Seksuell atavisme i den moderne Vesten.
Av F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.
Redaktørens merknad:
Det følgende kapittelet fra F. Roger Devlins Sexual Utopia in Power er den fullstendige versjonen av en artikkel som dukket opp i sterkt forkortet form i American Renaissance, bd. 19, nr. 6, juni 2008.
Omtrent midt i de «brølende tjueårene,» mens Amerika nøt en periode med fred og velstand, kom den fremtredende litteraturkritikeren Irving Babbitt med en alvorlig advarsel:
Seksuell tøylesløshet [skrev han] volder fryktelig skade på samfunnet. … De resulterende sykdommene er … en trussel mot den hvite rasens fremtid. … Det er en ubestridelig forbindelse mellom en viss type … selvtilfreds individualisme og en unormalt synkende fødselstall. Franskmennene og også amerikanerne av innfødt avstamning er, hvis vi skal stole på statistikk, i fare for å visne bort fra jorden. Der befolkningen øker, er det, fortelles det oss, på bekostning av kvalitet. De stammer som fortiden har sett til for sine ledere, dør ut, og de ringere eller til og med degenererte rasene formerer seg.
Da Babbitt kom til å vurdere mulige måter å bøte på situasjonen, erkjente han imidlertid: «bevisene er spinkle for at individet kan bringes til å kontrollere seg selv på slike generelle grunnlag som landets beste eller … den hvite rasens beste truet av ‘den stigende fargebølgen.'» Han argumenterer videre for at tradisjonelle idealer om selvbeherskelse ville ha større praktisk effekt enn eksplisitt eugeniske betraktninger. Man kan tilføye at ytre begrensninger noen ganger er mer effektive enn begge deler, og at det faktisk var disiplinen pålagt av den store depresjonen og andre verdenskrig som faktisk satte en stopper for utskeielsene (seksuelle og andre) i tjueårene. Disse vanskelighetene ble fulgt, ikke tilfeldig, av babyboomen. Men babyboomen viste seg å være et slags én-generasjons vidunder. I dag har den seksuelle situasjonen i den vestlige verden vendt tilbake til en tilstand verre enn Babbitt kunne ha forestilt seg mulig, og hans advarsler er mer aktuelle enn da han kom med dem.
Og jeg ønsker spesielt å gjenta hans poeng om at raseformål ikke nødvendigvis oppnås best ved å fremlegge eksplisitt rasebetraktninger. Selv om det er viktig å offentliggjøre nøyaktig informasjon om rase, kan vi ikke videreføre vår sivilisasjon bare ved å vinne debatter om IQ-skårer. Ideer kan ha konsekvenser, men de får ikke barn. Og normale mennesker tar ikke grunnleggende livsbeslutninger som involverer ekteskap og barn på grunnlag av vitenskapelige funn eller betraktninger om rasepolitikk.
Jeg vil til og med advare mot for stor vektlegging av spørsmålet om blandede ekteskap. Hvite synes faktisk å gifte seg utenfor sin rase sjeldnere enn andre: Sam Francis kalte tallene «ubetydelige.» På den annen side formerer store deler av våre kvinner seg enten ikke eller gjør det under erstatningsnivå. Likevel synes noen rasister å være mer bekymret over én blandet ekteskap enn femti barnløse hvite par. Grunnen, tror jeg, er at de kan se den hvite moren som dytter sin mulattbaby rundt i en barnevogn, men de kan ikke se de hvite barna andre kvinner ikke får. De største truslene mot en nasjon trenger imidlertid ikke være de som treffer øyet.
Jeg vil dele med dere noen tanker om den alvorlige trusselen som utgjøres for vår rase og sivilisasjon av en bevegelse som noen rasister kanskje ikke merker fordi den synes å være ikke-rasebasert i karakter: seksuell frigjøring. I mitt essay «Sexual Utopia in Power» forklarte jeg hvorfor et polygamt parringsmønster uunngåelig oppstår med sammenbruddet av ekteskapet. Dette er ikke fordi onde menn er i stand til å utnytte hjelpeløse, uskyldige jenter; det er rett og slett det naturlige resultatet av kvinners egne sosialt ubegrensede valg. De konkurrerer selv om å pare seg med de mest attraktive hannene, på en måte vi direkte kan observere blant de lavere pattedyrene. Nå, selv blant mennesker, er polygame samfunn ikke noe nytt, og mye er kjent om hvordan de fungerer. Det viser seg at den mest polygame delen av verden er en region av spesiell interesse for amerikanere—det er ingen ringere enn Vest-Afrika, det forfedres hjemland for vår egen svarte befolkning. En titt på det samfunnet kan kaste litt nyttig lys over hva som skjer i Vesten i dag.
Et uvanlig trekk ved regionen er at kvinner produserer nesten all maten: en antropolog kaller det «regionen for kvinnelig jordbruk par excellence.» Dette er ikke fordi afrikanere har et opplyst og progressivt syn på karrierer for kvinner, men fordi vestafrikansk jordbruk er av en uvanlig primitiv type. Dyrking har en tendens til å være ekstensiv snarere enn intensiv, og de viktigste redskapene er enkle hakker som kvinner kan håndtere like lett som menn. Det mer utfordrende klimaet i Europa krever derimot intensiv pløydyrking, noe som medfører kvinnelig avhengighet av mannlig forsørgelse.
Siden kvinnene i Vest-Afrika kan forsørge seg selv, og ofte også sine ektemenn, trenger ikke menn å bekymre seg for kostnadene ved å ta flere koner. En kone kan til og med, i motsetning til våre forventninger, ta initiativ til å oppmuntre sin ektemann til å gifte seg med en annen kvinne, siden dette vanligvis avlaster henne for noen av hennes gjøremål. Når det gjelder mennene – vel, de ender opp med å nyte betydelig fritid, som de for det meste bruker på politikk, slåssing, drikking og jakt på det etnografer delikat omtaler som «polykoitet.» En nederlandsk reisende etterlot seg en morsom beskrivelse av den typiske polygamisten på 1600-tallets Gullkysten, som «driver tiden i uviktig skravling og drikking av palmvin, som de stakkars konene ofte er tvunget til å skaffe penger til å betale for.» Ektemenn er ikke engang forpliktet til å dele eventuelle personlige inntekter med sine koner; fellesskap av eiendom antas ikke å være en del av ekteskapets definisjon.
Dessuten blir polygame ektemenn positivt frarådet å tilbringe for mye tid eller bli for følelsesmessig nære med noen spesiell kone, da dette ville tendere til å provosere sjalusi hos de andre og dermed forstyrre den jevne funksjonen i husholdningen. De fleste koner finner seg derfor i ekteskapelig forsømmelse. På den annen side vil det i et polygamt samfunn alltid være mange løse ungkarer som streifer omkring, mer enn villige til å holde ensomme haremkoner med selskap. Få av disse afrikanske kvinnene er romerske Lucretiaer som er parate til å stikke dolker i brystet for å bevare sin hellige ære. Faktisk blir noen ganger hele skillet mellom tillatte og utillatte forhold uklart, og menn og kvinner mister enhver forestilling om et permanent ekteskapsbånd. De har rett og slett «forhold.» (Begynner dette å høres kjent ut?) Resultatet av hele rotet er at farskap i Vest-Afrika har en tendens til å være ekstremt usikkert. Som et resultat legger ikke menn mye innsats i farskap; hvorfor skulle de når de ikke engang vet om barna er deres?
Svekkelsen av farskap i Afrika gjør at vektleggingen av slektskap går via morslinjen; antropologer beskriver afrikansk familieliv som «matrifokalt.» Men dette betyr ikke at mødre kompenserer for fedres omsorgssvikt overfor barn. De er ofte fornøyde med å delegere omsorgen for sine avkom til fjernere slektninger eller venner som de betaler en beskjeden avgift til. Denne praksisen, kjent som «fostring,» blir på ingen måte sett på som en forsømmelse av en mors plikter i svart Afrika. Hvorfor gjør mødre det? En motivasjon er at barnas fravær fra huset kan gjøre dem mer attraktive for nye mannlige friere. Fostring kan begynne når barnet er ganske ungt, siden tidlig avvenning gjør at morens eggløsningssyklus kan starte på nytt raskt. Avlastet for sitt avkom, er hun i stand til å vie sin fulle oppmerksomhet til å få flere barn. Med andre ord, innsatsen hun sparer på barneoppdragelse går til barneføding. Det åpenbare resultatet er et stort antall likegyldig oppdragne barn. (Det er kanskje verdt å nevne at, i en annen parallell med den «progressive» Vesten, afrikanere ikke bryr seg med å oppdra gutter og jenter særlig forskjellig, selv om en slik «kjønnsnøytral» oppdragelse heller ikke har ført til noe egalitært paradis der heller.)
Vestlige humanitære som er forferdet over det som for dem synes å være den skandaløse fattigdommen i Afrika og ivrige etter å avhjelpe den, blir noen ganger overrasket over å erfare at afrikanerne selv ikke deler deres bekymringer. De synes bekymringsløst trygge på at barna vil klare seg på en eller annen måte. Dette kan være et rasetrekk, men det er utvilsomt forsterket av praksisen med fostring: foreldre som delegerer omsorgen for sine barn til andre, føler ikke det samme behovet for å forvalte sine egne ressurser nøye. Når barna er ute av huset, har de kanskje liten anelse om hva slags omsorg de faktisk får. Dette er åpenbart en invitasjon til ønsketenkning.
Til slutt, etter hvert som antallet barn i fostring vokser, begynner de små avgiftene som betales til fosterforeldrene, å hope seg opp. De biologiske foreldrenes penger bløs av, og kapital akkumuleres ikke. Selv relativt velstående familier har vanligvis ingen «spareegg» i vår forstand. Dette er en viktig faktor som bidrar til regionens fattigdom.
Oppsummert kan vi beskrive dette hele familiesystemet som basert på kortsiktige reaksjoner på omstendigheter snarere enn bevisst, langsiktig planlegging.
Nå, den enklere og mer spontane kulturen i Vest-Afrika kan kanskje mer eller mindre klare seg på denne måten, men sivilisasjonen som produserte Shakespeare, Mozart og Newton, kan ikke det. Prestasjonene som utgjør vår kulturarv, forutsetter stabile sosiale ordninger. Forutsigbare familie- og samfunnsrelasjoner, lange læreperioder, kapitalakkumulering og rasjonell ressursallokering er det som gjør at talentfulle menn kan investere tid og innsats i bestrebelser som ikke nødvendigvis har noen rask eller åpenbar økonomisk avkastning. Dette er det som gjør kunst og vitenskap mulig.
Det er sannsynligvis sant at europeere naturlig er bedre tilpasset (gjennom evolusjonære press) til monogami og utsettelse av belønning, men det ville klæ oss å ikke forutsette for mye på dette. En av grunnene til å studere Afrika er at det er som et vindu inn i vår egen fjerneste fortid. I nedgangsfaser av sivilisasjoner har primitive kulturformer en tendens til å dukke opp igjen. Hvite er ikke immune mot det som kan kalles «re-afrikanisering,» og det er rikelig med bevis på at noe slikt nå finner sted. Vestens menneske vender på visse måter åndelig tilbake til det mørke kontinentet som det en gang arbeidet seg ut av.
For det første, la oss betrakte den moderne Vestens åpenbare og unormale opptatthet av sex. Antropologer taler om reproduktiv innsats som en kombinasjon av parringsinnsats og foreldreinnsats. Det er en naturlig avveining mellom disse to komponentene. Jo mindre tid folk bruker på å lete etter partnere, desto mer har de igjen å vie til barna sine. Den tradisjonelle europeiske praksisen er å oppmuntre unge mennesker til å finne sammen tidlig og vektlegge trofasthet for å redusere seksuell konkurranse og la voksne konsentrere seg om det alvorlige arbeidet med å oppdra familier.
Men dette er ikke et universelt menneskelig mønster. Afrikanere gjør avveiningen mellom parringsinnsats og foreldreinnsats annerledes, med det resultat at sex får større betydning i deres liv over en lengre periode. Hvite forfattere fra tidligere dager bemerket ofte fremtredenen av sex i den svarte mannens tanker; når de nå blir husket, blir slike observasjoner, selvfølgelig, sitert med skrekk som bevis på våre forfedres forferdelige «rasisme.» I virkeligheten rapporterte de bare hva de observerte, og hva som fortsatt observeres av profesjonelle antropologer i Vest-Afrika i dag.
Etter hvert som monogami fortsetter å forfalle i Vesten, blir vårt parringssystem stadig mer likt den mer konkurransepregete afrikanske modellen, og med lignende resultater. Vi ser unge kvinner bli fullstendig oppslukt av innsatsen for å maksimere sin seksuelle tiltrekningskraft for å fange høystatusmenn, og menn konkurrere om status for å få tilgang til disse kvinnene. Alt dette skjer på bekostning av barneoppdragelse og familieliv.
For det andre betyr feminismens program med å overtale eller tvinge kvinner ut i arbeidslivet at kvinner igjen blir selvforsørgende, slik som de kvinnelige bøndene i Vest-Afrika er. Dilbert-verdenen av luftkondisjonerte arbeidsbåser ligner kanskje ikke utad de elendige jordbruksplottene i Afrika. Men begge står i markert kontrast til den mannlige forsørgermodellen som er tradisjonell i Vesten, der hengiven barneoppdragelse var en kvinnes første og viktigste plikt. Faktisk er den moderne arbeidsplassen, optimalisert for risikofritt, gjentakende, stillesittende arbeid, sannsynligvis det beste tenkelige miljøet for å eliminere kvinners økonomiske avhengighet av menn. På samme måte motvirker den de moderat store familiene med veloppdragne barn som er den uunnværlige og tidløse forutsetningen for vestlig sivilisasjon. Hvis tilstrekkelig mange kvinner unnlater eller nekter å gifte seg og bli mødre til slike familier, kan vår levemåte ikke opprettholdes.
Den viktigste effekten av økonomisk selvstendighet for kvinner er at den reduserer fordelene ved monogamt ekteskap for dem. Dette gir dem friheten til å pare seg som de ønsker, noe som naturlig resulterer i sjalu konkurranse om de mest attraktive mennene. Det er det college-«hook-up»-scenen egentlig handler om (og ikke hjerteløse menn som «rovdyr på» vidøyne jomfruer). Kvinnene bruker attraktive menn delvis for nytelse, men ofte like mye for å demonstrere sine seksuelle krefter for andre kvinner; de bruker velstående menn for deres ressurser (enten ved ikke å gifte seg eller gifte seg og så skille seg fra dem), og de stoler på politiet for å bli kvitt «stalkere og trakassere,» dvs. menn som finner dem attraktive, men som de ikke har bruk for.
En annen økonomisk faktor som påvirker kvinners seksuelle atferd i dag, er lett tilgjengelig forbrukskreditt. Kredittkortet fungerer på samme måte som forventningen om å forsørge barn gjennom fostring i Afrika. Det skjuler for unge, nåtidsorienterte kvinner behovet for nøysomhet. Den moderne amerikanske økonomien drives i stor grad av massiv forbruksgjeld. Hvor mye av dette hensynsløse forbruket tror du gjøres av gifte menn med barn å forsørge? Feminister klager over at menn fortsatt tjener mer enn kvinner, men de sier lite om hvilket kjønn som bruker mest. Og, selvfølgelig, jo mer tid og innsats kvinner vier til karrierer og personlig forbruk, desto mindre har de til slike barn som de måtte klare å føde. Fenomenet «latchkey-barn,» oppdratt av TV-apparater og uovervåkede jevnaldringsgrupper, var et fullstendig forutsigbart resultat av det feministiske prosjektet.
Så, oppsummert: den moderne Vesten ligner det tradisjonelle vestafrikanske samfunnet i kvinnelig økonomisk selvforsørgelse; polygame og ustabile parringsmønstre; fravær av langsiktig planlegging eller utsatt belønning; en tendens til å overvurdere tilgjengelige ressurser; og lav investering i foreldreskap.
Men alle analogier bryter sammen på et eller annet punkt, og når denne gjør det, er det til Afrikas ære snarere enn vår. Det afrikanske systemet produserer ikke, som jeg bemerket, en spesielt avansert sivilisasjon, men det sikrer i det minste forplantning, noe som er mer enn man kan si om vår nåværende levemåte. Selv om afrikanere vanligvis ikke ofrer så mye for sitt avkom, er de svært glade i barn. De har et ordtak: «Hvis du har et barn, har du et liv.» En av begrunnelsene de gir for å praktisere fostring, er at uten den ville den fattige fosterforelderen bli fratatt gleden av ungt selskap. Afrikanere ønsker ikke bare å ha barn, de ønsker å dele dem med alle sine venner og naboer. Følgelig har forsøk fra vestlige travelpinger på å interessere dem for prevensjon ikke hatt særlig hell: fjorten av de seksten mest fruktbare landene i verden er i svart Afrika.
Sosiobiologer taler om høyinvesterings- vs. høyfruktbarhets-reproduksjonsstrategier, men det er tydelig at den moderne Vesten ikke faller inn i noen av kategoriene. Vi praktiserer både lav fruktbarhet og lav foreldreinvestering. Det er uhyggelig hvor mange av de «progressive» sakene som blir fremmet blant oss, innebærer å hindre forplantning: kvinnelig karrierejag, ubegrenset abort, såkalt «sikker sex,» og spesielle politiske beskyttelser for homofili. Et samfunn som gjør disse til sine prioriteringer, kan bare ha et dødsønske.
Mye er allerede skrevet i den konservative pressen i fordømmelse av den seksuelle revolusjonen, selvfølgelig, men etter min mening er det meste av kritikken verre enn verdiløs fordi den rett og slett er et uttrykk for mannlige redningsfantasier snarere enn en informert og rasjonell vurdering av situasjonen. Dermed er det oppfordringer til større beskyttelse for kvinner, hvis største problem er at de er overbeskyttet fra begynnelsen av. Ensomme ungkarer som lett kunne finne en kone i et monogamt samfunn, blir fremstilt som farlige rovdyr på kvinnelig uskyld når den eneste grunnen til at de forblir ungkarer, er at kvinner konkurrerer intenst om å slutte seg til haremene til noen få uvanlig kjekke og vellykkede menn. Hardtarbeidende menn blir kjeftet på for å unnlate å forsørge kvinner som nyter fortrinn ved ansettelse og forfremmelse på deres bekostning og har bedre økonomiske utsikter enn de har.
Den feilaktige galanterien til den typiske mannlige kommentatoren kan til en viss grad rett og slett være en komponent av mannlig heteroseksualitet: siden menn naturlig begjærer kvinner, har de en egeninteresse i å tro at kvinner er verdt å ha. Konservative som ikke kan hope nok hån over Rousseaus lære om menneskets naturlige godhet, er ofte blant de mest naïve når det gjelder å hevde kvinnens naturlige godhet. Dette er en slags ideologi, med en ideologis karakteristiske evne til å ignorere eller bortforklare motstridende bevis. Mange menn insisterer fortsatt, til tross for alle bevis på kvinners faktiske atferd, på at de lengter etter moralsk oppreiste menn å elske, ære og adlyde, og at de stakkars skapningene ikke kan finne lykke bare fordi andre menn (aldri forfatteren selv, selvfølgelig) er egoistiske, uansvarlige slubberter.
Til en viss grad sympatiserer jeg med disse kommentatorene. Det er virkelig forvirrende at noen kvinne kan foretrekke den golde tilværelsen som karrierekvinne fremfor å ha et hjem med en hengiven ektemann og avkom å ta seg av. Jeg hørte en gang en mann bemerke at hvis unge kvinner hadde noe vett, ville de stått i gatene og krevd tilbakelevering av brødkortet som ekteskapet en gang ga dem. Men handlinger taler høyere enn ord, og åpenbart skjer ikke dette. De kortsiktige insentivene med uavhengige inntekter, materiell selvforkjælelse og forbigående «forhold» med attraktive menn vinner tydeligvis over de langsiktige fordelene for kvinner ved ekteskap og familie. Det er på høy tid at menn våkner opp til denne virkeligheten.
Den viktigste formen for «raseaktivisme» er barneoppdragelse. Dette målet kan ikke oppnås med konservatives vanlige klønete metoder med å kreve mer straff for menn, komme med endeløse unnskyldninger for kvinner, og gjøre alle søvnige med moralske formaninger om ekteskapets hellighet. I stedet må vi vurdere de faktiske insentivene som nå virker på menn og kvinner, slik økonomer for lenge siden lærte å gjøre, og fokusere vår innsats på å endre dem på måter som fremmer familiedannelse.
La meg illustrere hva jeg mener med henvisning til spørsmålet om raseblandede ekteskap, som som sagt noen rasister kontraproduktivt håndterer. I dag er det mer enn noen få amerikanske menn som legger ned enorm innsats og bekostning for å søke koner i eksotiske steder som Filippinene og Sør-Amerika. For det meste gjør de dette ikke fordi de begjærer eksotisk kjøtt, men fordi kvinnene i disse samfunnene behandler menn bedre, er mer feminine, og prioriterer familieliv over eventuelt arbeid de måtte gjøre utenfor hjemmet. Det er nytteløst å si til slike menn: «Du har en raseplikt til å be en bortskjemt vestlig jente om å ta imot en diamantring fra deg og finne deg i hennes mas inntil hun kjeder seg, stikker av med barna, og saksøker deg for barnebidrag.» Hvite menn har ingen slik plikt, og utenfor rekkene til noen få hardbarkede rasister vil slike formaninger være helt uten virkning. Hvis du ønsker å påvirke den gjennomsnittlige mannen i Vesten, som ikke leser American Renaissance eller The Occidental Quarterly eller kanskje engang tenker mye direkte på rase, til å gifte seg med en hvit kvinne og starte en familie slik hans forfedre gjorde, er den eneste måten å gjøre det på å gjøre hvite kvinner ekteskapelige igjen. Dette betyr å oppheve i det minste førti år med feminisme.
Eller igjen, la oss betrakte de hvite kvinnene som innleder forhold med svarte menn. Dette skjer også av en grunn. Det har blitt skrevet mye om urettferdighetene ved såkalt positiv særbehandling, selv av mainstream-konservative, men jeg har aldri noen steder sett en direkte diskusjon av dens seksuelle konsekvenser. Gitt den hypergame naturen til den kvinnelige kjønnsinstinkten, er det imidlertid absolutt slike konsekvenser. Våre nåværende lover betyr at hvite menn i praksis blir tvunget til å arbeide til fordel for svarte. Videre må de nøye vokte sine ord for å unngå å «krenke» svarte, men ikke omvendt. Kvinner oppfatter alt dette: de har en skarp sans for hvilke hanner som er dominerende. Nok en gang er det rett og slett ikke sannsynlig at direkte forsøk på å endre atferd gjennom kjefte og formaninger vil være effektive. Det er insentivene som disse kvinnene reagerer på, som må endres.
Langt fra at kvinner er naturlig monogame, slik våre fedre ofte ble oppmuntret til å tro, kom familien sannsynligvis først til da menn tvangsmessig påla kvinner monogami for å sikre sitt eget farskap og minimere seksuell konkurranse. Men når først systemet var etablert, var fordelene så store at kvinner også kom til å sette pris på det. Hvis vår sivilisasjon skal overleve, må vi gå sammen igjen for å gjenopprette den monogame heteroseksuelle familien som samfunnets normale enhet.
Merknad:
Jeg vil takke Steve Sailer, Henry Harpending og Peter Frost for å ha ledet meg til noe relevant antropologisk litteratur. Synspunktene som uttrykkes, er mine egne.
