Nye avsløringer i Jeffrey Epstein-materialet har igjen satt søkelys på forbindelser mellom penger, makt og internasjonale eliter. Professor Terje Tvedt mener saken bekrefter analyser han har fremmet i over tjue år, om hvordan norsk bistandspolitikk har utviklet seg til et lukket humanitær-politisk kompleks preget av elitesirkulasjon, innsidehjelp og et stadig større gap mellom retorikk og virkelighet.
Professor Terje Tvedt går nå selv ut med en lengre redegjørelse etter at nye avsløringer i Jeffrey Epstein-materialet har satt søkelys på forbindelser mellom internasjonale eliter, penger og makt. Flere aviser har de siste dagene bedt Tvedt om intervju, men han har takket nei og viser i stedet til tidligere tekster som, etter hans vurdering, forklarer mye av det som nå kommer frem.
I en Facebook-post peker Tvedt på det han gjennom flere tiår har kalt det humanitær-politiske komplekset, eller den sørpolitiske eliten. Han viser særlig til to arbeider. Det ene ble skrevet i kjølvannet av WikiLeaks-avsløringene om Clinton Foundation, da det ble kjent at Norge var blant stiftelsens aller største bidragsytere internasjonalt.
Bakgrunnen var blant annet at Bill Clinton i 2003 fløy til Norge sammen med Epstein i det som senere ble kjent som «Lolita Express», for å promotere stiftelsen. I Oslo møtte Clinton både kongefamilien og daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Resultatet ble ifølge Tvedt en politisk og økonomisk suksess for Clinton-stiftelsen. Over de neste årene mottok den nærmere én milliard kroner i støtte fra norske skattebetalere, et nivå bare Saudi-Arabia kunne måle seg med.
Tvedt understreker at dette ikke kan forklares innenfor bistandens tradisjonelle språk om nøytral fattigdomsbekjempelse. Han viser til at Norge alene bidro med rundt 800 millioner kroner, og at støtten ifølge Norad fortsatte helt frem til 2022. Likevel fikk disse avsløringene få eller ingen konsekvenser for hvordan norsk bistand ble omtalt i offentligheten.
Den andre teksten Tvedt viser til er boken Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen, skrevet for Makt- og demokratiutredningen og utgitt i 2003. Boken vakte stor debatt, solgte i flere opplag og fikk bred faglig anerkjennelse, også i Utenriksdepartementet. Likevel, påpeker Tvedt, førte den ikke til noen institusjonelle endringer.
Her lanserte han blant annet begrepet «innsidehjelp», inspirert av «inside trading». Poenget var at små, tette nettverk i det sørpolitiske systemet øker risikoen for korrupsjon, ikke bare i form av personlig økonomisk vinning, men gjennom elitesirkulasjon og kamp om sosial, moralsk og institusjonell kapital. De samme personene sirkulerer mellom stat, organisasjonsliv og politikk, samtidig som de fordeler betydelige ressurser seg imellom, ofte uten reell åpenhet eller parlamentarisk kontroll.
Tvedt peker på at systemet forvalter enorme summer. Over tid har rundt 200 milliarder kroner blitt kanalisert gjennom statsbudsjettet, med årlige utbetalinger på rundt 15 milliarder kroner. I tillegg kommer titalls milliarder samlet inn fra befolkningen gjennom frivillige organisasjoner. Samtidig forvalter systemet det han kaller unik moralsk makt, definisjonsmakt og normalitetsmakt i det moderne samfunnet.
I et leserinnlegg i Aftenposten fra 2016 utdypet Tvedt denne kritikken ytterligere. Her beskrev han Clinton-stiftelsen som et høyprofilert utstillingsvindu for «den nye bistanden», der verdens rikeste og mektigste iscenesatte seg som globale velgjørere. Stiftelsen mottok støtte fra milliardærer som Warren Buffett og Bill Gates, fra multinasjonale selskaper og fra stater, med Norge helt i toppen sammen med Saudi-Arabia.
Ifølge Tvedt avdekket sammenbruddet i stiftelsens omdømme et norsk politisk paradoks. Utviklingshjelpen har i praksis blitt noe helt annet enn tidligere, mens begrunnelsen for den forblir den samme. Millioner fløy ut av landet til en privat stiftelse med base i Manhattan, kjent for luksusreiser, høye lederlønninger og en sammenblanding av privat og offentlig makt.
Han trekker også frem hvordan norske statsministere, utenriksministre og bistandsministre på tvers av partilinjer hadde tette forbindelser til stiftelsen, og hvordan kritikk enten uteble eller ble avfeid. Ifølge Tvedt viser dette hvordan det humanitær-politiske komplekset har utviklet seg til et eget politikkfelt, med egne mekanismer for maktutøvelse, moralsk legitimering og selvbeskyttelse.
I lys av de nye Epstein-avsløringene mener Tvedt at disse analysene fremstår mer relevante enn noensinne. Han varsler nå at boken fra 2003 vil bli gjort gratis tilgjengelig på Substack, nettopp fordi han mener den gir et nødvendig rammeverk for å forstå sammenhengen mellom bistand, eliteprivilegier og makt i Norge.
Ifølge Tvedt handler dette ikke bare om enkeltskandaler, men om et system der avstanden mellom retorikk og virkelighet har vokst seg så stor at politikken verken kan gjennomføres slik den begrunnes, eller legitimeres slik den faktisk praktiseres. Epstein-saken, mener han, fungerer derfor også som et prisme for å se dype og ubehagelige utviklingstrekk i det norske samfunnet.
