Joakim Andersen beskriver hvordan Trumps nye nasjonale sikkerhetsstrategi skisserer en nasjonalistisk og realistisk visjon, med fokus på amerikansk styrke, ikke-intervensjonisme og et kritisk syn på Europas sivilisatoriske retning.
Av: Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
Joakim Andersen beskriver hvordan Trumps nye nasjonale sikkerhetsstrategi skisserer en nasjonalistisk og realistisk visjon, med fokus på amerikansk styrke, ikke-intervensjonisme og et kritisk syn på Europas sivilisatoriske retning.
Trump-administrasjonens utenrikspolitikk kan fremstå som uberegnelig og reaktiv for den tilfeldige observatør, men visse hovedtrekk lar seg likevel identifisere. Disse trekkene, og strategien bak dem, beskrives i dokumentet National Security Strategy of the United States of America. Det er interessant lesning av flere grunner, ikke minst i lys av forholdet mellom USA og Europa. De europeiske statene er, om ikke fullt utviklede amerikanske satrapier, så i det minste sterkt påvirket av amerikansk politikk.
Verdensbildet som trer frem i dokumentet er en blanding av flere geopolitiske skoler. Det finnes tydelige maktrealistiske elementer, synlige for eksempel i synet på den vestlige hemisfæren og stater med illiberale regimer, samtidig som forbindelsen mellom liberale institusjoner som markedet og ytringsfrihet på den ene siden, og amerikansk sikkerhet og styrke på den andre, også vektlegges. Et visst klasseperspektiv er også til stede, særlig når det gjelder sammenhengen mellom reindustrialisering, en sterk middel og arbeiderklasse, og internasjonal styrke og sikkerhet. Dreiningen bort fra liberalismen generelt, og spesielt fra dens «woke» variant, er påfallende. Den grunnleggende aktøren i internasjonal politikk ifølge strategien er nasjonalstaten:
«Verdens grunnleggende politiske enhet er og vil forbli nasjonalstaten. Det er naturlig og rettferdig at alle nasjoner setter sine interesser først og vokter sin suverenitet. Verden fungerer best når nasjoner prioriterer sine interesser.»
Man kan merke seg at definisjonen av nasjon ikke fullt ut sammenfaller med den europeiske nasjonalistiske tradisjonen, samt spenningen mellom utsagn som «vi står for nasjoners suverene rettigheter» og formuleringen av en gjenopplivet Monroe-doktrine når det gjelder Latin-Amerika. Uansett representerer dette en posisjonering mot transnasjonale prosjekter og omfattende intervensjonistisk politikk, de såkalte evige krigene. Knyttet til dette er den nå eksplisitte mangelen på interesse for hvilken styreform USAs allierte måtte ha, formulert som «å opprettholde gode relasjoner med land hvis styresett og samfunn avviker fra våre». Det gjøres imidlertid unntak for historisk liberale allierte, som Europa og den anglosfæriske verden.
Den «fleksible realismen» som beskrives i dokumentet er basert på målet om å opprettholde amerikansk overlegenhet, samtidig som man unngår kostbare og umulige prosjekter som faktisk verdensherredømme, hegemoni i den globale økonomien snarere enn å gjøre den til et verdensimperium, for å låne Wallersteins begreper. En sterk økonomi, et sterkt militær, myk makt og en robust energisektor er blant målsettingene.
Interessant nok finnes det også en erkjennelse av at en sterk nasjon krever åndelig og kulturell helse, og at woke-ideologier oppfattes som en svekkende lidelse:
«Vi ønsker gjenopprettelse og fornyelse av amerikansk åndelig og kulturell helse, uten hvilken langsiktig sikkerhet er umulig. Vi ønsker et Amerika som verdsetter sine tidligere storheter og sine helter, og som ser frem mot en ny gullalder.»
Dokumentet fokuserer på USAs kjerneinteresser, og påpeker at det å liste opp for mange interesser blir kontraproduktivt. Kjerneprinsippene i sikkerhetsstrategien er en fokusert definisjon av nasjonal interesse, fred gjennom styrke, en tilbøyelighet til ikke-intervensjonisme, fleksibel realisme, nasjonenes forrang, suverenitet og respekt, maktbalanse, proamerikansk arbeider, rettferdighet, samt kompetanse og fortjeneste.
Trump-administrasjonen kan delvis forstås som en gjenoppretting av amerikansk politikk, med større vekt på egeninteresse, sammenlign for eksempel uttalelsene om Grønland, og forventninger om at allierte tar større ansvar for eget forsvar. Dette fremstilles som en streben etter rettferdighet, men kan også sees som et uttrykk for USAs relative svekkelse på den globale arenaen.
Avsnittet om Europa er på mange måter det mest interessante. Europeisk politikk beskrives som patologisk og farlig, både for Europa og for USA. Overdreven økonomisk regulering har bidratt til svakere vekst, innvandringspolitikken innebærer at flere europeiske stater innen vår levetid kan få ikke-europeiske majoritetsbefolkninger, mens eurokratene angriper ytringsfriheten og demokratiets mekanismer. Dokumentet beskriver den reelle risikoen for «sivilisatorisk utslettelse» på en slående og uhyggelig måte. Europa kan opphøre å eksistere som følge av sin nåværende politikk. Utover USAs følelsesmessige bånd til Europa, vil en slik utvikling innebære tapet av sterke allierte. Derfor heter det:
«Vi ønsker at Europa forblir europeisk, gjenvinner sin sivilisatoriske selvtillit og forlater sitt mislykkede fokus på kvelende regulering.»
Ifølge dokumentet har USA til hensikt å spille en mer aktiv rolle i europeisk politikk, blant annet ved å forsvare ytringsfriheten og «dyrke motstand mot Europas nåværende kurs innenfor europeiske nasjoner». Som en positiv faktor nevnes «den økende innflytelsen til patriotiske europeiske partier». En kynisk tolkning kan være at Trump-administrasjonen har vurdert den patriotiske bølgen som det mest sannsynlige fremtidsscenarioet, og allerede ønsker å støtte, forme og samordne seg med Europas fremtidige lederskap. Det alternative scenarioet, der den folkelige bølgen i stedet knuses av eurokrater og demografiske endringer, innebærer slutten for Europa. Men den kyniske tolkningen er sannsynligvis bare en del av bildet.
Det er også bemerkelsesverdig at dokumentet åpent kritiserer den venstreliberale diskursen, som fremstilles som en svakhet og en sykdom. Dette gjelder også masseinnvandring, der det heter:
«Gjennom historien har suverene nasjoner forbudt ukontrollert migrasjon og kun sjelden gitt statsborgerskap til utlendinger, som også måtte oppfylle strenge kriterier. Vestens erfaringer de siste tiårene bekrefter denne tidløse visdommen.»
I tråd med prinsippene om fleksibel realisme og ønsket om å unngå kostbare intervensjoner, er dokumentets syn på krigen i Ukraina, der målet er fred, og problemet rammes inn som «europeiske tjenestemenn som har urealistiske forventninger til krigen, plassert i ustabile mindretallsregjeringer, hvorav mange tråkker på grunnleggende demokratiske prinsipper for å undertrykke opposisjon».
Avsnittene om den vestlige hemisfæren, Asia, Midtøsten og Afrika gir også pekepinner om prioriteringer og planer. Den videreførte Monroe-doktrinen inkluderer for eksempel en lite tilslørt trussel mot Venezuela gjennom formuleringen:
«Vi vil nekte ikke-hemisfæriske konkurrenter muligheten til å plassere styrker eller andre truende kapasiteter, eller å eie eller kontrollere strategisk vitale eiendeler, i vår hemisfære.»
Et annet hovedfokus er Kina som økonomisk konkurrent og geopolitisk trussel. Målet er både å «rebalansere USAs økonomiske forhold til Kina, med prioritering av gjensidighet og rettferdighet for å gjenopprette amerikansk økonomisk uavhengighet», og å opprettholde «et robust og vedvarende fokus på avskrekking for å forhindre krig i Indo-Stillehavsregionen». Allierte forventes igjen å ta ansvar for prosjektet, og Indias betydning antydes.
Avsnittet om Midtøsten er overraskende kort og optimistisk, noe som forklares med Irans svekkede posisjon og USAs reduserte avhengighet av olje fra regionen. Når det gjelder både Midtøsten og Afrika, uttrykker teksten at forsøkene på å eksportere liberalisme nå er over, og at fokuset i stedet ligger på samarbeid med utvalgte allierte.
Alt i alt er det et interessant dokument, selv om det også inneholder en god del retorikk. Det er for eksempel ikke sikkert at flyktningene fra Artsakh, Nagorno-Karabakh, er like positive til Trumps innsats som han selv er. Det som ikke sies er ofte like interessant som det som sies. Kristendommen nevnes for eksempel bare indirekte, som «amerikansk åndelig og kulturell helse». Islamisme nevnes én gang direkte som en terrortrussel i Afrika, og én gang indirekte i forbindelse med kampen mot «radikalisering» i Midtøsten. De sparsomme referansene til Israel kan også tolkes ulikt av forskjellige lesere. Folkeretten er i stor grad fraværende fra dokumentet, og man kan også merke seg latente motsetninger mellom vektleggingen av ytringsfrihet og bekymringen for «påvirkningskampanjer», samt i synet på den amerikanske nasjonens natur.
Når det gjelder den europeiske situasjonen, er dokumentet i hovedsak positivt. Den eurokratiske offensiven mot demokratiets mekanismer, ikke bare ytringsfriheten, og den pågående befolkningsutskiftningen beskrives eksplisitt som problemer Trump-administrasjonen vil motarbeide. Dette kan innebære konkret støtte til de europeiske folkene og deres representanter. Selv uten slik støtte representerer det en forskyvning av Overton-vinduet og gir muligheter for innenlandske eliter til å knytte seg til amerikansk retorikk. Dette betyr ikke at amerikanske og europeiske interesser nødvendigvis blir identiske, eller at man bør innta en ukritisk holdning til Trump, sammenlign Grønland og Syria, men det betyr at betingelsene for europeisk politikk er i ferd med å bli bedre.
