I dette svaret til Max Hermansen tar Vidar Kleppe til motmæle mot påstanden om at krigen i Ukraina er over og bør feires. Kleppe mener Hermansen undervurderer alvorligheten i Russlands aggresjon, og advarer mot å forveksle geopolitisk kynisme med nasjonalkonservatisme. For Kleppe handler støtten til Ukraina om prinsippet om nasjoners rett til selvstendighet, uansett hvem angriperen er.
Av: Vidar Kleppe, partileder Kleppelista.
Max Hermansen har i en årrekke vært en viktig stemme mot islamisering og globalistisk tvang, og jeg har stor respekt for hans mot og klare tale. Men i innlegget «Krigen i Ukraina er slutt, over, finito! HURRA!» tar han etter mitt syn svært feil, både politisk, moralsk og strategisk.
La meg ta det punkt for punkt:
«ALLE burde gå ut i gatene og feire dette» Nei, Max. Det er ingen grunn til å feire at Ukraina, et land som kjemper for sin selvstendighet, nå svekkes fordi USA holder tilbake våpenhjelp. Det er ikke slutten på krigen, men starten på en mulig katastrofe for det ukrainske folket. Hvis noen skal feire, er det Kreml.
«USA må fylle opp sine egne tomme våpenlagre» Det er riktig at USA har behov for å styrke egen forsvarsevne, men jeg mener at det er feil å konkludere med at dette betyr en permanent stans i støtten til Ukraina. Dette er muligens en taktisk pause, ikke et politisk endepunkt. Og selv om USA prioriterer andre områder midlertidig, betyr det ikke at Vesten har kastet Ukraina under bussen, enda.
«Krigen startet med kuppet i 2014» Dette narrativet, som til forveksling ligner på russisk propaganda, underspiller det faktum at millioner av ukrainere protesterte mot korrupsjon og ønsket en vestvendt kurs. Putin svarte med å annektere Krim og starte en krig i Øst-Ukraina. Det var Russland som startet denne krigen, og det er Russland som må stanses.
«Elendizinsky forsto ikke at krigen var tapt» Volodymyr Zelenskyj, valgt i frie valg med overveldende flertall, representerer det ukrainske folkets vilje til å kjempe for selvstendighet. Å omtale ham som «Elendizinsky» er både respektløst og politisk useriøst. Å tro at Ukraina bør overgi seg til en okkupant er ikke konservatisme, det er kapitulasjon.
«Spørsmålet nå er hvor stor del av Ukraina Russland får lov å ta»Jeg avviser fullstendig ideen om at noen «skal få lov» til å ta noe som helst med makt. Å anerkjenne erobring med våpenmakt er å si farvel til folkeretten, nasjonal suverenitet og Europas fredelige ordning. Det som står på spill i Ukraina, handler om mye mer enn bare Ukraina. Fakta er at det store flertallet av vestlige land står fortsatt sterkt samlet i sin støtte til Ukraina, og det med god grunn.
Jeg deler Max Hermansens bekymring for Europas fremtid, og vi er begge enige om at islamiseringen og masseinnvandringen er eksistensielle trusler. Men det er fullt mulig å si nei til globalisme og samtidig si nei til russisk imperialisme.
Nasjonalkonservatisme handler ikke om å støtte den sterkestes rett, men om å forsvare nasjonal suverenitet, derfor setter jeg alltid det norske folk og Fedrelandet først i alt mitt politiske virke. Jeg støtter Ukrainas kamp for selvstyre, og jeg vil selvsagt fortsette å si det høyt.
