João Martins hevder at Donald Trumps erklæringer om «hat» i kjølvannet av attentatet på Charlie Kirk gjenspeiler et ærlig avvisning av hykleri i den politiske og ideologiske arenaen, og signaliserer en tilbakevending til den sunne mentaliteten som er nødvendig for å gjenreise de faste prinsippene for nasjonalstatens eksistens.
Av: João Martins. Oversatt av Rabulisten.
«Jeg hater mine motstandere og jeg ønsker dem ikke noe godt.»
Denne uttalelsen fra Donald Trump, fremsatt ved minnemarkeringen for Charlie Kirk, utløste hysteri i den mediale venstresiden. Ved første øyekast reiser denne posisjonen etiske spørsmål: hva om hat erstatter dialog, hva om det å nekte å ønske et annet menneske vel virker å korrumpere verdier som medfølelse, toleranse eller sosial sameksistens? Sannheten er at USAs presidents posisjon bygger på praktiske betraktninger som ser politikk som en eksistensiell konflikt, der ikke alle deler troen på at det å elske sin fiende er funksjonelt, eller i det hele tatt trygt, særlig i dagens politiske kontekst, hvor polarisering er normen.
La oss være klare: dagens politikk er ikke et rom for åpen dialog, men snarere et felt for kulturell og ideologisk krigføring, der innrømmelser blir tolket som kapitulasjoner.
I motsetning til venstresiden, som listig benytter et humanistisk og moralistisk vokabular fylt av ord som «toleranse», «respekt» og «frihet», samtidig som den påtvinger enkeltfortellinger, kansellerer avvikende stemmer og forfølger og eliminerer motstandere, viser Trump en dyp ærlighet og åpenhet i sine posisjoner, i den forstand at han ser fiendtlighet som et legitimt politisk verktøy i stedet for å late som om en overfladisk, om ikke umulig, forsoning er mulig. Dette er særlig tydelig ettersom ingen forsoning kan skje med en venstreside som nekter å anerkjenne legitimiteten til sin motstander og skjuler selektive forfølgelsespraksiser bak retorikk om sosial fred.
Donald Trumps pragmatisme kan dermed kokes ned til en enkel maksime: ødelegg dem som søker å ødelegge deg.
Dessuten, for dem som mener at politiske fiender utgjør en konkret trussel mot deres verdier, institusjoner eller fellesgode, kan denne følelsen av sterk motstand og «ikke å ønske dem vel» rettferdiggjøres som en form for forsvar: å stå imot ideologisk, å sette grenser for destruktive agendaer, og å forhindre fremtidig skade.
Til slutt, hvor ofte har ikke vennlighet mot motstandere blitt tolket som en svakhet som ga dem mulighet til å validere sine argumenter? Tenk på tilfellet med Portugals statsminister Marcello Caetano, som i forsoningens illusoriske navn åpnet brudd som hans fiender utnyttet med dyktighet. Historien viser oss at innrømmelser gitt til dem som ikke deler selv de mest grunnleggende verdier for sameksistens ofte har resultert i undergraving av statens autoritet og majoritetens underkastelse under organiserte og ubarmhjertige minoriteters makt.
Ved å erklære sitt hat mot sine motstandere åpent, avviser Trump dermed hykleri og inntar rollen som en leder som ikke skjuler seg bak fromme formler for å vinne flyktige sympatier. Hans åpenhjertighet avdekker en realitet som ofte blir ignorert: politikken er fremfor alt en arena for kamp. I stedet for å maskere uenigheter med gester av falsk enighet, formidler hans posisjon klarhet til velgerne og styrker tilliten til at han er villig til å beskytte sine prinsipper og sitt fellesskap uten innrømmelser.
I motsetning til hva den politisk korrekte hykleren preker, finnes det ingen moralsk forpliktelse til å bane vei for dem som søker å undergrave nasjonens grunnleggende prinsipper. Fasthet bør anses som en dyd, ikke en feil. Det er nettopp når de mest fundamentale verdier står på spill at fiendtlighet mot dem som truer dem slutter å være bare forståelig og blir nødvendig.
Derfor bør opprettholdelse av motstandskraft, en kraftig motstand mot degenererte og oppløsende teorier og praksiser, sees som et uttrykk for sunn integritet og politisk sammenheng.
