Til tross for løfter om å stramme inn på migrasjonen, åpner Giorgia Melonis regjering nå for over 500 000 nye arbeidsvisa til ikke-europeiske innvandrere fram mot 2028. Kritikere mener Meloni svikter sine egne velgere og følger en globalistisk innvandringslinje, mens arbeidsledige italienere blir stående utenfor.
den italienske regjeringen har besluttet å åpne dørene for nærmere en halv million ikke-europeiske arbeidssøkere i perioden 2026 til 2028. Dette kommer i tillegg til de 450 000 arbeidsvisaene som allerede ble godkjent for perioden 2023 til 2025. Bare i 2026 planlegger myndighetene å utstede 164 850 visa.
Beslutningen skjer til tross for at Italia allerede sliter med massiv ulovlig innvandring og en økonomi i knestående. Ungdomsarbeidsledigheten ligger stabilt på 25 prosent, og store deler av befolkningen rammes av økende fattigdom og sosial uro. Likevel bruker regjeringen «mangel på faglært arbeidskraft» som begrunnelse for det som i praksis er en ytterligere åpning for masseinnvandring.
Statsminister Giorgia Meloni, som vant valget i 2022 på løfter om å stanse migrasjonen, møter nå kraftig kritikk, særlig fra egne rekker. Mange på høyresiden føler seg sviktet av en leder som fremstår streng i retorikken, men som i praksis fører en politikk i tråd med den globale migrasjonsagendaen hun tidligere tok avstand fra.
Melonis regjering hevder at de nye arbeidsvisaene vil bidra til å bekjempe ulovlig innvandring ved å tilby «lovlige og regulerte» alternativer. Ifølge en uttalelse fra kabinettet er tiltaket del av en «balansert strategi» som skal kombinere kontroll og behov i arbeidsmarkedet.
Men kritikere ser det annerledes. «Dette er intet annet enn en kapitulasjon for EUs og næringslivets krav om utskifting og import av billig arbeidskraft,» sier en anonym kilde med tilknytning til det nasjonalkonservative miljøet i Italia. «Det såkalte ‘arbeidskraftbehovet’ brukes som brekkstang for å åpne flomportene.»
Alberto Rizzi, policyekspert ved European Council on Foreign Relations, forsvarer tiltaket og hevder det er «et nødvendig grep for å tilpasse Italia til demografiske og økonomiske realiteter». Han avviser at dette står i motsetning til en streng innvandringspolitikk.
For mange italienere fremstår det imidlertid som et svik, en regjering som ble valgt på løfter om nasjonal suverenitet og stengte grenser har i realiteten blitt en forvalter av en stadig mer åpen og flerkulturell fremtid, uansett hva velgerne måtte mene.
