Ut av Langhuset

Rabulisten vil være et fristed for sannhetssøken, skaperkraft og ubehagelige spørsmål. Vi er ikke her for å glatte over. Vi er her for å bryte illusjoner.

Allerede i essayet What Is the Longhouse? publisert litt over ett år før han ble doxxet av The Guardian og avslørt som Jonathan Keeperman, påpekte Lomez at noe er fundamentalt galt med retningen vår kultur og vårt samfunn har tatt.

At selve doxxingen ville eksemplifiserer mange av Keeperman hovedpoeng i sin First Things-artikkel gikk tydeligvis over hodet på redaksjonen i The Guardian.

I teksten leverte Keeperman en skarp og presis analyse av noe mange av oss kjenner på, men som hittil har manglet et klart begrepsapparat for. Langhuset, som først ble et populært uttrykk på den amerikanske internett-høyresiden, beskriver fenomener som i aller høyeste grad også gjør seg gjeldende her hjemme i Norge.

Langhuset er blitt et bilde på det moderne samfunnets nye styringsform, en myk, men gjennomgripende sosial kontroll som skjuler seg bak ord som «inkludering», «trygghet» og «omsorg». Det er ikke nødvendigvis onde krefter som styrer, tvert imot. Det er nettopp forestillingen om godhet som gjør dette systemet så vanskelig å protestere mot. Hvem vil vel være imot trygghet og samhold?

Les også:  Avskaffe EU? Så enkelt er det ikke

Men nettopp her ligger problemet: når trygghet gjøres hellig, og følelser får forrang over sannhet og frihet, da er det ikke lenger et sunt samfunn vi lever i, men et omsorgstyranni.

Hva er Langhuset?

Historisk var Langhuset en stor fellesbolig i jordbrukssamfunn, der mange mennesker levde tett og delte alt. I Lomez’ bruk er det blitt en metafor for et samfunn der individet gir fra seg privatliv, frihet og autonomi, mot trygghet, fellesskap og kontroll.

I dag handler Langhuset om en bestemt sosial orden: reglene bestemmes av en slags husmorfigur – «den sosiale mor» som setter grenser for hva man kan si, mene og gjøre. Ikke med makt og vold, men med skam, ekskludering, HR-reglement og et stadig større vokabular av krenkelser. Tenk mor-Merkel i Tyskland, Ursula von der Leyen i Brussel og «landsmoderen» Gro Harlem Brundtland i Norge.

Langhuset er styrt av feminine normer, men ikke nødvendigvis av kvinner (selv om det ofte er tilfelle), men av en verdistruktur som premierer følelser fremfor prinsipper, konsensus fremfor sannhet, trygghet fremfor frihet. Konflikter skal dempes, meninger skal justeres, og ubehaget skal bort.

Les også:  [Video] Opinionen snur i Canada, Dominion Society vil gjøre remigrasjon til folkekrav

Trygghetens tyranni

Lomez viser til boken The Coddling of the American Mind av Jonathan Haidt og Greg Lukianoff, som kaller denne utviklingen for Safetyism, en ideologi der trygghet er blitt en hellig verdi, og der alt som oppleves som utrygt, blir forbudt.

Vi så det under pandemien. De mest hysteriske stemmene fikk makt, mens grunnleggende rettigheter og friheter ble ofret i trygghetens navn. Lomez bruker figuren Covid-Karen, den nevrotiske, overbeskyttende kvinnen som krever at alle andre må innrette seg etter hennes frykt. Også her hjemme kjenner vi denne typen: den som irettesetter deg i butikken, sladrer til politiet om du har én gjest for mye på besøk, og som gjerne ville ha skolene stengt på ubestemt tid.

Det maskuline mistenkeliggjøres

Langhuset misliker konkurranse. Det liker ikke ambisjon, risiko eller viljen til å bygge noe nytt. Det tåler ikke hierarkier, det misliker sterkt maskuline verdier og farlige meninger, selv der de er produktive og sivilisasjonsbærende. Derfor er uttrykk som «giftig maskulinitet» blitt brukt til å avskrive alt fra fedres autoriteter til eventyrlyst.

Les også:  Ja, jeg er motstander av ordningen med kvinneprester

Også kunsten lider. I stedet for kraft og dybde får vi «inkludering» og «følelsesmessig trygghet.» Sensitivitetslesere og kvotering avgjør hva som får bli utgitt. Resultatet er tannløse fortellinger som ikke rører noe i oss. Høyresidens flukt inn i klassikerne er forståelig, men det skaper ikke nye symboler. Det bygger ikke fremtid.

Ut av Langhuset

Lomez advarer mot å svare med parodier, som Andrew Tates nihilistiske macho-prosjekt, eller overfladisk sjekke-kultur forkledd som «individualisme» eller «seksuell frigjøring». Veien ut av Langhuset går ikke gjennom overkompensasjon, men gjennom gjenoppdagelse og gjenreisning av det ekte, det sanne, det vakre og det farlige.

Vi må våge å være frie. Vi må tåle konflikt. Vi må tørre å si at menn og kvinner er forskjellige. At ikke alle kulturer er like. At sannhet kommer før følelser. At trygghet ikke er det høyeste godet i et samfunn.

Langhuset tilbyr oss komfort, men fratar oss sjelen, vår vitalitet og retning.

Det er på tide å stige ut.

Rabulisten.no

Om skribenten: Redaksjonen

Nyhetsssaker, lederartikler og redaksjonelle kommentarer skrevet av redaksjonen i Rabulisten.

Aktuelt nå