17. mai handlet fra dag én om et folk som ville styre seg selv, bevare sitt fedreland og føre sin kultur videre. I en tid der både norsk selvbestemmelse, og vår etnokulturelle identitet utfordres, er grunnlovsdagen også en påminnelse om hva våre forfedre faktisk kjempet for, og hva vi risikerer å miste.
Da mennene på Eidsvoll undertegnet Grunnloven i 1814, handlet det om et folks ønske å styre sitt eget land. Et folk som nektet å bli redusert til en provins under fremmede interesser og stormakter.
Norge skulle tilhøre nordmennene.
Det var selve kjernen i 1814, en enkel og kraftfull tanke: Et folk har rett til sitt eget land, sin egen kultur og sin egen framtid. Et lite folk langt nord i Europa trosset tidens mektigste krefter og hevdet retten til å eksistere som seg selv.
Men denne nasjonale bevisstheten oppsto ikke plutselig på Eidsvoll. Allerede på 1700-tallet begynte norske diktere, studenter, prester og embetsmenn å se på Norge som noe mer enn en dansk provins. De så et folk med egen historie, egen natur, egne tradisjoner og egen karakter.
Og det er nettopp derfor 17. mai fortsatt betyr noe.
Som et uttrykk for kontinuitet. For slektene som bygget landet før oss. For bøndene, fiskerne, arbeiderne, soldatene og familiene som gjennom generasjoner skapte Norge. Ikke bare staten Norge, men det norske folket og vår etnokulturelle identitet.
Våre forfedre så et fedreland. Et nasjonalt hjemland for det norske folk. Noe man hadde plikt til å bevare og føre videre til sine barn.
Det burde ikke være kontroversielt å si det samme i 2026. Likevel er det nettopp blitt det.
I dag forsøker mange å tømme 17. mai for det historiske innholdet. Nasjonalfølelse fremstilles som mistenkelig. Patriotisme omtales som gammeldags eller farlig. Og samtidig forventes det at nordmenn skal akseptere at stadig mer av både selvbestemmelsen og identiteten deres gradvis forsvinner.
Vi ser det overalt.
Makt flyttes bort fra det norske folk og over til overnasjonale institusjoner. Norske politikere snakker ofte mer om globale plikter enn om norske interesser. Beslutninger som påvirker hverdagen til vanlige mennesker tas stadig lenger unna dem selv. Og mens norske tradisjoner tones ned eller problematiseres, forventes det at alt fremmed, fra pride-ideologi til islam, skal feires, subsidieres, beskyttes og promoteres.
Samtidig skjer det store demografiske og kulturelle endringer i Norge. Etniske- og religiøse parallellsamfunn vokser fram. Vi ser tendenser til afrikanske og arabiske klanstrukturer, økende og nye former kriminalitet og områder hvor nasjonal identitet er kraftig svekket eller ikke-eksisterende. Mange nordmenn kjenner på en uro over utviklingen, men få politikere tør å snakke ærlig om den grunnleggende årsaken: Et land er summen av folket som bor der. Endres folket, endres også landet.
Og dette handler ikke bare om politikk. Det handler om hvorvidt et folk fortsatt tror på seg selv. Den lave fødselsraten i Norge forteller historien om samfunn som har mistet troen på kontinuitet, framtid og egen sivilisasjon.
Likevel blir mennesker som uttrykker kjærlighet til eget folk og egen kultur ofte møtt med mistenksomhet fra en nærmest unison norskfiendtlig presse. Som om ønsket om etnokulturell kontinuitet i seg selv er ekstremt.
Men den norske nasjonalfølelsen var historisk frigjørende. Den vokste fram som motstand mot fremmed styre og mot eliter som ikke representerte folkets interesser. Derfor er det ironisk at mange av de samme miljøene som i dag snakker høyest om demokrati og mangfold, reagerer med forakt når nordmenn uttrykker tilhørighet til egen historie, kultur og identitet.
Og kanskje er det nettopp derfor 17. mai fortsatt betyr så mye for folk flest.
Man ser det i bunadene. I flaggene som henger fra hus og balkonger. I fedrelandssangene. I barnetogene. Ingen tvinger folk til å bry seg om dette. De gjør det fordi noe sitter dypt i dem. En følelse av tilhørighet. En følelse av hjem. Et hjemland.
Per Sivle satte ord på nettopp dette allerede i 1895:
«Vi vil oss et land som er frelst og fritt
og ikke sin frihet må borge.
Vi vil oss et land som er mitt og ditt,
og dette vårt land heter Norge!
Og har vi ikke det land ennu,
så skal vi vinne det, jeg og du!»
— Per Sivle, 1895 (modernisert språk).
Så spørsmålet er egentlig ganske enkelt:
Hva slags Norge vil eksistere om femti eller hundre år?
Vil fremtidige generasjoner fortsatt kjenne igjen landet, folket og kulturen som fostret denne nasjonen? Eller vil det minne mer om Afrika og Midøsten?
Det er opp til oss å avgjøre.
Gratulerer med dagen.
