Den britiske antropologen Calum T. M. Nicholson mener Ungarn har bevart en kulturell og åndelig sammenheng som store deler av Vesten har mistet. I et intervju med Hungarian Conservative argumenterer han for at konservative må gå fra kritikk av motstanderne til å formulere en tydelig visjon for hva de ønsker å bevare og bygge i en tid preget av raske samfunnsendringer.
En britisk antropolog mener at Ungarn har bevart en kulturell nærhet og tro som Vesten har tapt, og advarer om at konservative må slutte med lette poenger og definere hva de faktisk står for. Saken kommer opprinnelig fra Breizh-info.
Calum T. M. Nicholson er sosialantropolog, utdannet ved Cambridge og Oxford, med doktorgrad i samfunnsgeografi. Tidligere direktør for Climate Policy Institute underviser han i internasjonal migrasjon og sosiale mediers innvirkning ved Cambridge. Han har bodd i Budapest i fem år som gjesteforsker ved Mathias Corvinus Collegium, og deler med Hungarian Conservative et blikk på hva Ungarn har tatt vare på, og hva Vesten har mistet.
To øyer
Sammenligningen virker fantasifull, men den er opplysende. Storbritannia er en øy omgitt av vann; Ungarn en språklig øy, omkranset av kulturer som ikke snakker språket.
«Øykulturer har en tendens til å være kreative og litt eksentriske, og jeg tror det gjelder både briter og ungarere.»
Nicholson henter en fornøyelig observasjon herfra: Monty Python. En ungarsk teatergruppe, Holló Színház, oversatte sketchene deres på 1990-tallet, og det fungerte. «Tyskerne forsto det aldri; franskmenn liker ikke Monty Python fordi mange av vitsene går på deres bekostning. Men ungarerne skjønner det, og de liker det.» En ungarsk venn sa en gang til ham at Shakespeare var en stor ungarsk forfatter. Han vet ikke helt hva som ble ment, men han tror det er sant.
«Ingen filmet»
Den mest slående observasjonen i intervjuet knytter seg til én scene. Sommeren 2022, under Tusványos-festivalen i Transilvania. Under folketeltet spiller en fiolinist en gammel melodi, omgitt av mennesker som synger og drikker vin. Nicholson ser og prøver å finne ut hva som er annerledes. Så forstår han.
«Det var ikke en eneste person med en telefon oppe som filmet. Ingen konsumerte scenen som et kulturprodukt man skulle vise et annet sted. De var ikke på avstand fra det. Alle var en del av opplevelsen.»
Han knytter dette til noe han la merke til med en gang han kom: Ungarere holder blikkontakten. Å ikke se noen i øynene når man skåler, er smakløst. Britene, derimot, sier cheers mens de vender blikket bort.
«I Storbritannia kan man gå to–tre uker uten å føle at man har hatt en ekte samtale med et virkelig, nærværende menneske. Her har jeg to–tre slike samtaler om dagen.»
«Vi har hatt førti års forsprang i å ødelegge oss selv» Formuleringen er hans, og den er verdt å grunne på.
På spørsmålet om Ungarn ligner på Vesten slik det en gang var, svarer Nicholson uten omsvøp: «Ungarn ligner på Storbritannia i 1992.» Han skynder seg å presisere at han ikke snakker om tilbakeståenhet. Han viser til tiltaleformen «De», som fremdeles lever der, men er borte hos ham selv – «det fantes en formalitet som beskyttet alle».
Hans diagnose av Vesten er hardere: «Den engelskspråklige verden er blitt et offer for sin egen suksess, der vi sluttet å tenke at man måtte tro på noe. I Storbritannia er det moderne å ikke tro på noe. Her tror folk fortsatt på noe.»
Og denne forklaringen, som berører noe bretonske folk kjenner av erfaring: «Fordi deres historie har vært traumatisk, vet de at hvis man ikke hele tiden streber etter å bekrefte kulturen på nytt, kan den forsvinne.»
Derav den mest provoserende sammenligningen i intervjuet. Vesuv ødela Pompeii, og bevarte det samtidig bedre enn noen annen romersk by. «Kommunismen begravde Øst-Europa, men merkelig nok ble enkelte ting bevart ved dette – ting som gikk tapt i møtet med vestlig hyperkapitalisme. På et vis har vi hatt førti års forsprang i å ødelegge oss selv.»
Den skadede isbryteren
Om Ungarns internasjonale rolle bruker Nicholson et bilde som vil bli plukket opp av dem som følger tiden etter Orbán.
Landet var det første som brøt den teknokratiske konsensusen om migrasjon. «Deres standpunkter ble ansett som skandaløse i 2015, og det krevde mot å holde fast ved dem.» Slik utvidet de Overton-vinduet, sier han: Slike debatter er nå dagligdagse, og standpunktene er på bred front overtatt andre steder.
Han nevner også statssekretariatet for forfulgte kristne, en innretning uten sidestykke, ingen annen stat konsentrerte sin utviklingshjelp om et bestemt trossamfunn ut fra en begrunnelse om at man er kristen og støtter kristne i utlandet.
Men bildet rommer en advarsel: «Den virkelige tragedien er at det krever mot og ofringer å være først ute med å bryte isen, som en isbryter. Andre kan komme etter, men isbryteren ender ganske skadet. Og regjeringen har selvsagt tapt valget.»
Han legger til at Ungarn har kunnet tale til verden «ikke fra posisjonen til en supermakt med all den arroganse det bærer med seg, men med ydmykheten til en liten nasjon med en krevende historie».
«Vi er ikke et nervesenter, men et nerde-senter»
Donau-instituttet, ofte omtalt i internasjonale medier som en påvirkningsmaskin, ler av det. Nicholson beskriver det som «et nerde-senter», folk som er opptatt av vestlig kultur, som skriver og snakker om disse spørsmålene. «Jeg tror vi sier ting som folk flest om ti år vil akseptere som sunn fornuft.»
Det europeiske høyre bør lytte
Den siste delen av intervjuet er den mest nyttige, og den er rettet direkte mot konservative i Vesten
Første konstatering: Saksfeltet har endret seg. «Konservative har både dratt nytte av og blitt ofre for at de de siste syv årene har kunnet angripe wokisme og ny-puritanske ideologier, og de har hatt stor gevinst av å peke på hvor gale disse menneskene var.»
Så faller dommen: «Problemet er at dette var lette poenger. Det krevde liten innsats å påpeke hvor ytterliggående og latterlig den andre siden var. Nå som alt dette dabber av, må de konservative faktisk definere hva de forsvarer.»
Andre konstatering, enda skarpere: «Venstresiden har alltid vært langt bedre operativt. Alt for mange konservative er mer opptatt av hva de vil si, enn av hvordan de skal si det. Det har vært mye ideologisk diskusjon; de har hatt en svært intellektuell tilnærming til et problem som i realiteten er svært praktisk.»
Derav hans konklusjon: «Jeg skulle gjerne sett litt mer pragmatisme og praktisk sans i den konservative samtalen.»
Han nekter å tenke i partipolitiske baner om Storbritannia. «Man må komme forbi partitankegangen. Det viktigste i dag på den konservative siden, Conservatives, Reform, Restore, er å skape rom for dialog. Å samle den britiske høyresiden og diskutere hva som er fundamentalt viktig for oss, på sivilisasjonsnivå.»
Tilbake står en bekymring han uttrykker utilslørt: «Ett av problemene i Vesten i dag er at vi egentlig ikke forstår problemene eller spørsmålene. Verden endrer seg så fort. Er KI en trussel eller en mulighet? Folk ser ut til å si begge deler på én gang. Hvilken politikk skal man da føre? Vi har en generell følelse av at noe er galt eller har endret seg, men ingen klar idè om hvorfor, hvordan eller hva som kan være løsningen.»
Og til slutt denne bemerkningen om den tiden vi lever i: «Den åttiårige syklusen vi har vært i siden slutten av andre verdenskrig, synes å nærme seg slutten. Spørsmålet er hva som kommer etterpå. Og jeg tror ingen egentlig vet det.»
Denne saken ble først publisert på Breizh-info.
