Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien fra Det hvite hus har sendt politiske bølger gjennom både USA og Europa. Dokumentet markerer et kraftig oppgjør med den utenrikspolitiske linjen som har preget Vesten siden Den kalde krigen, og det presenterer en ny amerikansk kurs der egne interesser, økonomisk egenstyrke og reduserte globale forpliktelser står i sentrum. I denne strategien advares det om at Europa bare har rundt tjue år på seg til å rette opp kursen hvis kontinentet skal forbli en pålitelig partner for USA. Rabulisten presenterer den fulle oversettelsen av Europa kapittelet, som gir et innblikk i hvordan Trump-administrasjon vurderer kontinentets utfordringer og hva USA forventer av sine europeiske partnere.
Dette nye strategiske rammeverket danner bakteppet for en samtalen mellom Austin Rasmussen, leder for Republicans Abroad i Norge, og Hans Rustad i Document TV. De ser den amerikanske kursendringen som et speil for Europas egne utfordringer, slik som svekket økonomisk bærekraft, politisk uro og en demografisk utvikling som truer grunnlaget for stabilitet og vekst.
Torsdag 4. desember la Det hvite hus fram en ny nasjonal sikkerhetsstrategi, den første i Trumps andre presidentperiode. Strategien er både omfattende og tydelig formulert, og den skiller seg markant fra det USA har presentert siden Den kalde krigen. Der tidligere dokumenter har lagt vekt på global tilstedeværelse, universelle prinsipper og et nærmest grenseløst amerikansk ansvar, slår den nye linjen fast et annet utgangspunkt, USA skal først og fremst ta vare på egne interesser, trappe ned internasjonale forpliktelser og styrke landet innad.
På denne måten viderefører strategien det Trump har kommunisert siden 2017.
Grunnlaget for dokumentet er en vurdering av at amerikansk kraft ble forvaltet feil etter Sovjetunionens fall. I strategien heter det at ulike regjeringers tilnærminger etter Den kalde krigen i stor grad besto av ønsketenkning, amerikanske ledere skal ha forsøkt å opprettholde en form for varig global dominans, en ambisjon som verken var realistisk eller til gagn for landets faktiske evne til å beskytte egne innbyggere og interesser.
Strategien presenterer derfor kursendringen som en nødvendig justering.
– Europa må rette opp skuta innen 20 år, trolig på enda kortere tid, ellers er det game over
Austin Rasmussen, leder for den norske avdelingen av Republicans Abroad, og redaktør i Documnet Hans Rustad har diskutert saken på Document TV. Samtalen tar utgangspunkt i et politisk landskap der oppfatningene av USA og Donald Trump har endret seg betydelig, samtidig som norske medier ifølge Rasmussen fremdeles forsøker å forme virkeligheten etter egne preferanser. Det skaper etter hans syn et offentlig ordskifte som systematisk vender seg mot Trump og dermed også mot de perspektivene hans tilhengere forsøker å fremme.
Rasmussen og Rustad drøfter særlig forholdet mellom USA og Europa, og hvordan Trumps administrasjon vurderer Europas fremtid. Ifølge Rasmussen ser Trump tydelig det han oppfatter som en voksende europeisk svakhet, et overbelastet velferdssystem som ikke lenger lar seg opprettholde i sin nåværende form. Samtalen beskriver et Norge der den økonomiske byrden hviler tungt på vanlige lønnsmottakere, mens akademiske eliter og byråkratiske sjikt har langt større muligheter til å sikre seg inntekter. Resultatet beskrives som en skjev og lite bærekraftig modell, der staten både krever mye og gir stadig mindre tilbake.
Saken fortsetter under.
Europa-kapittelet i Trumps sikkerhetsstrategi – full norsk oversettelse
Fremme europeisk storhet
Amerikanske tjenestemenn har blitt vant til å tenke på europeiske problemer som et spørsmål om utilstrekkelig militærutgifter og økonomisk stagnasjon. Det er noe sannhet i dette, men Europas virkelige problemer er enda dypere.
Det kontinentale Europa har mistet andeler av global BNP – ned fra 25 prosent i 1990 til 14 prosent i dag – delvis på grunn av nasjonale og overnasjonale reguleringer som undergraver kreativitet og arbeidsvilje.
Men denne økonomiske nedgangen overskygges av den mer alvorlige utsikten til sivilisasjonens utslettelse. De større utfordringene Europa står overfor inkluderer aktiviteter i EU og andre transnasjonale organer som undergraver politisk frihet og suverenitet, migrasjonspolitikk som forvandler kontinentet og skaper uro, sensur av ytringsfrihet og undertrykkelse av politisk opposisjon, kollapsende fødselstall og tap av nasjonal identitet og selvtillit.
Dersom dagens utvikling fortsetter, vil kontinentet være ugjenkjennelig om 20 år eller mindre. Derfor er det langt fra åpenbart om enkelte europeiske land i fremtiden vil ha økonomier og militære kapasiteter sterke nok til å forbli pålitelige allierte. Mange av disse nasjonene «dobler nå ned» på dagens kurs. Vi ønsker at Europa skal forbli europeisk, gjenvinne sin sivilisasjonelle selvtillit og forlate sin mislykkede vektlegging av regulatorisk kvelning.
Dette tapet av selvtillit er mest tydelig i Europas forhold til Russland. Europeiske allierte har en betydelig hard maktforskjell i sin favør sammenlignet med Russland på nesten alle områder, bortsett fra atomvåpen. Som et resultat av Russlands krig i Ukraina er forholdet mellom Europa og Russland nå sterkt svekket, og mange europeere ser Russland som en eksistensiell trussel. Å håndtere Europas forhold til Russland vil kreve betydelig amerikansk diplomati, både for å gjenopprette strategisk stabilitet på det eurasiske kontinentet og for å redusere risikoen for konflikt mellom Russland og europeiske stater.
Det er en kjerneinteresse for USA å forhandle frem en rask avslutning av fiendtlighetene i Ukraina, for å stabilisere europeiske økonomier, forhindre utilsiktet eskalering eller utvidelse av krigen, og gjenopprette strategisk stabilitet med Russland, samt muliggjøre gjenoppbyggingen av Ukraina slik at landet kan overleve som en levedyktig stat.
Ukraina-krigen har hatt den perverse effekten av å øke Europas, spesielt Tysklands, avhengighet av eksterne aktører. I dag bygger tyske kjemikalieselskaper noen av verdens største prosessanlegg i Kina, ved bruk av russisk gass som de ikke lenger har tilgang til hjemme. Trump-administrasjonen står i konflikt med europeiske tjenestemenn som har urealistiske forventninger til krigen, mange av dem i ustabile mindretallsregjeringer som tråkker på grunnleggende demokratiske prinsipper for å undertrykke opposisjon. Et stort europeisk flertall ønsker fred, men dette ønsket oversettes ikke til politikk, i stor grad på grunn av disse regjeringenes undergraving av demokratiske prosesser. Dette er strategisk viktig for USA nettopp fordi europeiske stater ikke kan reformere seg selv dersom de er fanget i politisk krise.
Likevel er Europa strategisk og kulturelt viktig for USA. Transatlantisk handel er fortsatt en av pilarene i verdensøkonomien og i amerikansk velstand. Europeiske sektorer, fra industri til teknologi til energi, er fortsatt blant verdens mest robuste. Europa huser ledende vitenskapelig forskning og kulturinstitusjoner. Vi kan ikke avskrive Europa – det ville være selvødeleggende for alt denne strategien forsøker å oppnå.
Amerikansk diplomati bør fortsette å forsvare ekte demokrati, ytringsfrihet og en uforbeholden feiring av europeiske nasjoners individuelle karakter og historie. USA oppmuntrer sine politiske allierte i Europa til å fremme denne gjenreisningen av ånd og kultur, og den voksende innflytelsen til patriotiske europeiske partier gir faktisk grunn til optimisme.
Vårt mål bør være å hjelpe Europa til å korrigere sin nåværende kurs. Vi vil trenge et sterkt Europa for å lykkes i konkurransen globalt og for å hindre enhver rival i å dominere kontinentet.
USA er, forståelig nok, sentimentalt knyttet til det europeiske kontinentet – og selvsagt til Storbritannia og Irland. Karakteren til disse landene er også strategisk viktig fordi vi er avhengige av kreative, kapable, selvsikre og demokratiske allierte for å sikre stabilitet og sikkerhet. Vi ønsker å samarbeide med land som ønsker å gjenopprette sin tidligere storhet.
På lang sikt er det mer enn sannsynlig at innen få tiår vil enkelte NATO-land bli flertalls ikke-europeiske. Derfor er det et åpent spørsmål om de vil se sin plass i verden, eller sitt forhold til USA, på samme måte som de som undertegnet NATO-pakten.
Vår brede politikk for Europa bør prioritere følgende:
Reetablering av stabilitet i Europa og strategisk stabilitet med Russland.
Å gjøre det mulig for Europa å stå på egne ben og operere som en gruppe av suverene nasjoner, inkludert å ta primæransvar for eget forsvar, uten å bli dominert av en rivaliserende makt.
Å styrke motstanden mot Europas nåværende kurs innen europeiske land.
Å åpne europeiske markeder for amerikanske varer og tjenester og sikre rettferdig behandling av amerikanske arbeidere og bedrifter.
Å bygge opp de sterke nasjonene i Sentral-, Øst- og Sør-Europa gjennom handel, våpensalg, politisk samarbeid og kulturell og utdanningsmessig utveksling.
Å avslutte oppfatningen, og forhindre realiteten, av NATO som en allianse i evig ekspansjon.
Å oppmuntre Europa til å bekjempe merkantilistisk overkapasitet, teknologisk tyveri, cyber-spionasje og andre fiendtlige økonomiske praksiser.
