Den britiske forskeren og YouTube-profilen Edward Dutton har gått gjennom Jason Ardays nye memoarer Great and Unfortunate Things. I en 25 minutter lang video mener Dutton at boken ikke rydder opp i spørsmålene rundt den tidligere Cambridge-professorens historie, men tvert imot gir kritikere nytt materiale.
Edward Dutton, kjent fra YouTube-kanalen og Substack-prosjektet The Jolly Heretic, publiserte 14. august videoen «EXPOSED: The Jason Arday lies the media didn’t tell you about». Videoen tar utgangspunkt i Jason Ardays ferske selvbiografi Great and Unfortunate Things, og Duttons hovedpåstand er at memoarene inneholder opplysninger som både reiser nye spørsmål og kaster nytt lys over tidligere omstridte deler av Ardays livshistorie.
Dutton sier innledningsvis at han vil bruke boken til å se nærmere på både det han mener er nye usannheter og Ardays psykologi. Han hevder at fortellingen inneholder en blanding av reelle hendelser, overdrivelser og selvforherligende historier.
Videoen kom midt i en dramatisk utvikling rundt Arday. Han hadde allerede forlatt stillingen som professor i utdanningssosiologi ved University of Cambridge etter at universitetet åpnet nye undersøkelser av hans akademiske kvalifikasjoner, utnevnelser og karriere. Kort tid senere ble det kjent at Arday var død, 41 år gammel. Britisk politi opplyste at dødsfallet var uventet, men ikke ble behandlet som mistenkelig. Familien har på sin side sagt at han hadde vært utsatt for en langvarig kampanje med trakassering og feilinformasjon.
Videoen som omtales her inneholder ingen henvisning til Ardays død, og selve gjennomgangen fremstår derfor som laget før dødsfallet ble offentlig kjent.
Great and Unfortunate Things er skrevet av Jason Arday «with Eve Claxton», ifølge forlaget Simon & Schuster. Den amerikanske utgaven ble utgitt 11. august, mens den britiske utgaven etter planen kommer 27. august. Forlaget presenterer boken som historien om hvordan Arday gikk fra en barndom med autisme og utviklingsforsinkelser til å bli den yngste svarte professoren i Cambridges historie. Forlagsteksten gjentar blant annet at han sa sitt første ord som elleveåring og lærte å lese og skrive som 18 åring.
Mener Arday forteller historier som ikke henger sammen
Et av Duttons eksempler gjelder Ardays beskrivelse av skolegangen. Ifølge Dutton skriver Arday at en lærer slo ham over knokene med en penn når han ikke klarte å lese. Dutton mener tidsperioden gjør historien lite sannsynlig, og bruker den som eksempel på det han mener er en gjennomgående tendens til å fremstille barndommen som enda mer brutal enn den var.
Dette er likevel Duttons vurdering av troverdigheten i historien. Videoen presenterer ikke selvstendig dokumentasjon som kan fastslå om hendelsen skjedde eller ikke.
Den samme forskjellen mellom dokumentasjon og tolkning er viktig gjennom resten av videoen.
Dutton trekker blant annet frem en fortelling om at Arday skal ha blitt så alvorlig mishandlet at han utviklet epilepsi, for senere å ha tilgitt angriperne, undervist dem ved et universitet og blitt gudfar for barna deres. Dutton omtaler historien som svært usannsynlig.
Førsteklasses grad eller 2:1?
Dutton peker på at en rekke tidligere biografier og medieoppslag har oppgitt at Arday fikk en «first class degree», altså høyeste britiske karakterklasse, mens Dutton hevder at Arday i memoarene selv oppgir at resultatet var 2:1, som er nivået under. Dutton mener dette er en direkte selvmotsigelse.
At påstanden om en førsteklasses grad faktisk har vært gjengitt offentlig kan dokumenteres. Cambridge News skrev i 2023 at Arday hadde oppnådd «a first-class degree in PE and education studies».
Reagerer på de navnløse universitetene
Dutton bruker også mye tid på deler av Ardays karriere hvor institusjonene ikke navngis i boken.
Ifølge Dutton forteller Arday at han etter en stilling ved Liverpool John Moores University fikk arbeid som foreleser ved et lokalt universitet i London. Universitetet skal ha betalt så dårlig at Arday samtidig arbeidet nattskift i supermarkedkjeden Sainsbury’s og tok vaskejobber.
Dutton synes historien virker usannsynlig og spør hvorfor universitetet ikke blir navngitt når andre læresteder omtales med navn. Han spekulerer i om Arday i realiteten ikke hadde den akademiske stillingen han beskriver på dette tidspunktet.
Det samme gjelder en annen historie Dutton trekker frem, om en London-stilling i 2017 der Arday ifølge memoarene skal ha blitt oppsagt etter bare to dager fordi universitetet oppdaget at det ikke hadde råd til å betale ham. Dutton avviser historien som lite troverdig.
Gambling og løgner om forsinkelser
Noe av materialet Dutton finner mest interessant er det Arday etter hans fremstilling faktisk innrømmer selv.
Dutton sier at Arday i memoarene beskriver hvordan han ofte kom for sent og fant på dårlige unnskyldninger for forsinkelsene. Dutton mener dette er interessant fordi Arday dermed selv forteller at han kunne lyve når han ønsket å unngå konsekvenser.
Enda mer oppsiktsvekkende er en episode der Arday ifølge Dutton forteller at han tok familiens sparepenger og gamblet dem bort i kortspill. Dutton argumenterer for at en så lite flatterende opplysning har større sannsynlighet for å være sann nettopp fordi den stiller forfatteren i et dårlig lys.
Det er på slike punkter Duttons gjennomgang er sterkest. I stedet for å basere seg utelukkende på rykter utenfra, sammenholder han Ardays egne beskrivelser med den offentlige fortellingen som tidligere ble bygget opp rundt Cambridge-professoren.
Stiller spørsmål ved doktorgraden
Dutton bruker også betydelig tid på Ardays doktorgrad ved Liverpool John Moores University.
Han reagerer blant annet på at Arday etter hans gjengivelse omtaler de to personene som gjennomførte den muntlige doktorgradseksamenen som «professor one» og «professor two», i stedet for å bruke navn. Dutton mener dette er merkelig, fordi navnene på interne og eksterne sensorer normalt ikke er hemmelige.
Han går så langt som til å spekulere i om den muntlige eksamenen kan ha foregått annerledes enn Arday beskriver.
Arday ble anklaget for plagiering i doktoravhandlingen og andre arbeider. Liverpool John Moores University undersøkte saken, men opprettholdt ikke anklagen om plagiering. Universitetets vurdering var at problemene sannsynligvis skyldtes «honest and reasonable error», altså ærlige og rimelige feil. Arday avviste selv at han hadde plagiert.
Senere kom det nye opplysninger og nye spørsmål. Cambridge besluttet derfor å åpne undersøkelser av hans kvalifikasjoner og akademiske karriere. Arday trakk seg deretter fra stillingen.
Jesus College ved Cambridge har dessuten offentlig opplyst at det oppsto «inconsistencies in the information provided to the College by Jason Arday», og at en disiplinær prosess ble innledet. Prosessen opphørte da han trakk seg fra kollegiet.
Retter kritikken mot universitetene
Duttons endelige poeng handler imidlertid ikke bare om Jason Arday.
Han mener institusjonene som løftet ham frem må svare for hvordan en person med så mange spørsmål rundt sin offentlige historie kunne nå en av Storbritannias mest prestisjefylte professorstillinger. Dutton hevder at ønsket om å fremme en inspirerende historie om en svart og funksjonshemmet akademiker bidro til at kritiske spørsmål ikke ble stilt tidlig nok. Mot slutten beskriver han Arday som en mann som, etter Duttons syn, klarte å narre mennesker som ønsket å bruke historien hans som bekreftelse på sine egne politiske og moralske forestillinger.
Spørsmålet om institusjonenes kontrollrutiner nå blitt en reell del av saken. Cambridge har sagt at universitetet vil undersøke omstendighetene rundt Ardays ansettelse og perioden han arbeidet der. Jesus College har samtidig sagt at kollegiet hadde forventet at universitetet allerede hadde foretatt grundige kontroller av hans akademiske kvalifikasjoner før ansettelsen.
En gjennomgang som skiller seg fra hyllestene
Duttons video står i sterk kontrast til markedsføringen av Great and Unfortunate Things. Simon & Schuster beskriver fortsatt boken som en fortelling om motstandskraft, kjærlighet og en mann som overvant svært vanskelige forutsetninger.
Dutton leser den samme boken på motsatt måte. For ham er memoarene ikke først og fremst bekreftelsen på en ekstraordinær suksesshistorie. De er et dokument som bør undersøkes kritisk, linje for linje og opp mot tidligere påstander.
Og der treffer Dutton et viktig punkt. Jason Ardays historie ble i flere år gjengitt av universiteter og store medier som en usedvanlig inspirerende fortelling. Nå er det dokumentert at det eksisterte reelle spørsmål rundt både opplysninger om karrieren og deler av den akademiske produksjonen hans.
