Tyskland har nå fysisk avsluttet sin atomalder. Lørdag 25. oktober ble de siste kjøletårnene ved Gundremmingen-kraftverket i Bayern sprengt, mens landet samtidig opplever økonomisk kollaps, industriflytting og energimangel. Hendelsen markerer det endelige punktum for en ideologisk kurs som har gjort Tyskland til et symbol på grønn fanatisme og selvpåført nedgang.
Av: Kronisk norsk.
Lørdag ble de siste kjøletårnene ved et tysk atomkraftverk revet i Gundremmingen i Bayern. Dermed fortsetter Tyskland, både symbolsk og materiell, sin isolerte energipolitiske vei. Selv den stadig mer dramatiske økonomiske situasjonen ser ikke ut til å kunne ryste den tyske befolkningen.
Det var en mørk og regntung dag, lørdag 25. oktober 2025, da de to siste kjøletårnene ved et tysk atomkraftverk klokken 12 presis raste sammen i støv.
In Germany, two cooling towers at the former Gundremmingen nuclear power plant were demolished, almost four years after the last reactor was shut down. Thousands came to watch the spectacle, according to the police. pic.twitter.com/Lqh2vaQNqa
— DW News (@dwnews) October 26, 2025
Fuktig og kaldt, slik ville man beskrive været i schwabiske Gundremmingen. Typisk tysk oktobervær. Ikke et spor av klimaendringer. Selv den sekundperfekte timingen på sprengningen viste et siste glimt av tyske dyder. Klokken 12.01 var tysk atomkraft, legemliggjort i de massive reaktortårnene, blitt historie.
Merkel og Fukushima-panikkens arv
Beslutningen om å avvikle atomkraften ble tatt i 2011, etter tsunamien og reaktorulykken i japanske Fukushima, en hendelse uten relevans for Tyskland, men som utløste en bølge av mediehysteri og moralsk panikk. Da gikk alle partier, fra CDU til SPD og De Grønne, sammen om å «trekke ut kontakten».
Kansler Angela Merkel, som selv er fysiker, snudde over natten fra å støtte atomkraft til å lede den tyske «Energiewende», den grønne omstillingen. Resultatet ble høyere energipriser, økende import av kull og gass, og en stadig mer sårbar industribase.
En nasjon i energipsykose
I stedet for å erkjenne feilen, har den tyske politiske eliten gjort avviklingen av atomkraft til en slags nasjonal trosbekjennelse. Kritikere omtales som «klimafornektere», og partiene kappes om å vise grønn fromhet.
Samtidig synker tysk industri. Bilprodusenter flytter til USA og Asia, energikrevende bedrifter stenger, og husholdningene sliter med strømpriser som er blant de høyeste i verden. Likevel nekter myndighetene å revurdere kursen. Det grønne spranget skal gjennomføres, koste hva det koste vil.
Atomkraftens renessanse, utenfor Tyskland
Mens Tyskland river ned reaktortårn, satser resten av verden på ny atomteknologi. I USA planlegger administrasjonen til president Trump å firedoble landets atomkapasitet innen 2050 gjennom små modulære reaktorer (SMR) og nye storskala anlegg. I Asia vokser atomsektoren raskest av alle.
Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) er nå 440 reaktorer i drift globalt, og kapasiteten ventes å øke med nær 90 prosent innen 2040. Atomkraft gir stabil og utslippsfri energi, i motsetning til vind og sol som er avhengige av vær og subsidier.
Fra industri til ideologi
Motstanden mot atomkraft i Tyskland er ikke teknisk, men ideologisk. På 1960-tallet vokste miljøbevegelsen og skogromantikken frem, og fant etter hvert politisk hjem hos De Grønne. Etter Fukushima ble denne bevegelsen landets moralske elite, støttet av NGO-er, statlige medier og et akademia gjennomsyret av økososialistisk tankegods.
Slik ble kampen mot atomkraft, dieselmotoren og industriell vekst forvandlet til et nytt statsprosjekt. I dag er «klimanøytralitet» og «nullutslipp» kodord for sentralstyrt økonomi og grønn planøkonomi.
Europas kostbare eksperiment
Energipolitikken som startet i Berlin, fortsetter nå i Brussel. EU-kommisjonen viderefører Tysklands modell med karbonavgifter, subsidier og krav om «Net Zero», uten hensyn til industriens bæreevne. Resultatet er økende energikostnader, fallende konkurransekraft og økende sosial uro i hele Europa.
I mellomtiden presenteres ruinen av tysk industripolitikk som et moralsk forbilde. De samme politikerne som brente broene til energisikkerhet og økonomisk styrke, omtaler seg nå som frelsere av planeten.
Et monument over grønn fanatisme
Sprengningen av Gundremmingen-tårnene er derfor mer enn et teknisk inngrep. Det er et symbol på et folk som ofrer sin fremtid på ideologiens alter. Tyskland, som en gang sto for presisjon, disiplin og teknologisk lederskap, river nå ned sine egne grunnpilarer, mens barna deres vokser opp i et land med mørklagte fabrikker og importert strøm.
Der reaktortårnene en gang ruvet over Donau, står nå et tomt felt. Det kunne like gjerne vært et monument over den grønne utopien som ble til støv.
