Donald Trump står i spagat mellom egne velgere og partiets krigshissere. På den ene siden krever MAGA-basens isolasjonister at USA holder seg unna nok en konflikt i Midtøsten, på den andre presser nykonservative på for støtte til Israel og militær avskrekking mot Iran. Resultatet er et balansert teater der Trump forsøker å tilfredsstille begge sider med kalibrerte angrep, benektelser og tvetydige signaler.
Av: Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
President Trumps silhuett tegner seg mot scenelyset, verken konge eller diktator. Han glir fra MAGA-møter inn i korridorene i Washington, i en bue som antyder to sjeler i ett bryst. Stemmer på nettet bekrefter at hans støttespillere er splittet i spørsmålet om Israel og Iran: isolasjonister som Tucker Carlson, Marjorie Taylor Greene og Steve Bannon ber om tilbakeholdenhet og advarer om at dyp involvering vil skade Trumps «America First»-troverdighet for godt. Samtidig skyver nykonservative og haukete republikanere ham mot handling og anklager Trump for svakhet hvis han ikke væpner allierte og viser styrke.
Den tynne linen krever balansekunst: noen krysserraketter, kanskje en bunker-bombe eller to. Akkurat nok til å tilfredsstille nykonservative, stagge kritikken for å være «myk», og holde Netanyahu fornøyd. Nok til å vifte med flagget for solidaritet med allierte. Forskere kaller det «Israel-modellen»: støtte som gir allierte handlefrihet og holder amerikanske soldater borte fra bakken. Trumps egne rådgivere bekrefter: våpensalg, Pentagon-utplasseringer og regionalt nærvær kalibreres for å antyde makt, men unngå et Irak-lignende hengemyr.
MAGA-raseriet mot Trumps «strålende» ros av Israels angrep understreker splittelsen. Kommentatorer snakker om en «MAGA-borgerkrig», der stemmer skriker om svik ved tanken på amerikansk tvangsinngrep. Meningsmålinger antyder at bare rundt en femtedel av hans støttespillere støtter et amerikansk angrep. Han kan ikke ignorere denne kløften. Han må flyte mellom: berolige nykonservative med kalibrert maktbruk, og blidgjøre isolasjonister med forbehold og benektelser. Han har benektet at han har gitt klarsignal til angrepsplaner, og nøler for å bevare troverdigheten.
Linekunstneren frykter fallet. For mye kraft utløser MAGA-reaksjon: sinne over å havne i «Irak 2.0». For lite styrke gjør nykonservative dristigere og får ham til å virke svak. Det digitale koret bekrefter tilsynelatende hans ubesluttsomhet: «Kanskje jeg gjør det, kanskje på en annen måte,» sier han. Han lufter muligheten, så trekker han seg. Han godkjenner bomber, men trekker tilbake soldater. Han sender hangarskip, men nekter å ha gitt tillatelse. Dette er performancekunst: nok røyk til å blende haukene, nok speil til å roe populistene.
Så forblir Trump balanserende på linen. Han nikker til MAGA, gjentar «America First», lover motstand mot «endeløse kriger». Samtidig nipper han til det nykonservative begeret: væpner Israel, utplasserer ressurser og forsøker å hindre Irans atomambisjoner. Eksperter kaller dette en «omvendt nykonservatisme» eller hybrid nøling. Resultatet er en form for likevekt: ikke noe nytt Irak, bare målrettede angrep og ansiktsreddende teater. Han behager to publikum med én hånd, og avverger kaos med den andre. Linen strammer seg, rampelyset blir. I denne balansegangen er Trump verken hersker eller tyrann. Han er narr og dirigent, som finjusterer for to publikum med hvert skritt.
Ikke undervurder Trump.
