Nye tall fra Trondheim viser en kraftig økning i barnevernsinngrep mot familier med minoritetsbakgrunn. Hele 78 prosent av barna som tas ut av hjemmet har foreldre født i utlandet.
Nye tall fra Trondheim kommune viser en utvikling som selv erfarne barnevernsansatte reagerer kraftig på. Kvalitetsmeldingen for Barne og familietjenesten for 2024 slår fast at hele 78 prosent av barna som er plassert utenfor hjemmet har minst én forelder som er født i utlandet, et nivå som aldri tidligere er registrert i byen.
Ved utgangen av 2024 hadde 78 prosent av alle plasserte barn minst én forelder som ikke er født i Norge. For barn som mottar hjelpetiltak i hjemmet, er andelen 49 prosent. Dette er nivåer kommunen ikke tidligere har registrert.
SV-politiker Efia Marie Damba reagerer kraftig. Til Adressa sier hun, «At dette gjelder hele 78 prosent er alvorlig, en så høy prosent har vi ikke sett tidligere».
Damba peker på at utviklingen bryter med tidligere mønstre, der minoritetsfamilier oftere var overrepresentert i frivillige hjelpetiltak knyttet til økonomi og veiledning. Hun sier, «Nå ser vi en bekymringsfull utvikling i Trondheim der minoritetsfamilier er klart overrepresentert ved omsorgsovertakelse».
Damba frykter at tallene vil skape avstand og uro i innvandrerbefolkningen. Hun sier, «At familier med minoritetsbakgrunn er overrepresentert kan føre til at mange blir redde, og mer skepsis er alvorlig».
Samtidig hevder hun at barnevernet selv kan være en del av forklaringen, «Jeg frykter årsaken skyldes et for stort tidspress i barneverntjenesten som gjør det utfordrende å se kompleksiteten i sakene, en annen grunn kan være manglende kunnskap og forståelse».
Damba trekker også frem et politisk forhold hun mener påvirker utviklingen, nemlig at brobyggerstillinger i barnevernet er avviklet. Hun sier, «Brobyggerens oppgave var å ivareta familier med minoritetsbakgrunn, brobyggerstillingene er nå avviklet».
Flere av Dambas forklaringer handler om forholdet mellom storsamfunnet og innvandrerfamilier. Hun sier, «Minoritetsbakgrunn er ikke en utfordring i seg selv, men familier med minoritetsbakgrunn lever oftere med vedvarende lav inntekt og kan ha et dårligere sosialt nettverk». Videre mener hun at mange har traumer fra krig, konflikt og opplever diskriminering.
Mens Damba legger stor vekt på forhold rundt barnevernet og samfunnsstrukturer, sier rapporten lite om det som for mange innbyggere fremstår som et sentralt spørsmål, nemlig hvorfor minoritetsfamilier i økende grad havner i situasjoner som utløser omsorgsovertakelser.
I behandlingen av meldingen er innstillingen at bystyret tar rapporten til orientering. Damba vil fremme et alternativt forslag der kommunen skal redegjøre for rekruttering av ansatte med minoritetsbakgrunn i barnevernet, HOA og skolehelsetjenesten, og at dette skal synliggjøres i fremtidige meldinger. Hun avslutter sitt budskap slik: «Den negative utviklingen krever nødtiltak i barnevernet».
Det gjenstår å se om bystyret slutter seg til Dambas forklaringer, eller om tallene heller setter søkelys på forhold som ligger utenfor barnevernets indre organisering, men innenfor politikkområder som lenge har vært gjenstand for debatt, integrering, religiøse, sosiale og etniske forskjeller, samt kulturelle mønstre som politikerne til nå har vært lite villige til å adressere.
