Trettifem år etter at William F. Buckley jr. kastet ham ut av konservativ mainstream, er innvandringskritikeren Peter Brimelow tilbake på skjermen hos Tucker Carlson. I et nytt langt intervju forteller Brimelow hvordan han mener masseinnvandring brukes for å gjøre Vesten mindre hvitt, hvordan konservative eliter og neokonservative knuste innvandringsmotstanden innenfra, og hvordan New Yorks riksadvokat Letitia James nå prøver å ruinere ham økonomisk gjennom politisk motivert «lawfare».
Trettifem år etter at William F. Buckley jr. stengte døren for Peter Brimelow i National Review, er innvandringskritikeren tilbake i rampelyset. I et nytt dybdeintervju på «The Tucker Carlson Show» forteller Brimelow om hvordan han mener masseinnvandring endrer Vesten, om konflikten med konservativ elite, og om hvordan New Yorks riksadvokat Letitia James etter hans syn forsøker å ødelegge ham økonomisk.
Intervjuet er langt og personlig, og vever sammen tre tråder, demografi, innvandringspolitikk og rettsforfølgelse av dissidenter.
Fra tabuemne til Elon Musk
Carlson åpner med å lese høyt fra et anonymt innlegg på X som advarer om at hvite menn vil bli «slaktet» dersom de blir en minoritet i land der de allerede møter åpen fiendtlighet. Elon Musk har delt meldingen og kommentert «100 prosent», og skriver videre at hvite vil kunne være «praktisk talt utryddet» som andel av verdens befolkning dersom dagens trender fortsetter.
Carlson sier han er enig i beskrivelsen, og peker på kontrasten, mens Brimelow ble demonisert og straffet yrkesmessig for langt mer moderate formuleringer om innvandringens konsekvenser, kan verdens rikeste mann nå si slike ting åpent. Brimelow sier det føles «prikkende», på den ene siden tilfredsstillende at hans tema endelig er blitt mainstream, på den andre siden bittert fordi han og familien etter hans syn «ble ruinert» for å løfte debatten tidlig.
National Review, Buckley og den interne utrenskningen
En stor del av intervjuet handler om interne maktkamper i den amerikanske konservative bevegelsen på 1990-tallet.
Brimelow forteller at han på den tiden var finansjournalist i store publikasjoner som Forbes og Fortune, og samtidig «senior editor» i National Review. I 1992 skrev han det lange forsideessayet «Time to Rethink Immigration», som ofte regnes som et startskudd for den moderne konservative innvandringsdebatten i USA.
Ifølge Brimelow ga daværende redaktør John O’Sullivan ham fullt spillerom til å utfordre den offisielle linjen, som han oppsummerer slik, innvandring er bra, mer innvandring er bedre, og til og med ulovlig innvandring er i praksis akseptabelt.
Fem år senere mener Brimelow at Buckley personlig grep inn fra kulissene, sparket O’Sullivan, fjernet innvandringskritiske stemmer og instruerte redaksjonen om å «holde munn» om temaet. Han hevder at hensynet til donorer, kongressrepublikanere og neokonservative miljøer i New York var avgjørende, ikke prinsipiell uenighet.
Brimelow sier at han selv ble «konstruktivt sagt opp», fratatt tittelen som seniorredaktør og aldri skrev for National Review igjen. Han beskriver dette som et tidlig eksempel på hvordan innvandringskritikk ble gjort mistenkeliggjort, ofte ved å koble den til rasisme og antisemittisme, anklager han selv avviser.
VDARE, konferanseslott og rettsapparat
Etter bruddet med National Review etablerte Brimelow nettstedet VDARE, oppkalt etter Virginia Dare, den første engelske jenta født i «den nye verden». I løpet av 25 år vokste siden til å bli en viktig plattform for innvandringskritiske og identitetsbevisste stemmer på høyresiden.
Brimelow forteller at VDARE gjentatte ganger fikk konferanser avlyst, når hoteller trakk seg etter press fra venstresiden. Som svar kjøpte stiftelsen et slott i Berkeley Springs i West Virginia, for å ha et eget konferanselokale. Denne eiendommen er nå et sentralt punkt i rettsstriden med New Yorks riksadvokat.
VDARE var registrert som veldedig organisasjon i delstaten New York, noe Brimelow sier kun skyldtes at den opprinnelige advokaten var tatt opp i advokatstanden der. Dette gir riksadvokat Letitia James formell jurisdiksjon.
Brimelow forteller at stiftelsen en dag våknet til «massive stevninger» fra James sitt kontor, med krav om alle dokumenter, inkludert all e post tilbake til 2016. Han sier at hovedfaren var at navn på anonyme skribenter og donorer ville bli eksponert, noe han mener ville ødelagt karrierene til flere.
Ifølge Brimelow har stiftelsen brukt mer enn en million dollar på advokater og måtte levere over en million dokumenter, uten at påtalemyndigheten har funnet misbruk av midler. Likevel fortsetter delstaten New York å føre sak mot både stiftelsen og Brimelow personlig, på det han beskriver som rent tekniske formaliteter rundt styrevedtak og papirarbeid.
Han omtaler dette som et eksempel på «lawfare», at myndigheter og interesseorganisasjoner bruker forvaltningsrett og sivile søksmål for å straffe meninger som er beskyttet av grunnlovens første tillegg. Brimelow viser til en tale av en medarbeider hos riksadvokaten på en konferanse i regi av Anti-Defamation League, hvor strategien skal ha blitt beskrevet som å «stevne dem til døde».
Brimelow sammenligner sin situasjon med Michael Flynn, Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver, og sier at «ingen middelklassefamilie kan stå imot» en slik økonomisk belastning.
Innvandring og demografi, «prosjektet» om å gjøre Amerika mindre hvitt
Carlson og Brimelow bruker også mye tid på å diskutere innvandringens demografiske og politiske konsekvenser.
Carlson påpeker at masseinnvandring til Vesten ikke er en nøytral arbeidskraftpolitikk, men et bevisst «demografisk prosjekt» for å gjøre USA mindre hvitt. Han peker på at ledende demokrater og liberale kommentatorer selv har feiret fremveksten av «the emerging Democratic majority» og et fremtidig ikke-hvitt flertall.
Brimelow viser til at Edward Kennedy i 1965 lovet at den nye innvandringsloven verken ville endre landets etniske sammensetning eller føre til en million innvandrere i året, noe han mener historien har gjort til skamme. Han understreker at den lovlige innvandringen fortsatt ligger rundt én million personer årlig, og at rundt 90 prosent av disse er ikke hvite.
Brimelow argumenterer for full innvandringsstans, en moratorium, både for ulovlig og lovlig innvandring. Han viser til at representanten Chip Roy har fremmet et «Pause Act» i Kongressen som et skritt i denne retningen, og etterlyser en mer offensiv linje fra Trump administrasjonen mot legal innvandring, ikke bare ulovlig grensepassering.
Israel, etnostat og «dobbelttenkning»
Et annet brennbart tema i intervjuet er forholdet mellom Israel, etnonasjonalisme og amerikansk innvandringspolitikk.
Carlson og Brimelow er begge eksplisitte på at de ser Israel som en etnostat, et land definert av etnisk og religiøs identitet, og mener det er åpenbart at mange av grunnleggerne hadde en sekulær, etnisk forståelse av jødisk identitet.
Brimelow kritiserer enkelte konservative tenkere for det han kaller «dobbelttenkning», at man forsvarer etnisk basert nasjonalisme i Israel, samtidig som man avviser ethvert tilsvarende prinsipp for USA og europeiske land. Han mener frykt for hvit selvbevissthet i USA har gjort deler av den jødiske eliten sterkt pro innvandring, samtidig som han understreker at det finnes jødiske stemmer på begge sider av innvandringsspørsmålet.
Carlson på sin side peker på paradokset, i hans øyne har masseinnvandring, særlig fra muslimske land, ikke ført til mindre antisemittisme, men snarere styrket anti israel og anti jødiske holdninger i byer som New York.
Trump, hvit arbeiderklasse og strategisk unnfallenhet
Intervjuet berører også Trumps evne til å mobilisere hvite velgere i arbeiderklassen.
Brimelow mener Trump aldri var noen eksplisitt «hvit nasjonalist», men at han, gjennom sin måte å snakke om innvandring og globalisering på, traff en nerve hos hvite velgere som følte seg sviktet. Han viser til teorien til skribenten Steve Sailer om at republikanerne burde satse på å øke andelen hvite stemmer noen få prosentpoeng, i stedet for å jage symbolske minoritetsstemmer.
Brimelow hevder likevel at partiets apparat fortsatt er «rasefølsomt» og livredd for å bli kalt rasistisk, og at man derfor heller taper valg med «riktige» minoritetskandidater enn å gjøre et åpent forsøk på å mobilisere hvite velgere som gruppe.
Håp, mirakler og politisk krise
Mot slutten spør Carlson om Brimelow er bitter. Brimelow svarer at han personlig føler seg velsignet, særlig med tanke på familie, men at han er dypt skuffet over den konservative bevegelsen, gamle kolleger og institusjoner som etter hans syn har sviktet og latt ham stå alene.
Samtidig insisterer han på å være håpefull. Han peker på at politiske «mirakler» skjer oftere enn man tror, som Sovjetunionens kollaps og Trumps valgseier i 2016. Brimelow mener USA er på vei inn i en alvorlig konstitusjonell krise, der stater som New York og Minnesota i praksis «separerer seg» gjennom selektiv håndhevelse av loven og politisk motiverte rettsprosesser, men han tror fortsatt at kursen kan endres.
