Professor Terje Tvedt hevder han ble lovet tid til å forklare de historiske og institusjonelle rammene rundt Epstein koblinger til norsk utenrikspolitikk da han deltok i NRKs Debatten. I stedet endte han midt i en partipolitisk ordveksling, og bruker nå anledningen til å etterlyse en bred gjennomgang av det han kaller det humanitær-politiske komplekset og Norges utenrikspolitiske nettverk.
Professor Terje Tvedt sier han takket ja til å delta på NRKs Debatten etter gjentatte forsikringer om at han skulle få god tid til å forklare den historiske og institusjonelle bakgrunnen for hvordan norske diplomater kunne bli knyttet til, eller søkte å bli knyttet til, Jeffrey Epsteins nettverk. Ifølge Tvedt ble det ikke slik, og han beskriver at han ved ankomst til Marienlyst i stedet ble plassert midt i en partipolitisk ordveksling.
I et innlegg på Facebook skriver Tvedt at han ikke ønsket å delta i det han kaller en overfladisk krangel basert på synsing og sterke meninger. Han understreker samtidig at dette ikke er kritikk av debattledelsen, men en påpekning av hvor vanskelig det er å organisere fruktbare samtaler om kompliserte spørsmål i et TV format.
Tvedt forteller at det siste innlegget i programmet, som etter planen skulle handle om det han omtaler som det humanitær-politiske komplekset, endte med en påstand fra Peter Christian Frølich om at det Tvedt snakket om var «effektiv bistand». Tvedt skriver at dette fremsto som om Frølich ikke hadde fått med seg innholdet i det han sa.
Terje Tvedt må belære både den politiske eliten og NRKs programleder om at hovedkjernen i den 🇳🇴 korrupsjonen vi nå ser avslørt i #Epstein saken er systemisk i det han kaller det humanitær-politiske kompleks.
— Lars Audun Bråten (@AudunBraten) February 5, 2026
Vi må lytte mer til Terje Tvedt, mindre til de fleste andre. #debatten pic.twitter.com/dgXA3tPgtD
I samme innlegg retter Tvedt oppmerksomheten mot det han mener er kjernen i problemet, nemlig systemet og nettverkene som vokser frem rundt norsk utenriks og bistandspolitikk, og som etter hans syn plasserer «ærlige mennesker med gode intensjoner» i potensielt korrumperende situasjoner. Han argumenterer for at avsløringer fra USA om Epsteins forbindelser bør brukes som anledning til en bred gjennomgang av utenrikspolitikkens institusjonelle arkitektur.
Tvedt trekker frem utenriksminister Espen Barth Eide som et eksempel på hvordan sentrale norske politikere kan ha ledende roller i internasjonale nettverksorganisasjoner, samtidig som disse helt eller delvis finansieres av norske skattebetalere. Han viser til at Eide satt i ledelsen for Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue i Sveits fra 2016 til 2021, og at senteret ifølge Tvedt samlet har mottatt 949 millioner kroner fra Norge. Tvedt skriver også at tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide senere ble del av organisasjonens styre.
Videre peker Tvedt på at Eide var direktør i World Economic Forum fra 2014 til 2016, og at Norge i 2015 for første gang ga penger til organisasjonen, 14,5 millioner kroner, før støtten senere skal ha passert 120 millioner kroner. Han nevner også at Eide i perioden uten ministerpost var seniorrådgiver ved Centre for Strategic and International Studies i Washington DC.
Tvedt understreker at dette ikke er insinuasjoner om korrupsjon, og at han heller ikke mener det er et argument mot at norske utenrikspolitikere deltar i internasjonale fora. Likevel stiller han en rekke spørsmål om hvorfor de må ha sentrale posisjoner i nettverksorganisasjoner, og hvilke muligheter Norge og offentligheten faktisk har til å kontrollere hva norske bevilgninger brukes til.
I innlegget problematiserer Tvedt også konkrete bevilgninger han mener illustrerer hvordan bistandsbudsjettet brukes til formål folk flest ikke forbinder med bistand. Han spør blant annet hvorfor Norge har gitt 116,8 millioner kroner til BBC, og viser til støtte til amerikanske tenketanker, blant annet Brookings Institution, Carnegie Endowment for International Peace og Atlantic Council, til og med 2024. Han trekker også frem den norske støtten til Clinton stiftelsen, som han beskriver som «nesten en milliard», og hevder at Norge da var blant de største statlige bidragsyterne, mens Danmark og Sverige ikke ga noe.
Til slutt skriver Tvedt at den utenrikspolitiske ledelsen nå står overfor et valg, enten å bruke anledningen til en offentlig «dyneløfting» og en grunnleggende gjennomtenkning av systemet, eller å la det bli politikk som vanlig.
