En ny rapport fra Folkehelseinstituttet kaster et uvanlig ærlig lys over en utvikling mange lenge har forsøkt å fornekte: Tilliten i Oslo smuldrer, og det skyldes ikke økonomi eller klasse alene, men demografi. Når VG-journalist Shazia Majid peker på innvandringen som årsak til tillitskrisen, bekrefter hun det norske politikere og journalister i årevis har ignorert: Masseinnvandringen har en høy pris.
Det er ikke lenger mulig å late som for våre folkevalgte og norske journalister. Folkehelseundersøkelsen i Oslo, presentert i VG av Shazia Majid, belyser med alvorlig tyngde hvordan tilliten, samfunnets sosiale lim nå smuldrer opp i hovedstaden. I en sjeldent ærlig kommentar oppgis Oslos økende innvandrerandel som årsaken.
Majid skriver blant annet: «Folk med bakgrunn fra Asia, Afrika og Øst-Europa har mye lavere tillit til andre enn Osloborgere for øvrig.»
og videre at:
«Den [lave tilliten] skaper mer enn klasseskiller, den skaper splittelse mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Jo større splittelse, desto nærmere står vi «svenske tilstander». Altså uro, parallelle samfunn, utenforskap, økende og grovere kriminalitet, mer fattigdom, mer elendighet.»
Dette er altså ikke et isolert fenomen. Dette er symptomet på en langt mer grunnleggende etnisk, religiøs og kulturell kollisjon som norske politikere og journalister har forsøkt å ignorere eller benekte i flere tiår.
Den logiske konklusjonen melder seg: Fremmedkulturell masseinnvandring, kombinert med lave fødselsrater hos vertsbefolkning, er en alvorlig trussel mot det norske høytillitssamfunnet. Sagt mer billedlig; den pågående befolkningsutskiftningen fungerer som en terpentin-tsunami som slår inn mot Det norske hus, satt samme med lim.
Intet nytt under halvmånen
Allerede for 10 år siden, i 2015 påpekte Civita i notat Nr. 16 2015: Den nordiske tilliten at den nordiske tilliten var tuftet på noe mer enn godvilje:
«Den høye generaliserte tilliten ser man igjen i hvordan politikken er konsensus- eller kompromissorientert, og i hvordan partene i arbeidslivet samarbeider. Men dette gjelder ikke bare politiske spørsmål. Også mye annen sosial samhandling i Norden er preget av høy overskridende og generalisert tillit. Økonomiske transaksjoner, samhandling mellom mennesker, i nabolag eller i frivillige organisasjoner, viser former for overskridende og generalisert tillit. Denne høye tilliten fremmes, som nevnt, av høy tillit til institusjonene. Derfor er velfungerende institusjoner og tilliten til dem så avgjørende for generalisert tillit.»
Det ble samtidig advart mot hva som kunne true dette systemet:
«Innvandringen til de nordiske landene de siste tiårene har vært høy, samtidig som den generaliserte tilliten har økt. Samtidig kan den nevnte lokale eller stedsbundne tilliten påvirkes negativt av innvandring.
At det flerkulturelle samfunn kan ha negativ effekt på tillit vises også på lokalt nivå i nordiske land. Teoretisk kan dette forklares med at mangfold og etnisk ulikhet gir lavere gjennomsnittlig tillit, fordi innvandrere kommer fra lavtillitssamfunn og bringer med seg lave tillitsnivåer. Videre kan normene, sosial adferd og kultur være forskjellige, slik at man ikke utvikler kontaktpunkter hvor tillit kan bekreftes eller avkreftes.»
Det var ikke bare teoretiske grunner til at det var logisk å peke på “mangfold og etnisk ulikhet” for den negative utviklingen.
Nøyaktig de samme funnene publisert av samfunnsforskeren Robert D. Putnam, i hans mye siterte studie E pluribus unum (norsk: «Ut av mange, en«) fra 2007, dokumenterte at:
«I mer etnisk mangfoldige nabolag har folk en tendens til å trekke seg tilbake fra kollektive aktiviteter, ha mindre tillit til sine naboer og til mennesker generelt og å engasjere seg mindre i samfunnslivet.»
Dette har altså vært vitenskapelig dokumentert og offentlig kjent i over 18 år. Om ikke historiske eksempler som oppløsningen av Balkan, borgerkrigen i Libanon, eller massakrene i Galicja var nok. Når Oslo-rapporten nå viser at tilliten til naboen er på historisk bunn i bydeler med høy andel (muslimske) innvandrere, burde dette altså ikke komme som et sjokk, men en forutsigbar utvikling som myndighetene har valgt å ignorere.
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.
