I kjølvannet av Epstein-filene retter Johan R. Honkainen Gyllenspetz et skarpt blikk mot moderne monarkier, inngiftede kongelige og tapet av opphøyethet. Teksten er både et forsvar for et sterkere, politisk handlende monarki og et angrep på demokratiske illusjoner, tidsåndens forfall og et Europa som ifølge forfatteren har forlatt både tradisjon, ansvar og langsiktig statskunst.
Av: Johan R. Honkainen Gyllenspetz, politisk kommentator, Valga, Estland. Oversatt av Rabulisten.
I kjølvannet av de så langt fremkomne Epstein-filene bør man merke seg at, bortsett fra tidligere prins Andrew, nå Andrew Mountbatten-Windsor, er det inngiftede kongelige som er blitt utpekt. Mette-Marit og Sofia. Begge har giftet seg til sine titler. Dette viser at tidligere generasjoners monarker, som Gustav VI Adolf av Sverige og Olav V av Norge, hadde rett i sin motstand mot å la familiemedlemmer med arverett til tronen gifte seg med såkalt vanlige folk. Gustav VI Adolf godkjente ingen slike ekteskap. Svenske prinser som giftet seg med ikke-kongelige mistet ganske enkelt prinsetittelen, eller ville ha gjort det dersom de hadde forsøkt. Et stort antall svenske prinser mistet sine titler og arveretten til tronen under Gustav Vs periode som konge, blant annet prinsene Lennart, Sigvard og Carl Johan. Svenske prinsesser manglet arverett til tronen, og derfor var det ikke like viktig hvem de giftet seg med. Olav V var en sterk motstander av slike mesallianser, men ga til slutt etter og lot daværende kronprins Harald, nå kong Harald V, gifte seg med ufrelse Sonja Haraldsen. Det var en stor feil.
Monarkiet lever av opphøyethet. I samme øyeblikk som monarken og hans familie skal posere som vanlige mennesker, forsvinner glansen. Derfor kan ikke prinser og prinsesser, i alle fall ikke dersom de har arverett til tronen, gifte seg med vanlige mennesker. Dessuten vil de «vanlige menneskene» som blir inngiftet i kongehusene likevel ikke være vanlige. I stedet er det ekshibisjonister, narsissister og psykopater som tar seg frem til disse tidligere opphøyde posisjonene. Mette-Marit fremstår som et typeeksempel på dette. Kanskje er det ikke så merkelig at hennes sønn Marius er som han er.
Videre er vi nødt til, i likhet med Marcus Follin, «The Golden One», å konstatere at tidsånden avgjør atferd. En degenerert tidsånd fører dessverre til degenererte kongelige. Her vil jeg legge til at tidsånden selvsagt avgjør atferden hos de aller fleste, uavhengig av om de er prinsesser eller statsministre, noe Norges tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, som også nevnes i filene, er et godt eksempel på.
Om vi nå legger Epstein-filene til side og i stedet resonerer litt rundt statsform, vil jeg si noen ord om fordelene ved monarki. Som system er monarki fullstendig overlegent demokrati. Men la meg først klargjøre hvilken type monarki jeg snakker om. Den monarkien som finnes igjen i Europa er, med noen unntak, utvannet. Monarkene er gjort til gallionsfigurer. Sveriges konge Carl XVI Gustaf får ikke engang utnevne eller avsette statsminister, noe enkelte andre monarker, i alle fall i teorien, fortsatt kan.
Mange monarker har også kastet seg ut i det vanvittige prosjektet å fremstille seg selv og sine familier som vanlige mennesker. De kan aldri bli vanlige. Når kongebarn gifter seg med vanlige folk, blir det, som tidligere nevnt, med enkelte unntak, ikke jordnære, alminnelige mennesker som kommer inn i kongehusene, men nettopp ekshibisjonister, narsissister og psykopater.
Den monarkien jeg går inn for, er et system der monarken har reell politisk makt. Eksempler på slik makt er å utnevne og avsette statsminister, å undertegne eller, der det er aktuelt, nekte å undertegne lover vedtatt av regjering og riksdag, og å føre en selvstendig utenrikspolitikk. Et system der regjering og riksdag er rådgivere, som i varierende grad tar seg av det daglige arbeidet, men som ikke kan fatte noen beslutninger uten monarkens godkjenning. En monark i et slikt system har en egeninteresse i å gjøre sitt rike bedre, og dermed unngå vanvittige samfunnseksperimenter som masseinnvandring, radikalfeminisme og grønne skifter, for å kunne overlevere et bedre rike til sin arving, og for å unngå at folket gjør opprør. I et slikt system blir det også svært tydelig hvor den politiske makten ligger. Folket fratas den demokratiske illusjonen, den røykteppet av deltakelse i maktutøvelsen som demokratiet har gitt dem. En falsk illusjon som fører til passivitet og apati.
En valgt regjeringssjef, enten det er en president eller statsminister, mangler slike insentiver. Hans eller hennes insentiver er i stedet å gagne seg selv og egen karriere. Det spiller mindre rolle hvordan det går med landet, så lenge man selv profiterer og kan oppnå en komfortabel retrettstilling. Göran Persson og Fredrik Reinfeldt er, i likhet med Finlands tidligere statsminister Sanna Marin, eksempler på dette. De har fått fine og godt betalte retrettposter i bytte mot de tjenestene de i sin tid som regjeringssjefer gjorde globalistene.
Som kristen vil jeg påpeke at det ultimate styret beskrives i Dommernes bok i Bibelen, nemlig dommere som dømmer ut fra Guds lov. Men siden vi mennesker er falne, ba israelittene om å få en konge, slik de andre folkeslagene hadde, og da fikk de en konge. Monarki er det nest beste systemet, og i vår falne verden det beste gjennomførbare systemet. I et slikt system kan monarken fungere som forsvarer av den sanne tro i egenskap av kristen monark, samtidig som lov og evangelium holdes adskilt ved at kirken forkynner den sanne tro, altså evangeliet, og kongen som statsoverhode representerer loven. Det Martin Luther kalte toregimentslæren, og som bygger på Jesu egne ord i Markus 12,17: «Da sa Jesus til dem: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.»
Allerede de gamle grekerne visste for øvrig at demokrati leder til tyranni. Men av en eller annen grunn nektet vi å lære av dem, og var i stedet nødt til å forsøke oss på dette vanvittige prosjektet, å gjøre Europas monarkier om til masse-demokratier, fra begynnelsen av 1900-tallet og fremover, særlig fra slutten av første verdenskrig. Det var en stor feil, som har kostet oss europeere dyrt. Dessverre vet jeg ikke hvordan vi skal komme oss ut av denne demokratiske gjørmen. Hvordan nordmennene skal gjøre det, med sitt nå fullstendig kompromitterte kongehus og sin kompromitterte politiker- og diplomatklasse, vet jeg enda mindre.
