Bare makt gir frihet.
Av: Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
«Sosiologi er et biologisk problem og nasjoner er kvegflokker.»
— Ragnar Redbeard, Might Is Right (1890)
Venezuela forblir en avhengig stat fordi landet mangler den endelige garantien for suverenitet, nemlig atomvåpen. Makt i den moderne verden hviler på avskrekking, og avskrekking krever evnen til å ødelegge. Uten dette kan en nasjon ikke stå som en likestilt. Monroe-doktrinen styrer fortsatt den vestlige halvkule. Den definerer territoriet ikke gjennom lov, men gjennom hierarki. Innenfor dette systemet eksisterer Venezuela i den amerikanske sfæren, der hver handling enten tolereres eller straffes etter Washingtons behov. Oljereserver, handel og ideologi betyr lite. Det som betyr noe er evnen til å motstå press, og Venezuela har ingen.
Realiteten i multipolariteten er darwinistisk. Sivilisasjonsstater konkurrerer slik arter konkurrerer, og overlevelse tilhører dem som tilpasser seg gjennom styrke. Ragnar Redbeard skrev at «makt er rett», og hans brutale formel gjelder fortsatt. Retorikken om «uavhengighet» er pynt. Bak den står den rå makten, raketter, allianser og ressurser mobilisert til krig. Venezuelas ledere snakker om «sosialisme» og «suverenitet», men de er avhengige av andre for beskyttelse. De stoler på Russland eller Kina for å få pressmiddel mot USA, men denne avhengigheten bekrefter bare underordningen. Multipolaritet skaper nye herrer, ikke frigjøring. Den erstatter ett imperium med mange. Dette kalles balanse.
Carl Schmitts innsikt forblir den mest presise, suverenitet er makten til å ta avgjørelser i krisens øyeblikk. Venezuela kan ikke ta slike avgjørelser. Landets valg rammes inn av sterkere makter. Den darwinistiske multipolariteten fungerer som en uskrevne naturens lov. Den håndhever orden gjennom nærhet og kraft. Innenfor denne ordenen lever små stater under betinget uavhengighet, frie til å handle så lenge deres handlinger ikke truer hierarkiet. Multipolaritet er i denne forstand ikke et løfte om likhet, men en erkjennelse av permanent ulikhet. Det er et globalt system av ujevne suvereniteter, der bare atommaktene er virkelig frie.
Monroe-doktrinen fungerer som den metafysiske loven for den vestlige halvkule, et nomos av orden forankret i makt og avstand. Innenfor dens perimeter har de mindre statene en delegert frihet, tillatt å handle bare innenfor grensene trukket av den regionale hegemonen (USA). Multipolariteten avslører seg ikke som balanse, men som lagdeling, et planetarisk hierarki der beslutning er kjennetegnet på den suverene, og lydighet skjebnen til resten. For USA betyr enhver bevegelse fra Russland eller Kina innenfor den vestlige halvkule et brudd på det nomos landet vokter, maktens arkitektur tåler ingen rivaliserende tilstedeværelse i sin egen innflytelsessfære.
