Den profilerte filosofen Nathan Cofnas forteller i et nytt intervju med Triggernometry hvordan han avdekket omfattende tekstlikheter i professor Jason Ardays doktoravhandling. Samtidig retter han kraftig kritikk mot Cambridge-universitetet, som han mener kjente til anklagene lenge før saken eksploderte offentlig. Intervjuet utvikler seg også til en skarp debatt om arv, intelligens, raseforskjeller, kvotering og meritokrati.
Den amerikanske filosofen og akademikeren Nathan Cofnas er gjest i et nytt, over halvannen time langt intervju hos den britiske podkasten Triggernometry.
Intervjuet, som ble publisert 26. august, har tittelen «The Controversial Race Scientist Who Exposed Jason Arday». Programlederne Konstantin Kisin og Francis Foster bruker store deler av samtalen på saken rundt den avdøde Cambridge-professoren Jason Arday, men utfordrer også Cofnas på hans omstridte syn på arv, intelligens og forskjeller mellom befolkningsgrupper.
Cofnas var den første som samlet og offentliggjorde omfattende anklager om plagiat og uriktige opplysninger i Ardays akademiske og personlige historie. Arday avviste at han hadde plagiert, men trakk seg fra stillingen ved University of Cambridge 5. august etter at universitetet varslet en ny gransking.
Ni dager senere ble den 41 år gamle akademikeren funnet livløs i hjemmet sitt i Battersea i London. Politiet har opplyst at dødsfallet var uventet, men ikke ble behandlet som mistenkelig. En britisk rettsmedisiner har senere åpnet en formell undersøkelse og klassifisert dødsfallet som «unaturlig». Dette er en juridisk betegnelse som betyr at omstendighetene må undersøkes nærmere, ikke at politiet mistenker en straffbar handling.
Det er derfor foreløpig ikke offentlig fastslått nøyaktig hvordan Arday døde. I intervjuet omtaler både Kisin og Cofnas dødsfallet som selvmord, men dette er ikke endelig bekreftet gjennom den rettsmedisinske undersøkelsen.
Filosof med bakgrunn fra Oxford og Cambridge
Cofnas understreker innledningsvis at han ikke opptrer som representant for Universitetet i Gent, der han har vært ansatt, men som privatperson.
Han beskriver fagfeltet sitt som biologisk filosofi, med særlig interesse for evolusjonsteori og hvordan naturlig utvalg kan ha påvirket fordelingen av menneskelige egenskaper. Dette inkluderer studier av mulige genetiske forskjeller mellom befolkningsgrupper.
Cofnas tok doktorgraden ved Oxford og hadde senere et forskningsstipend ved det filosofiske fakultetet ved Cambridge. Han forteller at hans første store akademiske strid oppstod etter at han i 2019 publiserte en artikkel i tidsskriftet Philosophical Psychology. Der argumenterte han for at forskere burde kunne undersøke alle mulige forklaringer på gjennomsnittlige forskjeller i intelligens mellom grupper, også genetiske forklaringer.
Artikkelen førte ifølge Cofnas til krav om tilbaketrekking og sterkt press mot tidsskriftets redaksjon.
I 2024 publiserte han essayet «A Guide for the Hereditarian Revolution». Der påpekte han at identitetspolitikk og det han kaller woke-ideologi bygger på en antakelse om at alle grupper har nøyaktig det samme gjennomsnittlige potensialet.
Cambridge åpnet senere en undersøkelse av Cofnas. Han sier at han til slutt ble frikjent av universitetet, men at Emmanuel College avsluttet hans ulønnede tilknytning. Begrunnelsen var at essayet hans kunne tolkes som en avvisning av institusjonens verdier knyttet til mangfold, likhet og inkludering.
Cofnas har gått til sak mot Emmanuel College og hevder at han er blitt diskriminert på grunn av sin overbevisning.
Varsler tok kontakt om Jason Arday
Cofnas forteller at han først ble oppmerksom på Arday da utnevnelsen ved Cambridge fikk stor medieoppmerksomhet i 2023.
Arday ble omtalt som den yngste svarte professoren i universitetets historie. Den britiske akademikeren fortalte også en uvanlig livshistorie, blant annet at han hadde vært uten talespråk til han var elleve år og ikke kunne lese eller skrive før han var 18.
Den 13. juni 2026 ble Cofnas, ifølge hans egen fremstilling, kontaktet av en person ved fakultetet i Cambridge.
Varsleren skal ha hevdet at flere ansatte lenge hadde kjent til problemer med Ardays doktoravhandling, øvrige forskning og enkelte påstander om hans personlige meritter. Ingen ville imidlertid stå frem, fordi de fryktet reaksjoner fra universitetsledelsen og anklager om rasisme, forteller Cofnas.
Cofnas sier også at journalister tidligere hadde forsøkt å undersøke Arday. Han trekker særlig frem Jack Grove i Times Higher Education, som skal ha mottatt juridiske henvendelser da han arbeidet med saken.
For Cofnas ble dette et tegn på at det kunne få betydelige følger å publisere anklagene.
Han sier at han anslo sannsynligheten for å bli saksøkt av Arday eller Cambridge til over 50 prosent. Likevel offentliggjorde han sin gjennomgang 21. juli.
Brukte programvare for å finne tekstlikheter
Kjernen i Cofnas’ avsløring var Ardays doktoravhandling fra 2015.
Cofnas hevder at deler av avhandlingen lå svært nær formuleringer i en doktoravhandling skrevet av en annen forsker ved Brunel University London i 2009. Han kjørte teksten gjennom programvare som leter etter sammenfallende formuleringer, og kontrollerte deretter treffene manuelt.
I sin publiserte gjennomgang stilte han avsnitt fra de to avhandlingene ved siden av hverandre. Ordrette formuleringer og lettere omskrevne passasjer ble markert med forskjellige farger.
Cofnas sier i Triggernometry-intervjuet at det dreide seg om side etter side med tekst som etter hans vurdering var kopiert eller utilstrekkelig kildebelagt.
Liverpool John Moores University, som tildelte Arday doktorgraden, hadde allerede undersøkt saken. Universitetet konkluderte med at doktorgraden fortsatt skulle stå. Arday avviste plagiatanklagene, men erkjente enkelte feil i arbeidet. Den første undersøkelsen ble derfor et sentralt argument for dem som mente at Cofnas overdrev saken.
Cofnas godtok ikke denne konklusjonen. Han påpekte at teksten må vurderes ut fra det som faktisk står på sidene, uavhengig av hva universitetet tidligere hadde bestemt.
Gikk gjennom Ardays viktigste artikler
Cofnas begrenset seg ikke til doktoravhandlingen. Han undersøkte også ti publikasjoner som var presentert på Ardays Cambridge-profil som sentrale eller nyere arbeider. Ifølge Cofnas inneholdt rundt fire av disse tekstlikheter som kunne regnes som plagiat.
Han retter dessuten sterk kritikk mot kvaliteten på arbeidene som ikke skal ha inneholdt slik kopiering. Flere av dem beskrives som autoetnografiske tekster eller mindre intervjuundersøkelser basert på såkalte bekvemmelighetsutvalg.
I ett tilfelle skal Arday ha intervjuet tre svarte eller etniske minoritetsprofessorer fra sitt eget nettverk. Cofnas mener datagrunnlaget var for svakt, analysen for tynn og metoden for lite grundig til å forsvare Ardays prestisjetunge professorstilling.
Da gjennomgangen ble offentliggjort, spredte den seg raskt på X. Kort tid senere begynte britiske og internasjonale medier å undersøke Ardays forskning, CV, veldedighetsarbeid og personlige historie.
Cambridge kunngjorde til slutt en undersøkelse av Ardays kvalifikasjoner, ansettelse og tid ved universitetet. Arday trakk seg samme dag som saken ble kjent offentlig. I sin avskjedserklæring skrev han at de vedvarende anklagene og den offentlige omtalen hadde påført ham og hans nærmeste en alvorlig belastning.
Mener saken egentlig handler om Cambridge
Cofnas sier flere ganger at saken for ham ikke først og fremst handlet om Arday som person.
Han mener Ardays handlinger ikke stod i forhold til den offentlige ydmykelsen og de personlige følgene saken fikk. Cofnas kaller utfallet tragisk og sier at Arday betalte en fullstendig uforholdsmessig pris.
Hovedanklagen hans er i stedet rettet mot Cambridge og universitetets politikk for mangfold, likhet og inkludering, ofte forkortet DEI.
Cofnas mener Arday ble vurdert etter lavere akademiske krav fordi han passet inn i en bestemt fortelling om rase, funksjonsnedsettelse og sosial fremgang. Han hevder videre at Cambridge beskyttet Arday så lenge det var mulig, men oppga ham da den offentlige belastningen for universitetet ble for stor.
Ifølge Cofnas mottok universitetsledelsen dokumentasjon på mulige tekstlikheter allerede i 2023, kort tid etter at Arday ble ansatt. Da saken nådde mediene i 2026, skal universitetet derfor ikke ha fått vesentlig ny informasjon, påpeker han.
Cambridge sa imidlertid at granskingen ble åpnet etter at universitetet hadde mottatt «ny informasjon». Dette var også formuleringen som ble brukt da Ardays avgang ble kunngjort.
Cofnas mener universitetet burde ha undersøkt saken åpent og grundig tidligere. I stedet skal ledelsen først ha beskyttet institusjonens omdømme, deretter latt Arday stå alene da medietrykket ble for stort.
Familien skylder på offentlig uthenging
Ardays familie har gitt en helt annen beskrivelse av hendelsesforløpet.
I en uttalelse etter dødsfallet sa familien at han over flere år hadde vært utsatt for vedvarende hets og forsøk på å undergrave ham. Familien beskrev mediedekningen som en kampanje preget av feilinformasjon og ba pressen om å la dem være i fred.
Flere kommentatorer og akademikere har også rettet kritikk mot Cofnas. Enkelte har knyttet hans avsløring til hans tidligere uttalelser om rase og intelligens og fremstilt granskingen av Arday som ideologisk motivert.
Cofnas avviser dette. Han sier at dokumentasjonen må vurderes uavhengig av hvem som avdekket den.
Triggernometry-vert Konstantin Kisin sier samtidig at han reagerer på det han oppfatter som dobbeltmoral. Han viser til at personer som anklaget mediene og Ardays kritikere for å ha drevet en farlig uthenging, nå selv går hardt etter Cofnas.
Cofnas ble i august suspendert fra sin stilling ved Universitetet i Gent. Reuters meldte at suspensjonen kom etter den fornyede oppmerksomheten rundt hans rolle i Arday-saken og hans tidligere faglige uttalelser om rase.
Utfordres om arv og intelligens
Den andre hoveddelen av intervjuet handler om Cofnas’ faglige og politiske syn.
Han forsvarer det som på engelsk omtales som hereditarianism, en teori om at både individuelle forskjeller og enkelte gjennomsnittlige forskjeller mellom grupper delvis kan skyldes arv.
Cofnas understreker at arvbarhet ikke betyr at miljøet er uten betydning. Han bruker høyde som eksempel. Høyde er sterkt arvelig, men kan påvirkes av ernæring, sykdom og levekår.
På samme måte mener han at alvorlig fattigdom, mangelfull ernæring, dårlige skoler og utrygge oppvekstvilkår kan påvirke kognitive resultater. Men han hevder at miljøforklaringer alene ikke gir en tilfredsstillende forklaring på alle målte forskjeller.
Kisin og Foster presser ham på om kunnskapsgrunnlaget er sterkt nok til å trekke konklusjoner om genetiske forskjeller mellom store befolkningsgrupper. De påpeker også at resultatene kan være påvirket av testmetoder, kultur, utdanning, økonomi og historiske forhold.
Cofnas svarer at ingen enkelt studie avgjør spørsmålet, men at forskning på tvillinger, adopsjon, genetikk og varigheten av gjennomsnittlige forskjeller samlet peker i retning av en delvis arvelig forklaring.
Skarp uenighet om kvoter
Samtalen blir særlig anspent når programlederne spør hvilke politiske følger Cofnas mener bør trekkes av hans teori.
Han sier at mennesker som hovedregel bør behandles som individer og vurderes etter evner og prestasjoner. Samtidig åpner han for en begrenset form for grupperepresentasjon, fordi han mener mange mennesker legger vekt på å se sin egen gruppe representert i viktige institusjoner.
Kisin reagerer på dette og mener Cofnas i praksis forsvarer rasekvoter, bare på et lavere nivå enn dagens ordninger.
Cofnas erkjenner at full meritokratisk utvelgelse kan gi svært skjev grupperepresentasjon. Han anslår blant annet at svarte studenter ville utgjøre mindre enn én prosent ved Harvard dersom opptaket utelukkende bygget på bestemte målbare prestasjoner og ingen gruppehensyn ble tatt.
Han sier likevel at han vil balansere meritokrati mot et ønske om representasjon. Som eksempel nevner han at en andel på tre prosent svarte studenter ved Harvard kunne gi kvalifiserte kandidater uten at opptakskravene måtte senkes like kraftig som under mer omfattende kvotering.
Programlederne stiller seg kritiske. Foster sier at dersom stillinger ved universiteter fylles etter identitet fremfor faglig dyktighet, kan det skade både forskning, undervisning og studentene.
Kisin mener en enklere løsning er å fjerne diskriminering der den kan dokumenteres, og deretter akseptere at ulike grupper ikke nødvendigvis vil være representert i samme forhold overalt.
Vil bryte et akademisk tabu
Cofnas avviser at spørsmålet kan løses ved bare å ignorere gruppeforskjeller.
Han mener vedvarende forskjeller i utdanning, inntekt og samfunnsposisjon ellers automatisk vil bli tolket som bevis på diskriminering. Resultatet blir, ifølge ham, et stadig sterkere krav om politiske inngrep for å fremtvinge like utfall.
Derfor mener Cofnas at konservative må utfordre selve antakelsen om at alle grupper nødvendigvis skal oppnå identiske gjennomsnittsresultater.
Han sammenligner dagens tabu med den sterke motstanden Charles Darwin møtte da evolusjonsteorien ble lansert. Cofnas hevder at også dypt forankrede tabuer kan brytes dersom forskere legger frem argumenter åpent og over tid.
Programlederne svarer at sammenligningen ikke beviser at Cofnas har rett. De peker også på de alvorlige sosiale og moralske følgene av å kategorisere grupper etter påståtte gjennomsnittlige evner.
Retter også kritikk mot høyresiden
Mot slutten av intervjuet vender Cofnas kritikken mot konservative.
Han mener høyresiden i liten grad har klart å bygge sterke akademiske, kulturelle og intellektuelle institusjoner. Som eksempel viser han til at selv universiteter i konservative amerikanske delstater i hovedsak er dominert av liberale og venstreorienterte akademikere.
Cofnas hevder at personer som identifiserer seg som sterkt konservative, gjør det svakere på enkelte korte kunnskapstester enn liberale. Han understreker at dette ikke er endelig bevist, men mener flere forskningsfunn peker i samme retning.
Ifølge Cofnas skyldes venstresidens grep om universitetene ikke bare diskriminering av konservative. Han mener venstresiden også har vært flinkere til å tiltrekke seg og organisere intellektuelle miljøer.
Kisin peker på en alternativ forklaring. Dyktige mennesker på høyresiden kan i større grad velge næringslivet, der lønnen er høyere og den personlige friheten ofte større enn i akademia.
Cofnas fastholder likevel at høyresiden har et alvorlig «dumskapsproblem». Uten en sammenhengende teori om menneskelig natur, arv og gruppeforskjeller vil konservative, etter hans vurdering, fortsette å tape kampen om akademia og kulturen.
