Den etablerte pressen retter skytset mot filmteamet hans, Filmkunstkollektiv.
Av Voxeuropa Herald. 4. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
En mann smiler fra forsiden av DER SPIEGEL. Trettifem år gammel, iført en lys dress, med en markert kjeve. Magasinet fremstiller ham som en farlig sjarmør. Han husker navnene til folk, signerer T-skjorter og henter energi fra folkemengdene. Han ønsker å smile seg til makten. Dette er tydeligvis hvordan en farlig mann ser ut i et land der politisk vold mot dem som stemples som høyreekstreme, er blitt så vanlig at den nesten virker ordinær. Ulrich Siegmund har et ansikt, et navn, offentlig tilgjengelige adresser og et team. Tre av Tysklands største redaksjoner har publisert saker om ham med en alvorlighetsgrad uten sidestykke. Og bak ham har de rettet skytset mot filmteamet som dokumenterer valgkampen hans, Filmkunstkollektiv.
DER SPIEGEL brukte flere måneder i felten på å fastslå alt dette. Likevel er det ingenting i rapporteringen fra disse månedene som underbygger superlativet. Tysklands farligste mann er ikke en konklusjon. Det er en redaksjonell beslutning om forsiden. Den skaper frykt, og frykt selger. Slik produseres denne frykten.
I 2022 registrerte Sachsen-Anhalt offisielt 1 270 høyreekstremister. I 2025 registrerte delstaten 5 100. En firedobling på tre år. I mellomtiden, i oktober 2023, klassifiserte delstatens kontor for beskyttelse av grunnloven den regionale avdelingen av et lovlig politisk parti som en bekreftet høyreekstrem organisasjon. Dette er et parti som er representert i Forbundsdagen, finnes i samtlige delstatsparlamenter i Tyskland og nå ligger på rundt 42 prosent på meningsmålingene i Sachsen-Anhalt. Medlemmene er nå tatt med i opptellingen. Tallet fra 2022 omfattet dem ikke. Tallet fra 2025 gjør det. Jo større partiet blir, desto høyere blir tallet. Jo høyere tallet blir, desto mer berettiget fremstår klassifiseringen. Valgfremgang er blitt et bevis på fare. Tallet presenteres deretter på en pressekonferanse, omtales som bevis på en kraftig økning, sendes videre til nyhetsbyråer og lederartikler og gjøres om til advarsler rettet mot velgerne.
En innbygger i Sachsen-Anhalt får dermed vite at delstaten nå har fire ganger så mange ekstremister som for tre år siden. Det han ikke får vite, er at to tredjedeler av dem er naboene hans, og at de ble ekstremister over natten fordi et offentlig organ undertegnet et dokument. Den 6. september har 1,8 millioner mennesker stemmerett. Husk denne mekanismen. Den styrer alt som følger.
En mann som aldri hadde stemt
Det er årets varmeste dag. Mer enn fem hundre motorsykler står oppstilt på en eng i Raguhn-Jeßnitz. Simson-motorsykler, østtyske totaktere som rullet ut fra fabrikkene i Suhl i DDR-tiden. DER SPIEGEL, som fulgte valgkampen i flere måneder, beskriver scenen.
Alle slags mennesker deltar i kortesjen. Eldre menn på kraftige motorsykler. Par. Kvinner som holder seg fast bak ektemennene sine. Barn med store øyne. Og svært mange unge menn. En av dem har kommet alene. Han er 22 år gammel: «Ich habe vorher noch nie gewählt. Jeg hadde aldri stemt før.»
En INSA-måling for Bild, datert 10. august, gir AfD 42 prosent, nesten dobbelt så mye som CDU, til tross for at CDU har styrt delstaten uten avbrudd i 24 år. De etablerte redaksjonene er på tå hev. De har publisert saker om AfD, Siegmund og menneskene rundt ham med en alvorlighetsgrad uten sidestykke. Vi leser dem linje for linje. Det de sier, er mindre interessant enn måten de sier det på, og det de utelater.
Tre saker, tre redaksjonelle kategorier
Det første man må gjøre, er også det mest grunnleggende, å skille mellom dem. Saken fra CORRECTIV, skrevet av Martin Böhmer og publisert 17. august, er en undersøkende artikkel. Overskriften består av tre verb: marsjere, iscenesette, håve inn. Påstanden er at Filmkunstkollektiv, teamet som produserer valgkampopptakene til Ulrich Siegmund, ikke er en leverandør av audiovisuelle tjenester, men en struktur innenfor identitærbevegelsens Vorfeld, bevegelsens bredere politiske miljø, og at det blir betalt av AfDs parlamentariske gruppe i delstatsparlamentet. Saken i FAZ, publisert samme dag, er ikke en nyhetsartikkel fra FAZ. Det er et Gastbeitrag, et eksternt bidrag publisert i Feuilleton, kulturseksjonen, skrevet av forfatteren Ines Geipel. Ingen motargumenter. Ingen rett til samtidig imøtegåelse. Ingen krav om uavhengig kontroll. Saken i SPIEGEL, datert 13. august, er en omfattende profil. Flere måneder i felten, direkte tilgang og intervjuer.
Filmkunstkollektiv ble grunnlagt i 2021. Det registrerte hovedkontoret ligger i Chemnitz, i en bygning som er kjent for å være knyttet til Identitäre Bewegung. Flere av medlemmene tilhører IB, som faktisk står på AfDs vedtektsfestede liste over uforenlige organisasjoner. Ett av medlemmene ble dømt på grunn av et banner som ble vist ved et svømmebasseng, og som protesterte mot voldtekter begått av migranter. I hvilken verden er det galt å protestere mot voldtekt? Kollektivet deltok på Remigration Summit i Portugal i mai 2026. Det har i flere år arbeidet med AfD-profiler som Björn Höcke. Ingenting av dette er skjult. Det meste er blitt publisert av de involverte selv, på deres egne kontoer, som for øvrig er hovedkildene til alle tre artiklene.
Alle tre sakene bygger på det samme grunnlaget, Martin Sellners nå berømte møte i Potsdam. Siegmund var der. Det hevdes at han redegjorde for metoden sin, å fremstille seg som en vanlig fyr og deretter formidle det egentlige innholdet senere, under radaren. Med andre ord blir en politiker kritisert for å ha en valgstrategi.
Det samme møtet ble omstridt på grunn av CORRECTIVs undersøkelse, publisert 10. januar 2024 under tittelen Geheimplan gegen Deutschland. Men her er det leserne i august 2026 ikke får vite i noen av de tre sakene. Den 17. mars 2026 slo Landgericht Berlin II fast at den sentrale påstanden i undersøkelsen var ulovlig, nemlig påstanden om at møtet dreide seg om en plan for å utvise tyske statsborgere. Retten tok ikke stilling til en perifer detalj. Den tok stilling til sammendraget som hadde gjort saken til en nasjonal begivenhet, påstanden utallige redaksjoner hadde fremhevet.
Tre redaksjoner støtter seg på en artikkel fra januar 2024 der det sentrale sammendraget ble kjent ulovlig i mars 2026. Ingen av dem nevner det. Dette er tydeligvis det vi kaller undersøkende journalistikk. Et tall produsert gjennom en administrativ klassifisering. En konklusjon som ble underkjent av en domstol, og deretter publisert på nytt som om ingenting hadde skjedd. Og som vi skal se, en ekspert som fremstilles som en utenforstående, men som tidligere ledet valgkampen til et konkurrerende politisk parti. Hver sak låner sin troverdighet fra saken ved siden av. Ingen av dem har egentlig særlig mye troverdighet på egen hånd. Det er et system som skaper inntrykk av nøytralt og profesjonelt arbeid. Det er en lukket sirkel. Det ser uklanderlig ut fordi det har alle de ytre kjennetegnene, offisielle tall, en sitert ekspert, en anonym kilde og et strengt oppsett. Det som produseres her, er ikke falske nyheter. Det produseres noe mer effektivt, systemets egne beviser. Et profesjonelt miljø siterer seg selv, leser seg selv, bekrefter seg selv og uttrykker deretter harme over det det nettopp har skrevet. Kontroversen er ikke et biprodukt av arbeidet. Den er produktet.
Propagandafabrikk og hoffpropagandister
Begge betegnelsene tilskrives Johannes Hillje, som presenteres for leserne som en politisk rådgiver og kommunikasjonsrådgiver som har fulgt AfD i flere år. Beskrivelsen er ufullstendig, og utelatelsen er ikke nøytral. Den tjener kretsløpet som er beskrevet ovenfor, en tilsynelatende ekstern tredjepart bekrefter det redaksjonen ikke ønsker å sette sitt eget navn under, og leseren tror at et eksternt bevis er kommet inn, når det i virkeligheten kommer innenfra.
Johannes Hillje ledet Det europeiske grønne partiets valgkamp ved valget i 2014. Han er Policy Fellow ved tankesmien Das Progressive Zentrum. Han har skrevet Propaganda 4.0 og Das «Wir» der AfD. Ifølge hans egen yrkesbiografi gir han råd til departementer, politiske partier og politikere. En tidligere valgkampleder for en konkurrerende politisk gruppering er ikke en utenforstående observatør.
Ironien er fullkommen. En fagperson innen partipolitisk kommunikasjon blir, uten å bli identifisert som dette, hentet inn for å mistenkeliggjøre fagfolk innen partipolitisk kommunikasjon. Ordet Propagandafabrik beskriver et yrke som mannen som bruker det, selv praktiserte på vegne av et annet parti. Når det gjelder teknikken, å få en tredjepart til å fremføre en anklage man ikke ønsker å undertegne selv, har den et navn i lærebøker om strategisk kommunikasjon, tredjepartsbekreftelse. Hillje underviser i den.
Vi anvender den samme regelen på oss selv. Voxeuropa Herald samarbeider med Filmkunstkollektiv. Vi samarbeider med dem fordi vi mener de er gode til det de gjør, noe som er det normale grunnlaget for et profesjonelt forhold, og også det en parlamentarisk gruppe gjør når den bestiller arbeid fra dem. Leserne kan vurdere alt ovenfor i lys av dette.
Håve inn
Det tredje verbet i CORRECTIVs overskrift, kassieren, å håve inn, bærer en tredjedel av påstanden helt alene. Det er dette som gjør ideologisk nærhet til et finansieringsnettverk.
Hva bygger det på?
Et spenn. Oppdrag som angivelig skal være verdt mellom 5 000 og 30 000 euro. Tallet tilskrives en anonym kilde i AfD. Én kilde. Ingen dokumenter, ingen kontrakt, ingen faktura og ingen bekreftelse fra andre kilder. Kollektivet avviser påstanden og sier at det enten arbeider gratis eller for egen regning. AfD svarer ikke. Og CORRECTIV legger deretter selv til opplysningen som fullfører sirkelen, de parlamentariske gruppenes regnskaper trenger ikke å spesifisere denne typen tjenester, som forsvinner inn i bredere regnskapskategorier. Redaksjonen slår dermed fast at dens egen påstand er utformet slik at den ikke kan etterprøves. Deretter setter den påstanden i overskriften.
Det er også et faktum at det ikke er en forbrytelse å betale et filmteam. Alle politiske partier gjør det ved hjelp av leverandører som sympatiserer med dem, og ingen har noensinne laget en overskrift av det.
Hva en overskrift ikke beviser
DER SPIEGEL brukte flere måneder i felten. Dette var det magasinet kom tilbake med. Ulrich Siegmund er ung, kjekk, radikal og populær. Det er dette profilen beskriver. Tysklands farligste mann er der bare for å skape frykt. Frykt selger. Teknikken er velkjent. Det som er mindre vanlig, er å få beskjed om at vi må betrakte dette som seriøs, nøytral og profesjonell journalistikk. Det finnes tre slike knep.
Det første er å få noen andre til å si det. De hardeste ordene i CORRECTIVs undersøkelse er ikke CORRECTIVs egne. De kommer fra en rådgiver, der fortiden hans som valgkampleder for et konkurrerende parti er utelatt.
Det andre er å sette merkelapper uten å føre bevis. DER SPIEGEL skriver at Siegmund er dypt innblandet i partiets nepotismesak. Det eneste beviset som legges frem, i den aller neste setningen, gjelder faren hans, fordi han angivelig arbeider for et medlem av Forbundsdagen. Det tredje er å publisere ryktet. Über Harr wird gemunkelt, det ryktes at Harr skal bli leder for delstatskanselliet.
Så har vi måten kildene behandles på. En tidligere medløper. En nær bekjent i AfD. Tilsynelatende. Det forventes at han. Han skal ha. Dette er etablert journalistikk. Hver av disse teknikkene skaper en illusjon av virkelighet.
Vi kjenner nå denne sjangeren godt, den nærgående profilen, den stemningsskapende scenen og den anonyme kilden. Det er for øvrig den samme sjangeren der DER SPIEGEL opplevde den alvorligste fabrikasjonsskandalen i sin historie. I desember 2018 avslørte DER SPIEGEL at en av magasinets stjernereportere, Claas Relotius, fullstendig hadde diktet opp personer, scener og dialog i minst 15 reportasjer. Han hadde vunnet en rekke priser. Scenene traff alltid perfekt. Personene sa nøyaktig det de måtte si. Stemningen var alltid helt riktig. Det som hadde gjort bedrageriet så vanskelig å oppdage, var selve sjangeren. Nærgående reportasje. Den stemningsskapende scenen. Kilden ingen kan ringe.
Ingenting i denne undersøkelsen rettferdiggjør en hatkampanje mot Filmkunstkollektiv, Ulrich Siegmund eller teamet hans. Metoden er farlig. Overskriften blir ikke liggende i aviskiosken. Den sprer seg. Den peker ut navngitte og fotograferte personer med offentlig tilgjengelige forretningsadresser, i et land der både unge AfD-aktivister og eldre mennesker blir angrepet for ikke noe mer enn sitt samfunnsengasjement.
Ines Geipels gjesteessay
Ines Geipels tekst tilhører en helt annen kategori. Geipel begynner med et reelt faktum, i 2016 grunnla Siegmund et selskap som spesialiserte seg på å spre duft i innendørsrom, Berlin duftet. Ut fra dette konstruerer hun en hel teori om politikeren, estetisisme fremfor fornuft. Deretter etablerer hun en 35 år lang kontinuitet mellom Deutsche Alternative, grunnlagt i 1989 og forbudt i 1992, og Alternative für Deutschland, grunnlagt i 2013 av akademikere som var motstandere av euroen. Hun kaller selv dette resonnementet for prinsippet om russiske dukker.
Ingen organisatorisk kontinuitet blir påvist. Likheten mellom initialene brukes som bevis. Det er viktig å forstå hvor dette grepet kommer fra, fordi det ikke er improvisert. Det sentrale temaet i Ines Geipels arbeid er Tysklands voldshistorie, særlig nasjonalsosialismen. Hun lever av dette. Hun trenger kontroverser å produsere og illusjoner å selge. Det er hennes levebrød. Og det finnes et økosystem som støtter dette, det samme som er beskrevet ovenfor.
Geipel vier et avsnitt til Simon Kaupert, som hun beskriver som Königsmacher, kongemakeren bak det kommende gjennombruddet, med ansvar for å skape dets Bildsprache, det visuelle språket. Deretter følger en beskrivelse av denne visuelle verdenen. Folkemengder som sprer seg gjennom skoger. Øl som holdes ved innsjøen. Blonde fletter og blå skjerf. Det er skrevet for å anklage. For å merke et mål. For å antyde at denne skjønnheten og denne folkelige livskraften er farlig, at den skjuler noe, og at den bare opprettholdes ved hjelp av kunstgrep. Det er også det eneste øyeblikket i hele essayet der vi får se hvordan dette landet faktisk ser ut, gjennom kameraet til Filmkunstkollektiv.
Når det gjelder resten, blir tekst tilsvarende tolv minutters lesing viet 1,8 millioner velgere. Hvor mange av dem får komme til orde? Én. En syrisk mann som konfronterer Siegmund under MDRs Wahlarena.
En konstant kan ikke forklare en endring
Tenk nå over hva som mangler. Juni 2021. Samme delstat. Samme historie. De samme Baseballschlägerjahre, «baseballkølleårene». AfD får 20,8 prosent, en tilbakegang på 3,4 prosentpoeng. Det er første gang partiet mister stemmer ved et delstatsvalg i Øst-Tyskland. Reiner Haseloffs CDU får samtidig 37,1 prosent og vinner 40 av de 41 valgkretsene.
Hele Ines Geipels slektshistoriske forklaring var allerede på plass i 2021. Det nynazistiske miljøet i det sene DDR, Hoyerswerda, pogromene og Deutsche Alternative. Hvert ledd i årsakskjeden hennes eksisterte allerede, uendret. Og AfD mistet oppslutning. En konstant kan ikke forklare en endring. Hvis denne lange historien forklarer oppslutningen på 42 prosent i 2026, hva forklarte den i 2021?
Det som derimot har endret seg, er blitt målt og publisert. Infratest dimap, juli 2026. Før valget i 2021 mente 40 prosent av velgerne at CDU var partiet som var best egnet til å løse delstatens problemer. I dag er tallet 16 prosent. For AfD har det steget fra 9 til 36 prosent. Det samme sammenbruddet er synlig i vurderingene av regjeringens resultater. Den avtroppende koalisjonen hadde tillit fra 54 prosent av velgerne i 2021. Den nåværende koalisjonen har tillit fra 33 prosent. Seks av ti er ikke overbevist.
Dette er mekanismen. Et regjeringsparti mister 24 prosentpoeng i opplevd kompetanse. Et opposisjonsparti vinner 27. Dette er en tilbakeskuende vurdering. Legg til at Haseloff trådte til side, og at Sven Schulze ble ministerpresident i januar 2026. Velgerne står overfor en sittende ministerpresident som de aldri valgte til embetet. Disse tallene kommer fra meningsmålingsinstituttet hvis resultater DER SPIEGEL selv publiserer i diagramform i nøyaktig den samme artikkelen. Ingen av de tre sakene nevner dem.
Termometeret
Gå tilbake til mekanismen vår. Disse tre tallene, 1 270, 4 000 og 5 100, er ikke våre. Det er tallene Ines Geipel stiller opp i essayet sitt til støtte for argumentet sitt. Hun plasserer dem etter hverandre og skriver deretter at Sachsen-Anhalts åpne radikalisering og AfDs fremvekst har utgjort et par helt fra begynnelsen. Leseren tror at han er vitne til en forvandling. Det han i virkeligheten er vitne til, er en klassifiseringsøvelse.
Rapporten som tallene er hentet fra, presentert 2. juni 2026 av delstatens innenriksdepartement, gjør dette fullstendig klart. I 2025 tilhørte 3 680 mennesker i Sachsen-Anhalt politiske partier som var klassifisert som høyreekstreme. AfDs delstatsavdeling sto alene for 3 500 medlemmer, en økning fra 2 580 året før. To tredjedeler av radikaliseringskurven er kurven over medlemskap i et politisk parti. Og argumentet lukker seg rundt seg selv. AfDs vekst gir næring til ekstremismestatistikken. Denne ekstremismestatistikken blir deretter fremstilt som bevis på radikalisering. Radikaliseringen brukes til å forklare AfDs vekst og til å advare velgerne mot faren de selv angivelig representerer. Termometeret måler sin egen temperatur. Deretter slår alle alarm om feberen.
Hva delstaten sier om seg selv
Geipel viser til Sachsen-Anhalt-Monitor. Hun siterer bare ett avsnitt fra den. Det er den tiende delen av en langtidsstudie, basert på intervjuer med 1 101 personer mellom mai og juli 2025, analysert av Katrin Reimer-Gordinskaya og Gert Pickel og bestilt av delstatskanselliet under en CDU-regjering.
Dette er neppe en mistenkelig kilde. Nitti prosent av respondentene sier at de er tilfredse med livet i Sachsen-Anhalt. Tilknytningen til bostedet, regionen, Tyskland og Europa ligger på nesten alle målepunkter på sitt høyeste nivå siden 2007. Et samfunn der følelsen av tilhørighet er på sitt høyeste på 18 år, er ved første øyekast ikke et samfunn fanget av den mest voldelige ekstremismen. Men studien går lenger.
Tilliten til institusjonene er svært differensiert. Politiet, vitenskapen og domstolene får høy oppslutning. Delstatsregjeringen og delstatsparlamentet gjør det også forholdsvis godt. Forbundsregjeringen, de politiske partiene og kirkene får liten støtte. Dette er ikke en generell mistillit. Det er skjelneevne. Disse velgerne skiller mellom institusjonene. De har tillit til det de ser fungerer i nærheten av der de bor. De holder den tilbake fra Berlin og fra det politiske maskineriet. Det er nettopp slik et delstatsvalg blir en nasjonal dom. Opplysningene har vært offentlige siden desember 2025. Ingen av de tre sakene sier dette.
Ytterligere to funn fullfører bildet. Fastlåste høyreekstreme verdensbilder ligger fortsatt under 10 prosent i den samme studien. Samtidig ønsker 52 prosent av respondentene en strengere asylpolitikk. Begge tallene eksisterer side om side i den samme undersøkelsen. Det er derfor matematisk umulig å behandle flertallets krav som et symptom på ekstremisme.
Forfatterne bemerker at andelen overbeviste tilhengere av demokratiet igjen har begynt å stige sammenlignet med 2020 og 2023. Mellom 2023 og 2025 stiger AfD fra rundt en firedel til mer enn 40 prosent av stemmeintensjonene. I den samme perioden styrkes oppslutningen om demokratiet. Sammenhengen som kreves av radikaliseringstesen, finnes ikke.
Så har vi de materielle kjensgjerningene, som ingen bestrider. Siden 1990 har Sachsen-Anhalt mistet nesten 700 000 innbyggere, en firedel av befolkningen. Ingen annen tysk delstat har krympet like mye. Befolkningen falt fra 2,89 millioner i 1990 til 2,23 millioner i 2017. Delstaten har nå Tysklands eldste befolkning, og utflyttingen har vært selektiv, unge mennesker dro, og de unge kvinnene dro først. Det forklarer mannsoverskuddet blant personer mellom 18 og 29 år som DER SPIEGEL observerer i kortesjen, uten noen gang å knytte det til noe annet enn en angivelig «høyreekstrem» atmosfære.
Andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn er rundt 10 prosent. Dette tallet brukes vanligvis mot velgerne selv, det er lavere enn landsgjennomsnittet, og derfor må de stemme mot innvandring som de i virkeligheten ikke møter. Argumentet fremstilles som avgjørende. Det tåler ikke tre sekunders gransking. Ti prosent er ikke en statistisk abstraksjon. Det er mer enn 200 000 mennesker i en delstat med knapt mer enn to millioner innbyggere. Tilsvarende befolkningen i en av delstatens to store byer. Én av ti personer.
Og et gjennomsnitt skjuler alltid en fordeling. Disse 200 000 menneskene er ikke jevnt fordelt utover landsbyene i Altmark. De bor hovedsakelig i Halle og Magdeburg, der andelen er betydelig høyere. Menneskene som bor der, stemmer ikke på grunnlag av en nasjonal statistikk. De stemmer på grunnlag av det de ser utenfor vinduene sine.
Jeg vil legge til at vi under en undersøkelse sammen med Paul Klemm fra Compact TV befant oss i arbeiderstrøk i Magdeburg. Jeg husker at vi var omgitt av indere som forsikret oss om at drapsmannen var pakistaner. Jeg så få tyskere i disse arbeiderstrøkene, som hadde gjennomgått en omfattende demografisk utskiftning, og der utlendinger opptok praktisk talt hele det offentlige rommet.
Enda viktigere er det at det ikke bare er nivået som betyr noe. Det er hastigheten. DDR hadde praktisk talt ingen innvandring. I løpet av én generasjon har denne delstaten gått fra nesten ingen innvandring til én av ti personer, en ekstremt rask forandring for et sted som tidligere hadde opplevd svært lite innvandring. Det er dette innbyggerne har vært vitne til, ikke en statisk tilstand, men en radikal endring frembrakt av masseinnvandring.
Legg til at et delstatsvalg også feller en dom over den nasjonale politikken. Innvandring er den viktigste oppgitte grunnen til å stemme på AfD, nevnt av 65 prosent av partiets potensielle velgere. De feller ikke bare en dom over delstatens politikk. De feller en dom over politikken i landet som helhet.
Ines Geipel forklarer denne stemmen som en kollektiv lidelse, et mistankens samfunn, et fellesskap av negative følelser og en tysk psyke skadet av vold. Innenfor denne rammen foretar ikke velgeren en vurdering. Han lider av en tilstand. Men velgeren er ikke syk. Folk stemmer ut fra det de har foran seg, en lovet fabrikk som aldri vil bli bygget, Intel oppga sitt prosjekt i Magdeburg til rundt 30 milliarder euro, som forbundsregjeringen hadde planlagt 9,9 milliarder euro i offentlige subsidier til, i tillegg til utrygghet, en følelse av å bli fratatt noe og så videre.
Hvorfor dette går utover Tyskland
Da gjenstår spørsmålet for en fransk, engelsk eller spansk leser, hva har noe av dette med dem å gjøre? Fordi disse mekanismene sprer seg, og fordi det vi har med å gjøre her, ikke bare er tre artikler, men et apparat. Det har sine institusjoner, eksperter, institutter, priser og konferanser. Det har produsenter av statistikk og produsenter av fortellinger, og de siterer hverandre. Det lever av det det fordømmer, jo større trusselen blir, desto mer nødvendig blir apparatet. Det er et yrke, og det er et marked. Tre mekanismer holder det i gang. Den første produserer målingen. En statlig institusjon klassifiserer en organisasjon og teller deretter medlemmene. Kurven som oppstår, brukes til å påvise faren organisasjonen representerer. Tallet er ikke falskt. Det er produsert av spørsmålet som stilles til det.
Den andre produserer den autoritative referansen. En grunnleggende artikkel blir publisert. To år senere blir konklusjonen utfordret i retten. Ingen nevner det, fordi fortellingen har fått sitt eget liv og ikke lenger trenger den opprinnelige kilden. Ingen leser på nytt det de siterer.
Den tredje produserer støtte. En tredjepart sier det redaksjonen ikke ønsker å sette sitt eget navn under, samtidig som leseren ikke får vite hvilket ståsted tredjeparten taler fra. Beviset ser ut til å komme utenfra. Det kommer innenfra.
Dette apparatet hevder å vite alt om disse velgerne. Historien deres, sårene deres og de ubevisste motivene deres. Og når det ikke klarer å forstå dem, spør det ikke om det selv kan ha tatt feil. Det sykeliggjør dem. Velgeren blir et symptom, stemmen blir et tilbakefall og landet blir et klinisk tilfelle. Det er praktisk, fordi man ikke diskuterer med en pasient, man behandler ham. Prisen er et fryktens samfunn. Frykten kunngjøres, måles og diskuteres, og deretter opptrer alle overrasket når den kommer. Navn sirkulerer. Ansikter publiseres. Og en magasinforside peker ut den farligste mannen i landet. Et demokrati dør ikke av for mye debatt. Det dør den dagen synspunktene til halve befolkningen slutter å telle som en politisk oppfatning og i stedet blir en diagnose. Og denne diagnosen har et mål.
De ble født i 1990 eller i 2004. De bor i byer som de unge kvinnene har forlatt. De kjørte i timevis under solen bak en mann på en blå Simson. De holdt ølene sine ved innsjøen. Kvinnene hadde blonde fletter og blå kjoler. Noen skulle stemme for første gang i sitt liv. De fikk beskjed om at de var syke. At de var et symptom. Partimedlemskapene deres ble telt som bevis mot dem. Fortiden deres ble diagnostisert, flettene deres beskrevet og parfymen deres analysert. Den 6. september skal de stemme. Ingen vil ha snakket med dem. Bortsett fra Ulrich. Og bortsett fra dem som filmer dem. For det er alt Filmkunstkollektiv har gjort, vist det virkelige landet slik det fremstår. Det er derfor tre av Tysklands største redaksjoner vendte seg mot et filmteam. Det er ikke bildene de anklages for. Det er at bildene er oppriktige.
Voxeuropa Herald er et initiativ som deler stemmene som former Europa i dag, folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og influensere. Disse portrettene er kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. Stilt overfor vår tids store omveltninger gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som over hele Europa deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
