Kommunestyrerepresentant for Venstre i Strand, Erik R. Nyman-Apelset, er dømt for besittelse av overgrepsmateriale mot barn. Til tross for den alvorlige dommen har verken partiet sentralt eller lokalt kommentert saken offentlig. Etter at Rabulisten omtalte dommen, har Nyman-Apelset gått til angrep på redaksjonen i et Facebook-innlegg, der han forsøker å fremstille seg selv som offeret i saken. Rabulisten mener velgerne har krav på å vite at en politiker som forvalter tillit på vegne av fellesskapet, er dømt for å ha oppbevart materiale som dokumenterer reelle overgrep mot barn.
Erik R. Nyman-Apelset, en folkevalgt representant for Venstre, med verv i både formannskap og forvaltningsutvalg, er dømt for besittelse av overgrepsmateriale mot barn. Dette er ikke en bagatell, men et alvorlig tillitsbrudd. Det handler ikke om gjerningsmannens påståtte personlige tragedier, men om ansvar og åpenhet i et demokrati.
Rabulisten mener det er en selvfølge at velgerne har krav på å vite når en politiker som stiller til valg, og forvalter offentlig tillit, er dømt for oppbevaring av overgrepsmateriale mot barn. Dette er ikke privat, det er ikke irrelevant, og det kan ikke skjules bak sykdom eller selvdiagnostiserte forklaringer.
Vi har lest en rekke dommer mot overgripere og personer dømt for besittelse av slikt materiale, og det går igjen et mønster. Nesten ingen tar ansvar, alle har en forklaring. Det er aldri deres feil, aldri et bevisst valg, alltid et resultat av traumer, alkohol, depresjon eller tekniske misforståelser. Offerrollen brukes som skjold, og ofte får man høre at de «ikke er slike personer».
I dommen mot Nyman-Apelset skriver retten at «gjør sterke allmennpreventive hensyn seg gjeldende, nemlig å forebygge at barn blir utsatt for det misbruket som finner sted som følge av produksjonen». Dette er et avgjørende poeng. Når voksne menn laster ned og oppbevarer slikt materiale, er de en del av en kjede av overgrep. Hvert bilde, hver video, er et dokumentert overgrep mot et barn, og enhver som bidrar til etterspørselen er medskyldig i denne forbrytelsen.
Erik R. Nyman-Apelset hevder at handlingene var en form for selvskading etter en tung tid, og forteller at han som barn ble utsatt for et overgrep. Dette har han aldri anmeldt, og det finnes ingen dokumentasjon. Det passer derimot perfekt inn i det mønsteret vi ser igjen og igjen, en personlig tragedie som forklaring, et uverifiserbart narrativ som skal vekke sympati, og et forsøk på å skyve bort ansvaret for egne handlinger.
At Nyman-Apelset samtidig sitter i et parti som profilerer seg på barns trygghet, oppvekstvilkår og kampen mot barnefattigdom, gjør saken enda mer alvorlig. Velgerne må kunne forvente at partiet selv tar ansvar og informerer offentligheten når en folkevalgt dømmes for slike forhold. I stedet velger Venstre taushet.
Når et parti som taler høyt om barns rettigheter, lar en straffedømt person bli sittende i sine verv uten forklaring eller kommentar, vitner det om moralsk forfall. Det er en dobbelstandard som undergraver tilliten til både politikken og rettsstaten.
Går til angrep på Rabulisten
Etter at Rabulisten omtalte dommen mot ham, har Nyman-Apelset gått til angrep på Rabulisten i et innlegg på Facebook. I stedet for å svare på sakens alvor, forsøker han å rette oppmerksomheten mot budbringeren og kaller redaktøren et «nazitroll». Denne typen utfall er et kjent forsvarsgrep når politikere og kriminelle blir konfrontert med ubehagelige fakta, men det endrer ikke realitetene i dommen. Vi publiserer derfor Nyman-Apelsets svar i sin helhet, slik at leserne selv kan vurdere det:
Eg har heilt sikkert skuffa og sjokkert mange. Denne helgå har (den tidligare?) nynazisten Tore Rasmussen gjennom sitt nettsted rabulist skrevet om deler av ein tilståelsesdom mot meg som falt i juli. Den har et langt bakteppe.
Når eg var rundt 9 år blei eg utsatt for et overgrep av ein ung mann. Etterpå var eg livredd og gjemte meg i skogen. Eg kunne høyra at mor ropte på meg og var heilt fortvila, men eg turde ikkje bevega meg. Eg gjemte meg til det blei mørkt og kaldt før eg endelig klarte å komma fram. Mor, som forståelig nok sett i ettertid, var heilt i fra seg og tok tak i meg og sa at sånn må eg aldri finna på å gjer igjen. Eg klarte ikkje sei ka som hadde skjedd. I mange år har denne dagen gått på repeat i hodet mitt. Mindre når eg har hatt møje å gjer men aldri heilt vekke.
Høsten 2023 gjekk eg endelig til min fastlege og eg blei diagnostisert med dyp depresjon. Eg klarte ennå ikkje forklara til mine nærmaste ka som hadde skjedd. Skam, skyld. Sterke følelsar som mange overgrepsoffer sliter med.
Kort tid etterpå fikk mor kreftdiagnosen. Og i januar 24 døde hu. Hendelsen fra barndommen spilte om igjen i hodet mitt til og med når eg satt med hu på slutten. Eg gjekk endå lenger ner i kjellaren.
Hjelpen eg blei tilbudt var et gruppetilbud i å identifisera følelser. Det bomma heilt på mål.
Til sommeren blei også farfar innlagt på sykehuset og døde.
Eg sliter med å huska store deler av 2024. Men eg husker at eg hadde det heilt forjævelig. Alkohol hjalp litt men eg fant fort ut at det fungerte svært dårlig samen med antidepressiva. Eg sov ikkje og tankane om å avslutta alt meldte seg oftare. Når ein har det sånn så handle ein ikkje alltid rasjonelt. Ikkje for dei som er utenfor og ikkje ovenfor seg sjøl heller. Høsten 24 gjekk kvernå i hodet døgnet rundt. Eg var dum nok til å oppsøka någe av det værsta som finns. Det var et nivå av selvskading. Eg blei bare kvalm og sletta det med ein gang. Trodde eg. Seinare på høsten kom politiet på døra og tok meg meg til avhør. Eg tilsto med ein gang det eg hadde gjort. Dei fant 10 bilder og og over 90 minner av bilder, av ulovlig materiale. Politiet forstod kor dårlig eg var og kjørte meg til legevakten. Eg blei lagt inn på psykiatrisk akuttavdeling. Dei første dagane med selvmordovervåkning kvart 20 minutt. Nå endelig klarte eg å fortella til mine nærmaste ka som hadde skjedd med meg og kor jævelig eg hadde hatt det. Tidligare ville eg ikkje vær til bry eller be om hjelp men nå gjekk det ikkje an å ha det værre. Eg er så uendelig takknemlig for kjærligheten og aksepten dei har vist meg. Etter 2 uker blei eg skrevet ut og sendt videre til DPS. Der har eg endelig fått god hjelp 
Eg har det møje bedre nå. Eg ser ein ende på alt dette. Og eg har gode mennesker i livet mitt som gjør det verdt å stå opp kvar dag.
Eg har vært forberedt på å ta min straff og tok dommen på 110 timer samfunnsstraff med fatning. Den nærmer eg meg ferdig med. Eg skal gjør opp for det dumma eg har gjort og gå videre. Men det oppleves som ein dobbel straff å bli hengt ut og mistenkt for å væra någe eg ikkje er, av et nazitroll med ei nettsida og et miljø som bruker all si våkne tid på å spy ut eder og galle gjennom tastaturet. Men sånn har vist mediebildet blitt i 2025.
