Under følger Rabulisten-redaktør Tore Rasmussens svar på Jonas Bals’ kronikk i Aftenposten om remigrasjon. En forkortet versjon av innlegget er publisert i Aftenpostens debattspalter, mens hele tilsvaret kan leses her.
I en kronikk i Aftenposten, publisert 20. juni forsøker Jonas Bals å knytte remigrasjonsbevegelsen, Norgesdemokratene, Alternativ for Tyskland (AfD) og meg til fascisme og nazisme gjennom en rekke tvilsomme historiske assosiasjoner. Han argumenterer for at remigrasjon ikke er et nytt politisk fenomen, men en videreføring av ideer med røtter i mellomkrigstidens autoritære bevegelser. Dette er en alvorlig anklage som fortjener et saklig svar.
Problemet er at Bals i liten grad diskuterer hva remigrasjon faktisk innebærer, eller hvorfor stadig flere europeere er bekymret for de demografiske endringene i sine respektive hjemland. I stedet bygger han argumentasjonen rundt skyld ved assosiasjon, historiske paralleller og karakteristikker av politiske motstandere. Resultatet blir mer brunbeising enn folkeopplysning.
Reduction ad Hitlerum
Jeg avviser selve premisset til Bals. Det han i praksis gjør, er å forsøke å diskreditere politiske motstandere ved å «trekke nazikortet» (Reductio ad Hitlerum). Det er et velkjent retorisk grep der man forsøker å avvise argumenter ved å knytte dem til Hitler eller Det tredje rike, fremfor å møte argumentene på deres egne premisser.
I stedet for å spekulere i hvem som kjente hvem for 25 år siden, burde Bals ta en kikk på sin egen flokk. Det var én voldshendelse i tilknytning til Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse 13. juni. En 65 år gammel konferansegjest ble forsøkt slått ned av Kim Andre Danielsen Næss (40) i det som fremstår som et politisk motivert overfall. Angrepet ble fanget på film og Næss er anmeldt.
Dagen før møtte andre selvutnevnte antifascister opp på Aker Brygge for å demonstrere mot Norgesdemokratene og AfD. Blant bannerne som ble brukt var det revolusjonære og statsfiendtlige budskapet «No borders, no nations». Også den venstreekstreme organisasjonen Antifascistisk Aksjon (AfA) hadde varslet sin tilstedeværelse på forhånd.
AfA er lite omtalt i norsk presse, men de få oppslagene organisasjonen har fått, blant annet i Klassekampen, viser at det dreier seg om en formell organisasjon med medlemskap og prøvemedlemskap, og at den anser vold som et legitimt virkemiddel mot politiske motstandere. Dette er Bals’ flokk. Da er det kanskje ikke så rart at han heller vil brunbeise meningsmotstandere enn å diskutere hva de faktisk sier.
Det samme preget arrangementsbeskrivelsen til Antirasistisk Fellesskap. Der kunne man blant annet lese:
«Dette er ikke en vanlig konferanse om innvandring. «Remigrasjon» er et politisk prosjekt som bygger på forestillingen om befolkningsutskiftning og ideen om at mennesker med «feil» etnisk, religiøs eller kulturell bakgrunn ikke egentlig hører hjemme i Europa.»
Det er en underlig beskrivelse, gitt at NRK så sent som i november i fjor påpekte at andelen nordmenn med innvandrerbakgrunn har økt kraftig de siste 15 årene. NRK skrev: «I Norge har andelen med innvandrerbakgrunn nær doblet seg på 15 år. Fra 11,4 prosent til 21,4 prosent.»
12. juni i år ble denne utviklingen ytterligere bekreftet da Statistisk sentralbyrå publiserte sine nye befolkningsframskrivinger. SSB skriver at Norges befolkning vil fortsette å vokse i tiårene som kommer, men at veksten etter 2046 utelukkende vil skyldes innvandring. Ifølge hovedalternativet vil Norge fra dette tidspunktet få et fødselsunderskudd, der antallet døde overstiger antallet fødte. «Det betyr at befolkningsveksten etter det kun drives av positiv nettoinnvandring», skriver SSB.
Det er legitimt å ville stoppe befolkningsutskiftningen
Å ville stoppe eller reversere befolkningsutskiftningen har selvsagt ingenting med tysk militærekspansjonisme eller totalitarisme fra 1930- og 1940-tallet å gjøre. Om man absolutt skal trekke paralleller til Andre verdenskrig, er motstand mot befolkningsutskiftning både antikommunistisk og antinazistisk, gitt at både Hitler og Stalin benyttet omfattende tvangsforflytninger som del av sine politiske prosjekter.
Og for ordens skyld: Elon Musk gjorde selvfølgelig ikke en nazihilsen, slik Bals påstår. Det har også Anti-Defamation League, som vanligvis er raskt ute med nazianklager, påpekt.
AfD er selvsagt heller ikke en etterfølger til NSDAP. AfD ble grunnlagt av økonomiprofessor Bernd Lucke og skribenten Konrad Adam i 2013. Alexander Gauland, som kom fra den konservative fløyen i CDU, var også blant grunnleggerne. Partiets opprinnelige hovedsak var kritikk av eurokrisen og Angela Merkels økonomiske politikk. Først etter masseovergrepene i Köln nyttårsaften 2015–2016 utviklet partiet en mer restriktiv innvandringspolitikk.
Det kan også nevnes at det finnes partier til høyre for AfD i Tyskland (Die Heimat, tidligere Det nasjonaldemokratiske partiet i Tyskland), men dette passer dårlig inn i narrativet til Jonas Bals.
Det er uheldig at Bals’ påstander ikke gikk igjennom den samme faktasjekken av Aftenposten, som mine leserinnlegg og tilsvar blir gjenstand for. Jeg må her bruke min begrensede tilsvarsplass på å avvise påstander som avisen selv burde ha luket ut.
At multikulturalisme kan skape økt sosial fragmentering er godt dokumentert i forskningen, og stadig flere forskere advarer om balkanisering, parallellsamfunn og etniske og religiøse konflikter i vestlige land. Som svar på denne utviklingen er remigrasjon blitt et tema som diskuteres av flere av Europas største politiske partier.
Hva er remigrasjon?
En av talerne på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse, forfatteren og remigrasjonsaktivisten Martin Sellner, har utarbeidet et grundig forslag for remigrasjon og gitt begrepet en enkel definisjon: “Europa bør reversere flere tiår med masseinnvandring gjennom frivillig og lovlig tilbakevending til migrantenes opprinnelsesland.”
Sellners forslag bygger på tre hovedelementer: 1) Frivillige insentiver, som økonomisk støtte til personer som ønsker å flytte tilbake. 2) Retur av personer uten lovlig opphold. Og 3) Prioritering av personer som begår kriminalitet, avviser integrering eller lever permanent på offentlige ytelser.
I tillegg argumenterer Sellner for at europeiske land i større grad bør investere i utviklingsprosjekter i migrantenes hjemland fremfor stadig voksende velferdsordninger i Europa.
Det finnes historiske eksempler på at omfattende demografiske endringer har blitt gjennomført uten voldelig konflikt. Sellner trekker Fiji frem som et eksempel, der kombinerte myndighetene kulturell selvhevdelse, økonomiske virkemidler og utvandringsinsentiver over tid. Tilhengerne av remigrasjon ser dette som et eksempel på at tilbakevandring kan være både praktisk gjennomførbart og fredelig.
Norges store sønn
Det finnes også mer dramatiske historiske eksempler. I 1923 gjennomførte Hellas og Tyrkia en omfattende befolkningsutveksling under ledelse av Norges store sønn, Fridtjof Nansen. Rundt 1,2 millioner ortodokse grekere ble flyttet fra Lilleasia til Hellas, mens om lag 400 000 muslimer ble flyttet fra Hellas til Tyrkia.
Prosessen var brutal og smertefull, men ble av samtidens beslutningstakere ansett som nødvendig for å få slutt på gjentatte massakrer og etniske konflikter. Som Stian Bromark beskriver i boken Hjemreiser – Arven etter folkeutvekslingen i Hellas og Tyrkia (1923), var dette et (vellykket) forsøk på å skape langsiktig stabilitet i en region preget av vedvarende konflikt.
Man være for eller imot remigrasjon. Man kan diskutere virkemidlene, konsekvensene ved å ikke ta grep og de moralske spørsmålene som følger. Det er slik en demokratisk offentlighet skal fungere.
Dersom Jonas Bals mener remigrasjon er en dårlig idé, står han fritt til å argumentere mot den. Men da bør han diskutere remigrasjon, ikke Hitler.
En forkortet versjon av dette leserinnlegget er publisert i Aftenposten.
