I dagens Norge settes toleransen på prøve. I dette leserinnlegget advarer Øystein Steiro Sr., førstekandidat for Norgesdemokratene i Akershus og Vest-Agder, mot hvordan nordmenns ubegrenset toleranse og voksende intolerante minoriteter truer demokratiet og vår kulturelle egenart.
Av: Øystein Steiro Sr. Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.
Karl Popper skrev om toleranse i The Open Society and Its Enemies. Boken ble skrevet under andre verdenskrig. Den er et forsvar for demokratiet, og representerer samtidig en reaksjon på den utstrakte toleransen som gjorde det mulig for de totalitære kreftene å vokse frem i mellomkrigstiden.
Han slår fast at toleranse er vesentlig i vårt daglige samkvem med hverandre og en viktig forutsetning for demokratiet. Men også at det, paradoksalt nok, må settes grenser for toleransen. Den kan ikke være ubegrenset.
Er vi ikke forberedt på å forsvare det tolerante samfunn mot totalitære krefter og de intolerantes angrep, vil de siste vinne frem. Da forsvinner respekten og toleransen for de andre. Da forsvinner demokratiet. Popper skriver:
”Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnever eller pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.”
Herav kan vi hente to lærdommer. De brytes begge daglig og systematisk av venstresiden, godt støttet av sentrum, store deler av den innvandringsvennlige høyresiden, etablerte medier og den etablerte politiske eliten.
I sitt forsvar for demokratiet vektlegger Popper viktigheten av å akseptere og respektere avvikende ideologier og tankegods som er i konflikt eller kontrært til vårt eget.
Men den systematiske stigmatiseringen og brunbeisingen av meningsmotstandere som utfordrer det offisielle narrativet og er kritiske til globaliseringspolitikken, innvandringspolitikken, identitetspolitikken og woke-galskapen, bryter med dette prinsippet. Det gjør også rødbeisingen av de som måtte være kritiske til stedfortrederkrigen i Ukraina. Det er grunnleggende intolerant og udemokratisk.
De kritiske og de uenige som søker kontekst og kontradiksjon, søkes nøytralisert ved å beskrives som nasjonalister, «ytre høyre» eller endog som nazister med henvisning til Hitler, eller som Russlands-vennlige putinister om de er kritiske til å støtte videre krigføring i Ukraina.
Hovedstrømsmedier, så godt som uten unntak, kaller seg redaktørstyrte, men opptrer som narrativstyrte propagandamaskiner i sin ensidige og usaklige kritikk av alle som måtte ha alternative synspunkt eller innsigelser mot innvandringen, det grønne skiftet eller den faktafornektende kjønns- og identitetspolitikken.
Stigmatisering og bakvaskelse av velbegrunnet bekymring og legitime politiske standpunkter undergraver demokratiet. Aller minst kan vi tolerere at den politiske makten blir intolerant og uimottakelig for kritikk, slik vi nå ser klare tendenser til med lovendringer som innskrenker ytringsfriheten. Da er veien til den totalitære stat kort.
Venstresiden og den etablerte politiske eliten bryter også Poppers andre tese: at vi ikke kan tolerere eller akseptere totalitære ideologier som hevder monopol på meninger og fordømmer eller forfølger tilhengere med andre meninger.
Islam er noe annet og noe mer enn toleranse og flerkulturelt fellesskap. Islam er ikke bare en religion, men en politisk ideologi som har programfestet å endre samfunnet i islamsk retning og la sharia overta for den liberale rettsstaten som det vestlige demokratiet bygger på. Islam er en ekskluderende religion både i skrift og i praksis.
Den aksepterer ikke andre religioner og åpner opp for fordømmelse og forfølgelse av ikke-troende. Det gjelder særlig den fundamentalistiske ortodokse salafismen og wahabismen i sunni-tradisjonen, som også har spredt seg til Europa gjennom predikanter, moskeer og nettverk finansiert av Gulf-statene.
I Norge nærmer antallet innvandrede muslimer seg nå en halv million. Anslagsvis 80 % av disse anser seg som troende muslimer. 46 % ber til Allah hver dag og anses som sterkt troende. Hvor mange som kan karakteriseres som ortodokse og fundamentalistiske, foreligger det ikke tallmateriale for. Men de stiller stadig høyere krav. Og de tar stadig større plass.
Det er en kjensgjerning at muslimske innvandrere er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikken for grov vold, overfallsvoldtekter, ran, knivstikking og drap. Det er også en kjensgjerning at disse forbrytelsene i hovedsak er rettet mot etnisk norsk ungdom og mot norske kvinner, og ikke mot muslimer. Kvinnebevegelsens manglende avstandstaking fra den innvandrerrelaterte volden, som i stor grad rammer deres egne, illustrerer toleransens paradoks med grufull klarhet.
Ideologier, religioner og tankegods som fordømmer og legitimerer vold og overgrep mot ikke-troende, bør ikke tolereres i et demokrati. Her er Popper klar. Der går demokratiets røde grense. Om vi aksepterer de som ikke aksepterer andre, legges veien åpen for det totalitære, på samme måte som nazismen og fascismen fikk vokse frem i mellomkrigstiden.
Toleransens paradoks forsterkes av et annet sosialt fenomen. Det kan se ut som at jo mer intolerant en minoritet er, av ideologiske, religiøse eller andre grunner, jo større gjennomslag får den for sine krav.
Nassim Nicholas Taleb, som skrev The Black Swan, skrev om dette i 2016 i et essay om How Intolerant Minorities Rule. Her er bakteppet den muslimske innvandringsbølgen som har rammet Europa. Han beskriver hvordan en liten, men besluttsom gruppe kan diktere preferansene og bestemme skjebnen til en naiv og passiv flertallsbefolkning og etter hvert endre samfunnet i tråd med egen ideologi og tankesett.
Til å begynne med dreier det seg ikke om direkte tvang eller overtalelsesevner. Det dreier seg om hvordan besluttsomme og organiserte minoriteter som nekter å gi etter, får sin vilje overfor en majoritetsbefolkning, som ofte er uorganisert og uinteressert og derfor fleksibel. De kan akseptere en rekke tiltak på egen bekostning, som hver for seg virker ubetydelige, men som i sum kan få store konsekvenser over tid.
Han viser til spredningen av islam i Midtøsten med koranens ufravikelige regler om at muslimer ikke kan gifte seg med ikke-troende, at de i så fall må konvertere, og hvordan dette sammen med de høye fødselsratene over tid førte til et gradvis skifte av hele befolkningen over til islam.
Talebs innsikt er ikke bare en kuriositet. Det er et alvorlig varsko om hva vi har i vente dersom den opprinnelige flertallsbefolkningen ikke snart våkner. Demokratiets toleranse er en styrke, men flertallets naivitet og passivitet er også dets store svakhet. På sikt kan det undergrave demokratiet selv.
Stemmer teller, men minoriteters besluttsomhet teller mer. Hvis ingen stiller opp og bidrar til å vekke opp den stille majoriteten, vil den til sist tilpasse seg eller utslettes. Nettopp dette er faren med fundamentalistisk tankegods og intolerante minoriteter som krever større plass og mer innflytelse enn deres antall skulle tilsi. Nettopp derfor er det på høy tid å sette en rød strek for islams stadig voksende innflytelse.
Mer av Øystein Steiro Sr finner du på Alternativt forum og på hans X-konto.
