kommer fra flere hold. Noen på venstresiden mener mangfold er en utfordring, men hevder at befolkningsendring kunne vært akseptabelt med samtykke. Andre mener at Europas krise først og fremst er åndelig og krever rekristning. En tredje gruppe, borgerlig nasjonalister, hevder sterke institusjoner kan tvinge fram integrering og en felles nasjonal identitet.
Mot dette bakteppet inviteres Sellner til å forklare hvorfor han mener alle disse alternativene bommer på kjernen av problemet.
Remigrasjon, slik han definerer det, handler først og fremst om å snu masseinnvandring til netto utvandring, altså en vedvarende reduksjon av migrantbefolkningen. Hvordan dette gjøres, hvem som omfattes og i hvilket tempo, er ifølge Sellner gjenstand for reell debatt også på høyresiden.
Hans begrunnelse for å prioritere remigrasjon over alle andre politiske tiltak er entydig. Han beskriver den demografiske utviklingen som Europas største og mest irreversible problem. Økonomiske kriser, kulturell dekadanse og religiøs oppløsning kan i prinsippet overvinnes, hevder han, men når befolkningens sammensetning endres for langt, bryter nasjonen selv sammen. Sellner viser til historiske og samtidige eksempler på multietniske samfunn preget av borgerkrig, korrupsjon og lav sosial tillit, og knytter dette til forskning som peker på at demokrati forutsetter et minimum av homogenitet og sosial kapital.
Gillam utfordrer denne analysen ved å vise til argumentet om at nasjoner alltid har vært i utvikling, og at Europa nå må bygge nye nasjonale fellesskap på et endret demografisk grunnlag. Sellner avviser ikke dette fullstendig i prinsippet, men mener historiske eksempler på etnogenese har involvert grupper som var kulturelt, religiøst og historisk nært beslektet. Dagens masseinnvandring, særlig fra ikke-europeiske og muslimske områder, beskriver han som den største etnokulturelle omveltningen i Europa på 6500 år.
Han bruker Wien som illustrasjon, og påpeker at når flertallet av skolebarn i store byer tilhører en annen religion og kultur, blir integreringsklasser og nasjonsbygging uten demografisk kontroll ren symbolpolitikk. Samtidig retter han kritikk mot det han kaller en skjermet elite, mennesker som fortsatt lever i miljøer der de er majoritet, og som derfor undervurderer omfanget av endringene.
Et sentralt punkt i intervjuet er anklagene mot remigrasjon som ekstremisme. Gillam legger fram det vanligste angrepet, at remigrasjon knyttes til nynazisme og lignende. Sellner svarer ved å be om presise definisjoner, og understreker at remigrasjon først og fremst er et konkret migrasjonspolitisk svar på en moderne utvikling. Han påpeker at ideen også kan begrunnes fra miljøhensyn eller ressursargumenter, og ikke nødvendigvis er knyttet til én bestemt ideologi.
Samtidig tar han tydelig avstand fra vold og blind fiendtlighet. Et viktig advarselspunkt i intervjuet er rettet mot unge menn som føler sinne og avmakt. Sellner mener uorganisert raseri, vold og spektakulære handlinger bare vil skade saken, og sier at politisk press må rettes mot egne eliter og institusjoner, ikke mot enkeltmigranter som han beskriver som brikker i et større spill.
Når samtalen dreier inn på makt, hevder Sellner at mange populister misforstår hvor reell makt ligger. Parlamentet er sekundært, mener han, mens den virkelige makten finnes i media, utdanning og språk. Lover uten kulturell legitimitet blir ikke håndhevet, sier han, og viser til hvordan eksisterende innvandringslover ofte forblir uten effekt. Han hevder venstresiden har forstått dette og vunnet kulturelt hegemoni gjennom universitetene, som igjen former journalister, lærere og eksperter.
Dette danner bakteppet for diskusjonen om AfD i Tyskland og det såkalte brannmurprinsippet. Sellner spår at slike løfter vil brytes når maktbalansen endres, fordi politikere til slutt handler opportunistisk. Han viser til erfaringer fra Østerrike og historiske eksempler på raske ideologiske skifter når regimer mister autoritet.
Et av intervjuets mest sentrale slagord er Sellners formulering «demografi sluker demokratiet». Han påpeker at når demografisk endring går langt nok, forvandles demokratiet fra ideologisk konkurranse til etnisk stemmetelling. Da blir politisk kursendring matematisk vanskelig, selv med bred misnøye i majoritetsbefolkningen. Gillam knytter dette til britiske eksempler på lokalpolitikk, etnisk mobilisering og utenrikspolitiske konflikter som spiller seg ut i innenrikspolitikken.
Mot slutten presses Sellner til å forklare hvordan remigrasjon faktisk skal gjennomføres. Han skisserer en langsiktig prosess. Først streng grensekontroll og full stans i illegal innreise. Deretter ordninger utenfor Europa for personer som stoppes, samt retur av ulovlig oppholdte. Han foreslår kraftig innstramming i statsborgerskap, stopp i massenaturalisering og kulturelle krav som del av innvandringspolitikken. Parallellsamfunn skal møtes med økonomisk og sosialt press, etter modell av danske tiltak, samtidig som frivillig retur stimuleres med økonomiske incentiver.
Sellner understreker at dette ikke er et prosjekt for noen få år, men for flere tiår. Resultatet, slik han ser det, vil være tryggere byer, høyere fødselstall i majoritetsbefolkningen, og tilbakeflytting av europeere som har forlatt egne land.
I avslutningen blir samtalen mer personlig. På spørsmålet om hva han har endret mening om i livet, forteller Sellner om sin vei tilbake til religion etter en periode med avstand. Han beskriver dette som å underordne seg en høyere lov og et moralsk ansvar som også preger hans politiske syn.
Intervjuet avsluttes med at Sellner peker på X og Telegram som sine viktigste plattformer, varsler en engelskspråklig boklansering av Remigration og omtaler neste Remigration Summit som et kommende samlingspunkt for politikere, aktivister og mediepersoner.
