Sviket mot Daniel Wretström

Det er 25 år siden patrioten Daniel Wretström ble stukket i hjel i Salem, et svensksfiendtlig mord som etablissementet helst vil glemme. Nå gransker jeg de ansvarlige og hva de gjør i dag.

Av: Christian Peterson. Oversatt av Rabulisten.

Mordet i desembernatten

Det er sent på kvelden 8. desember 2000. Desembermørket ligger tungt over Salem, en typisk svensk forstad der gatelykter og opplyste villavinduer utgjør de eneste tegnene til liv. På Säbytorgsvägen går en ensom 17-åring gjennom kulden. Hans navn er Daniel Wretström.

Daniel er ikke en “normal” tenåring etter datidens samfunnsklima, og det vet han. Han er kortvokst, tynn, veier litt over 50 kilo, spiller trommer i hvit makt-bandet Vit Legion, og beveger seg i skinheadmiljøer. Men bildet er ikke så enkelt. Moren hans beskriver ham som en søker, en gutt som besøker kirker, strides med spørsmål om Gud, famler etter identitet og tilhørighet.

Men i Sverige år 2000 holder det med en stempel. I den offentlige samtalen holder det med feil klær, feil venner, feil meninger, så er du “nazist”. Og med den etiketten følger ikke bare fordømmelse. I Daniels tilfelle ble den en dødsdom.

Den kvelden har han vært på fest i Salem. Det er alkohol, ungdomsbråk, samme leven som på hvilken hjemmefest som helst. Daniel drikker for mye, blir høylytt, noen blir lei og sier til ham at han må gå hjem. Til slutt forlater han festen, beruset og desorientert. Planen er å sove hos en fetter i Tumba, men han finner ikke fram. Dette er en tid før smarttelefoner.

Han vandrer gjennom Salem og går i nærheten av Ungdomens hus, der et disco nettopp har stengt. Utenfor står en gjeng unge gutter. En av dem er Taher Odeh, som da er i tenårene.

Odeh har hørt rykter om at det finnes “rassar”, som vil slike som ham vondt. Faren hans er palestiner og Salem har svært høy andel migranter. Han får øye på Daniel og tenker at han har fått øye på en rasist:

“Der er han. Der er rasisten!”

Taher går bort til Daniel, svinger truende et nøkkelkjedet i hånden og spør Daniel hva han “gjør her”. Tonen er aggressiv. Daniel forsøker å snakke, sier at han ikke vil slåss, spør hvorfor de truer ham med kjettingen.

To jenter slutter seg til, Johanna Hellman og Susanna Kotala. De ler, herjer med ham, holder en lighter opp nær ansiktet hans:

“Er du redd for denne også?”

Det er klassisk flokkmentalitet, en liten, ensom, beruset gutt, allerede utpekt som “rasist” og “skinnskalle”, og en gjeng som vet at akkurat den typen gutt ikke har noen på sin side. Ingen kommer til å gripe inn. Ingen kommer til å forsvare ham.

Daniel prøver å beskytte seg. Han napper tak i jakken til Taher når han kommer for nær, raskt, klønete, mer panikk enn vold. Gjerningspersonene beskriver ham senere i avhør hos politiet som full og redd. Det er en opplysning jeg kommer tilbake til.

Fortellingen om hva som skjer i forkant av drapet på Daniel er helt og holdent basert på gjerningsmennenes egne forklaringer i politiavhør og under rettssaken.

Motivet?

I avhørene oppgir guttene at motivet for overfallet er at Daniel skal ha slått en av jentene i gjengen, at det er denne opplysningen, og ikke at han pekes ut som “rasist” og “skinnskalle”, som får dem til å begynne å ringe etter venner i området.

Men deres egne historier henger ikke sammen.

I avhørene kommer det fram at vennene kontaktes med budskapet at “rasisten har slått Susanna”. Når en av kompisene nekter å komme, ringer de ham opp igjen, men da skal det plutselig ha vært Johanna som ble slått. Det råder total forvirring i etterforskningen om hvem av jentene som egentlig skal ha fått en ørefik, eller om noen i det hele tatt ble slått.

Forsøker å flykte

Ved bussholdeplassen blir Daniel klar over at han ikke lenger er alene. Gjengen nærmer seg. Flere har sluttet seg til. Noen kommer løpende med en planke. Noen begynner å maskere seg, som om det var en antifascistisk aksjon.

Daniel får panikk. Han går rett ut i veien og prøver å stoppe en bil. Sjåføren, en kvinne, blir nødt til å bremse. Daniel kaster seg opp på panseret og skriker:

“Vær så snill, hjelp meg! Ta meg vekk herfra!”

I bilen sitter et par som plutselig står foran en scene de kunne ha sett på film. De blir redde og roper til Daniel at han skal gå bort fra bilen.

Det er nå bare minutter igjen til Daniel skal dø.

Når han går tilbake mot holdeplassen kommer gjengen i fullt sprang. Johanna er først. Hun tar tak i Daniel bakfra, river ham ned i bakken. Det er det avgjørende øyeblikket, det kreves noen som begynner, noen som fysisk setter ham i undertall.

I sitt politiavhør forteller Johanna Hellman selv at hun fikk blod på buksene under hendelsen. Hun sier først at det kom dit da hun “prøvde å dra unna” Daniel, men endrer senere til at det “kan ha sprutet” da de andre slo. Ingen kriminalteknisk undersøkelse ble gjort av buksene, men opplysningen plasserer henne tett på offeret i det avgjørende øyeblikket.

Når Daniel ligger på asfalten samler de andre seg rundt ham.

Taher slår ham. En annen sparker mot hodet. En tredje, Anders Vaittinen, slår med en tykk planke som til og med knekker. Planken treffer minst fem ganger. Daniel krummer seg sammen, prøver å beskytte hodet med armene. Han er bevisstløs eller nær ved å være det når noen drar ham mot grøften ved bussholdeplassen.

En forbipasserende jente ser hendelsen og skriker at de skal slutte. En annen drar unna planken. En av guttene sier:

“Nå går vi. Han er ferdig.”

De forlater stedet. Daniel ligger i snøen i grøften, bevisstløs og alvorlig skadd men fortsatt i live. Det er kaldt og kroppen hans taper temperatur raskt.

Det er da storebroren dukker opp.

Bøddelen Khaled Odeh

Khaled Odeh, 18 år, storebror til Taher, er blitt tilkalt til stedet.

I politiavhør forteller han åpent hvordan han drepte Daniel og hva han tenkte under hendelsen. Han gir ikke uttrykk for noen anger eller skyld.

Han har fått høre i telefonen at en “rasist” befinner seg ved bussholdeplassen, så han løper dit, bevæpnet med en kjøkkenkniv. Når han kommer fram ser han en liten, blodig kropp i grøften. “En liten dritt som man klarer”, tenker han.

Han bøyer seg ned. Tar fram kniven.

Det siste som skjer i Daniels liv utspiller seg i løpet av sekunder:

Khaled setter seg over Daniel og stikker ham flere ganger i ryggen så hardt og dypt at skaftet knekker. “Samme det”, tenker Khaled, “jeg dreper dritten”.

Så tar Khaled et nytt grep om kniven og retter bladet mot halsen og sier ifølge vitner noe uhørlig, trolig på arabisk.

Så skjærer han strupen av Daniel. Blodet pumpes ut i snøen. Daniel dør. Han ble 17 år.

Dagen etter handler overskriftene om “nazisten som døde”, og all form for empati er som blåst bort fra det som faktisk har skjedd, en 17-åring er blitt lynsjet av en innvandrergjeng og deretter henrettet.

Et samfunnsklima på kokepunkt

For å forstå hvorfor drapet på Daniel Wretström ble håndtert som det ble, må man forstå Sverige rundt årtusenskiftet.

De sene 90-årene og tidlige 2000-årene var hvit makt-scenens tid. Lasermannen lå fortsatt friskt i minne, Expo hadde gjort kampen mot nazisme til en moralsk punkt, og Säpo var tydelig innrettet mot høyreekstrem vold. Skinheads, bomberjakker, hvit makt-musikk, alt ble sett på som spirer til et nytt 30-tall. Antifascisme var i denne perioden en slags overideologi i samfunnet. Ønsket om mindre innvandring var nazisme, begrepet svenskfiendtlighet var nazisme, man kunne ikke engang snakke om enkelte innvandrergruppers totale overrepresentasjon i kriminalitet. “Innvandringen beriker” var parolen i riksdagen hos samtlige partier.

Samtidig begynte en ny type folkelig opinion å vokse fram, innvandringskritikk. Den tok ulike uttrykk. En del var rene destruktive subkulturer. Andre deler var det som i dag ville blitt kalt “Sverigedemokratenes kjernevelgere”, kritiske til innvandring men demokratisk innstilt, men det kom til uttrykk på en helt annen måte enn i dag.

I offentligheten på den tiden ble alt dette lagt i samme kurv. Det etablissementet utmalte som nazisme den gang er i dag Tidö-politikk og ses ikke som særlig kontroversielt en gang av venstreopposisjonen.

Den daværende ledelsen i Socialdemokraterna var krystallklar, motstanderne skulle ikke møtes, de skulle knuses. Migrasjonsminister Pierre Schori talte i 1997 i riksdagen om å “kriminalisere og jage” fremmedfiendtlighet. I partiprogrammet ble behovet for “hard og bestemt grensedragning” mot rasisme og fremmedfiendtlighet understreket.

Pierre Schori, senere også utenriksminister og EU-parlamentariker, agiterte i media for at “rasister skal kriminaliseres og jages”. Og rasist var den som hadde oppfatningen at innvandringen burde reduseres.

Høsten 2000, bare noen uker før Daniel blir drept, skriver statsminister Göran Persson, sammen med framstående sosialdemokrater som Mona Sahlin og justisminister Thomas Bodström, en artikkel i Expressen om kampen mot “rasistene”. Overskriften er kort og programmatisk:

“Vi skal knuse dem.”

Valget av ord, knuse, siver ned i samfunnsklimaet. Man knuser ikke meningsmotstandere. Man knuser ting, parasitter, rotter.

Samtidig pågår flere mediekampanjer der aviser henger ut “høyreekstremister” med navn og bilde. Unge gutter som mener feil, hører på feil musikk, har feil klær blir måltavler. Få var ideologisk overbeviste nazister, mange var snarere frustrerte og desperate over at ingen lyttet, at samfunnet hele tiden framstilte dem som fiender. Noen var marginaliserte tenåringer som mest søkte en identitet. I spaltene gjøres det ingen tydelig forskjell.

Det er her den virkelig farlige logikken oppstår:

Innvandringskritiker = rasister = nazister = avhumanisert fiende.

I et slikt klima er det ikke vanskelig å se hvordan en ungdomsgjeng i Salem kan rasjonalisere volden sin. De har hørt voksenverdenen, statsministeren, statsråder, lederskribenter, kjendiser, snakke om å “knuse” dem som bærer den bekledningen Daniel bærer. De har lært at akkurat denne typen gutt ikke omfattes av det samme vernet som andre.

Når man i flere år sier at en gruppe mennesker skal “jages”, “kriminaliseres” og “knuses”, er det ikke spesielt overraskende at noen til slutt tar det bokstavelig.

Etterforskning og rettsprosess, da drap ble behandling

Mordetterforskningen blir komplisert på grunn av politiets unnlatelse av å handle i tide. Det finnes få vitner. Det gjøres ingen ransakinger eller tekniske undersøkelser av ungdommenes klær. Ingen av ungdommene pågripes for å hindre at de skal kunne snakke seg sammen. Drapet etterforskes snarere som ungdomsbråk, og i stedet for erfarne drapsetterforskere overlates etterforskningen til nærpoliti, politifolk som til vanlig etterforsker enklere saker som mishandling, mindre narkotikalovbrudd og uro i lokalsamfunnet.

Det kan oppfattes som en subjektiv vurdering om en politietterforskning er dårlig håndtert, både hva gjelder personell, tekniske ressurser og resolutt inngripen. Men ti år etter drapet bekreftes dette bildet i et reportasje i Dagens Nyheter, der et av få utenforstående vitner intervjues om sine opplevelser og hun forteller at hun to uker etter drapet tilfeldig kommer over drapsvåpenet i snøen.
Khaled er på dette tidspunktet 18 år, han bor hjemme hos foreldrene sine og to søsken, og han arbeider på McDonald’s og har ikke tidligere vist tegn til psykisk sykdom.

Når saken når tingretten deles de involverte: Khaled tiltales for drap. Seks ungdommer, alle gutter, tiltales for grov mishandling.

Aktor velger å betrakte de to eneste jentene i gjengen, Susanna Kotala og Johanna Zetterström, som vitner og ikke medtiltalte. Det er uklart hvorfor, men trolig innser aktor at de, som har snakket mest i etterforskningen, er mer fordelaktige å ha som vitner enn som medtiltalte.

Domstolen konstaterer at Daniel døde av knivskaden mot halsen, altså av Khaleds handling. Khaled Odeh anses å være psykisk frisk av den første rettspsykiateren. Her kunne historien ha endt med at Khaled ble dømt til cirka åtte års fengsel, som var praksis på den tiden for en så grusom gjerning, minus rabatt på grunn av alder.

Det er her rettsprosessen tar en bemerkelsesverdig vending. Khaled Odeh, da helt uerfaren i rettslige sammenhenger, sender et meget velformulert brev til retten med en begjæring om å få bytte offentlig forsvarer. Han innleder høflig med et islamsk “Hei! Salam aleykum.”

Begjæringen ble innvilget og den nye forsvareren ordnet en ny rettspsykiater, Marianne Kristiansson. Hun kom i sin uttalelse fram til at Odeh led av en alvorlig psykisk forstyrrelse, noe som aktualiserte fengselsforbud.

Domstolen hadde dermed to uforenlige medisinske vurderinger å ta stilling til. Man valgte å feste størst lit til Kristianssons uttalelse, blant annet med henvisning til at den tiltalte selv ønsket å dømmes til rettspsykiatrisk behandling. Ved to likeverdige alternativer kan domstolen legge den tiltaltes egen holdning til straff til grunn. Resultatet ble at Odeh ble dømt til rettspsykiatrisk tvungent vern.

Tingrettens resonnement

Når tingretten mejsler fram sin dom i Salem-saken gjør man det med en slags myndig saklighet, men under overflaten skurrer noe. Det handler ikke bare om at en sytten år gammel gutt er blitt drept, men om hvordan aktor har valgt å pakke inn tiltalen.

I saker som gjelder høyreekstreme gruppevoldsangrep, der flere personer angriper en enkeltperson, har det i lang tid allerede på denne tiden vært standard å tiltale alle involverte for “i fellesskap og i samråd”. Det vil si, hele gruppen anses samlet å ha gjennomført handlingen, selv om bare én person har utøvd det dødelige volden. Det er slik man i Sverige historisk har kunnet dømme skinheadgjenger, nasjonalistiske grupper og andre som har begått vold i fellesskap, man betrakter volden som et felles produkt, ikke på individuelt nivå.

Men i Salem-saken velger aktor en helt annen linje.

Her tiltales ungdommene én og én for sine respektive handlinger, spark, slag, tramping, nedrivinger, men ikke som medgjerningsmenn til drap. Det er i praksis en stafettpinne-juridikk, der bare den som sist holder i våpenet får bære hele skylden.

Det gjør at dommen nesten heller mot overpedagogisk tydelighet, Khaled er morderen. Punktum. De andre er mishandlere. Punktum. Moralsk kan det diskuteres, juridisk er det korrekt, men sammenlignet med hvordan lignende saker pleier å håndteres føles det som om aktor har lagt seg forbausende lavt i ambisjonsnivå.

Samtidig åpner aktor for en annen merkelighet, man velger å behandle Johanna Hellman og Susanna Kotala som rene vitner, til tross for at begge to plasserer seg selv i hendelsesforløpets episenter.

Susanna forteller at hun fikk blodsprut på buksebeina, noe som i de fleste voldssaker er en markør for at personen trolig har utdelt spark. Johanna, på sin side, innrømmer at det var hun som dro Daniel ned på bakken i et av de avgjørende tidlige fasene da han forsøkte å flykte fra stedet. Amir Mahdi, som er tiltalt, dømmes faktisk for nøyaktig samme handling som Johanna, det vil si at han dro Daniel ned fra bilen. Johanna dro Daniel ned første gang, Amir dro Daniel ned en andre gang på bakken.

Fra dommen:

“Amir Mahdi har vedgått at han med kraft dro ned Daniel Wretström fra bilens panser. Det har, ifølge det som har kommet fram, vært innledningen på den egentlige fysiske volden mot Daniel Wretström. Av etterforskningen framgår dessuten at Daniel Wretström i den situasjonen må ha befunnet seg i en svært utsatt posisjon, og at han, da et stort antall ungdommer igjen oppsøkte ham, forsto at han befant seg i overhengende fare. Daniel Wretströms handling, å søke beskyttelse ved å slenge seg på panseret til den forbipasserende bilen, viser etter tingrettens mening hvilken skrekk han da må ha følt.”

Her blir Johanna og Susanna i stedet betraktet som observatører. Det er klart det påvirker bildet. Når to personer som står så nær voldshandlingene kategoriseres som “vitner”, renses fortellingen automatisk for de mer ubehagelige spørsmålene, i hvilken grad deltok de faktisk? Og er deres forsøk på å frikjenne sine tiltalte venner for ansvar troverdige?

Tingretten er bundet av aktors beskrivelse av handlingen. Det er juridisk korrekt, men etterlater en bismak av at bildet av hendelsen er blitt beskåret allerede før retten i det hele tatt har fått se det.

Når dommen til slutt faller framstår alt som krystallklart i rettens perspektiv. Khaled har forsett om å drepe. De andre, hvor brutale de enn har vært, mangler det. Men den enkle linjen blir mulig først gjennom tiltalen, ikke gjennom bevisføringen. Hadde aktor valgt å prøve spørsmålet om felles ansvar, ville hele resonnementet sett annerledes ut. Da hadde domstolen vært nødt til å ta stilling til om gruppens vold og deres tilkalling av Khaled Odeh var en del av drapet.

Dommen

Etter det brutale overfallet ble ungdommene dømt av Huddinge tingrett til relativt milde reaksjoner, tilsyn av sosialtjenesten tilsvarende 10–40 timer og i enkelte tilfeller også bøter for grov mishandling. Aktor reiste aldri tiltale for at de i fellesskap og i samråd skulle ha forårsaket Daniel Wretströms død, en juridisk vurdering som ellers ofte aktualiseres i saker der høyreekstremister er innblandet.

Khaled dømmes ikke til fengsel, men til rettspsykiatrisk vern med særskilt utskrivningsprøving.

De øvrige ungdommene dømmes for grov mishandling, men slipper fengsel. Det blir ungdomsvern, ungdomstjeneste, overføring til sosialtjenesten. De får fortsette å bo hjemme og gå på skole.

Myten om ørefiken

Midt i alt dette finnes en detalj som i ettertid er blitt sentral, påstanden om at Daniel slo en jente.

Det er en nøkkel i hele fortellingen. Den gir gjengen en moralsk begrunnelse for det de gjør. Den gir media og venstresiden en dramaturgi, “nazisten slo en jente og fikk så selv juling”. Den ligger som et underforstått “men” i senere tekster, det er fryktelig at han døde, men han hadde jo provosert.

Problemet er bare at “ørefiken” knapt overlever en overflatisk granskning av etterforskningen, og mellom den påståtte ørefiken og overfallet på Daniel går det lang tid, minst 20–30 minutter.

Når politiet senere avhører guttene i gjengen blir bildet enda mer absurd:

Noen sier at det var Susanna som fikk en ørefik. Andre hevder bestemt at det var Johanna. Ytterligere en sier bare at “en jente” ble slått. Flere sier at de har fått fortalt at Johanna eller Susanna ble slått, men ingen har sett noen ørefik.

Når den påståtte ørefiken finner sted er det altså Daniel, Taher, Johanna og Susanna på stedet. Heller ikke Taher sier at han har sett noen ørefik.

En av de involverte forteller at han ble oppringt av en kompis som sa at “rassen hadde slått Susanna”. Da han nektet å komme, ringte samme kompis igjen en stund senere og hevdet at det i stedet var Johanna som var blitt slått. Fortellingen endres altså allerede i sanntid for å ha større effekt.

Når den til slutt havner i etterforskningen er den så forvrengt at ingen lenger vet hva som skulle ha skjedd. Til tross for dette slår den rot i samtidens bilde.

Til slutt lander domstolen på at det har forekommet opplysninger om at Daniel skal ha slått en jente, men konstaterer ikke at det er bevist. Det er en antydning, ingen fastslått sannhet. Likevel lever ørefiken videre som om den var et faktum.

Slik blir en symbolsk løgn født:

Den har en funksjon, å legitimere volden mot Daniel. Den har logistiske fordeler, den kan gjengis uten at noen trenger å ta personlig ansvar. Og den passer så perfekt inn i det rådende ideologiske kartet at nesten ingen stiller oppfølgingsspørsmål.

Når noen flere år senere sier:

“Han var jo nazist og hadde slått en jente” … gjentar de ikke et rettsfaktum. De gjentar en gjengs selvforsvar og etterrasjonaliseringer.

At dette da er blitt en del av den offentlige versjonen av Salem-drapet sier mye om hvor gjerne Sverige ville at akkurat denne historien skulle se ut på den måten.

Minnemarsjer, pårørende og den offisielle tausheten

Drapet i Salem kunne ha blitt et vendepunkt.

Det kunne ha ført til en nasjonal diskusjon om gruppevold, om ungdomsgjenger, om hat mot politiske motstandere. Det kunne ha blitt en anledning til å si, “Vi misliker fremmedfiendtlighet, men vi aksepterer ikke at en 17-åring slaktes, uansett mening.”

Det ble ikke slik.

I stedet ble Daniel en ikonfigur i ultranasjonalistiske kretser. Allerede noen dager etter drapet holdes den første Salem-manifestasjonen, en vandring til minne om ham. Visetrubadurer spiller, fakler lyser i mørket, talere kaller ham en “svensk martyr”. Media kaller det en “nazistmarsj”, og arrangører og deltakere begynner allerede første året etter å omtale det som i realiteten er en vandring mellom to punkter i Salem som en marsj. I noen år vokser marsjen til en av Nordens største årlige manifestasjoner.

På den andre siden står et voksende blokk av grupper fra venstresiden, antirasistiske nettverk og den voldelige venstreradikale AFA. For dem er Salem en slagmark der nazister må stoppes, ikke et sted der en gutt brutalt ble drept på grunn av meningene sine. I årevis blir det mer eller mindre krig mellom politiet på den ene siden og innvandrere og venstreekstremister på den andre.

Under den første årlige manifestasjonen dukker en av drapsmennene opp, som motdemonstrant.

Det finnes vitnesbyrd om hvordan pårørende, særlig Daniels mor, tidlig presses av både journalister og politiske aktører til å ta avstand fra Salem-marsjen. Budskapet er tydelig:

“Hvis du deltar eller ikke kritiserer, legitimerer du nazistene.”

En kusine, Angelina, deltar gjentatte ganger som taler. I den første talen, foran omkring 2000 personer, beskriver hun hvor trygg hun følte seg når han satt hos henne da hun var syk:

“Den tryggheten jeg følte når han satt hos meg … jeg skulle ønske noen hadde vært hos ham den natten.”

Hun bryter sammen i tårer.

I mainstreammedia gjengis sjelden den delen. Det var en sorgprosess samfunnet resolutt nektet å medvirke til eller formidle.

Staten markerer derimot gjerne mot “feil sort” hat. Når en ung tyrkisk mann dødes i et slagsmål i Skogås i samme periode, da han deltok i et angrep på svenske ungdommer, flokker politikere og statsråder seg til stedet, legger ned blomster, snakker om kampen mot rasisme, og gjerningsmannen får åtte års fengsel. Når Daniel får strupen skåret over i Salem, glimrer de samme politikerne med sitt fravær.

Budskapet er ikke til å ta feil av for dem som følger nøye med:

Noen ofre teller. Andre ikke.

De skyldiges liv i dag

Nedenfor går jeg gjennom: Hvordan de involverte ser ut i dag, hvor de arbeider og hvordan de lever. Den nye kriminaliteten, navneendringene og dommen for nedlasting.

For ungdommene som deltok i mishandlingen blir straffene i praksis en parentes i livet, ungdomsvern, sosialtjeneste, samtaler. De forsvinner inn i anonymitet.

For Khaled, som holdt i kniven, blir historien et eksempel på hvordan den svenske rettsstaten håndterer grov vold når psykisk sykdom påberopes.

Han dømmes, som nevnt, til rettspsykiatrisk tvungent vern. Han og hans nærmeste får innvilget beskyttede identiteter. Etter tre år blir han skrevet ut og dermed løslatt. Straffen blir i praksis betydelig kortere enn en lang fengselsstraff. Regler om sletting gjør at drapet etter hvert forsvinner fra straffeattesten. Han rekker å bli dømt for narkotikahandel til 13 måneders fengsel i 2013, noe som ikke får noen særlig oppmerksomhet i verken gammelmedia eller alternativmedia.

I 2019 dukker han opp i mediene igjen, ikke lenger som morder, men som trygghetsvert i Stockholms tunnelbane. Via organisasjonen Lugna Gatan arbeider han uniformert i kollektivtrafikken, med oppdrag å skape trygghet.

På overvåkningsfilm kan man se hvordan han, i sin rolle som trygghetsvert, uten forvarsel går til angrep på en mann som har snikpassert. Han bryter ham ned og slår ham gjentatte ganger i hodet. Hendelsen leder til en ny dom for mishandling.

Det er vanskelig å tenke seg en mer konsentrert symbol på systemets blindhet:

• En mann som skar halsen av en 17-åring.
• Som fikk behandling i stedet for fengsel. Som falt tilbake i grov kriminalitet og fikk en lang fengselsstraff.
• Som deretter ansettes som trygghetsvert, og bruker sin posisjon til nok en gang å skade andre.

Khaled har byttet navn en rekke ganger, blant annet til Yasin Winnerius og Yasin Propitious. Han har studert ulike kurs ved høyskole, og han oppgir at han er dypt troende og en fast besøkende i den lokale moskeen. Han har fått en sønn, som allerede er blitt dømt for småkriminalitet.

Samtidig, i en annen del av Stockholms underverden, går en annen skikkelse med tilknytning til Salem-drapets ungdomskrets en langt mørkere vei.

I 2020 går Christer Hofmeijer, da 36 år gammel, iført MC-hjelm, inn i et garasjeanlegg til en dekkfirma på Birger Jarlsgatan på Östermalm. På overvåkningsfilmen kan man se hvordan han løfter en pistol og på kloss hold skyter en 28 år gammel mann til døde. Han skyter også mot en annen mann som klarer å flykte. Drapet kobles til organisert kriminalitet.

I det offentlige bildet knyttes han ikke til Salem. Men i miljøene der man har fulgt Daniel Wretströms skjebne er sammenhengen kjent, en ungdomskrets der vold, hat, narkotika og kriminalitet lenge fantes i bakgrunnen, og der drapet på Daniel ikke ble slutten på noe, bare et forvarsel. Og Hofmeijer selv forsøker i avhør, også som voksen mann, å bruke drapet på Daniel og etterdønningene som en unnskyldning for hvorfor han for eksempel har en pistol. Han er åpenbart vant til at deltakelsen i drapet på Daniel av samfunnet snarere ses som en beklagelig omstendighet der han selv heller framstilles som offer enn som gjerningsmann.

Alle som er dømt for sin delaktighet i drapet på Daniel har fortsatt å bli dømt for lovbrudd, i enkelte tilfeller grov kriminalitet. Det omfatter alt fra narkotikaforbrytelser, voldsforbrytelser, bedragerier med mer. De eneste som ikke er blitt straffeforfulgt etter drapet er Susanna Kotala og Johanna Hellman.

En av de mer bemerkelsesverdige hendelsene knyttet til de involverte etter drapet gjelder Amir Mahdi, som etter drapet sørger for å ordne nytt navn (Amir Moharrami) og nytt personnummer, dette ved å levere en attest fra hjemlandet Iran om at han egentlig er født på en annen dato under et annet navn enn det han fikk svensk statsborgerskap på. På den måten “forsvinner” han ut av innsynet til dem som senere gransker ham. Han utdanner seg etter hvert til ordensvakt, men dømmes etter å ha mishandlet en handikappet kvinne og begått mened ved å lyve om at han ikke hadde sett da en “rasist” ble mishandlet av noen innvandrere utenfor et utested. Etter dette har han sittet flere ganger i fengsel for ulike typer kriminalitet.

Johanna Hellman har nå byttet navn til Johanna Zetterström etter ekteskap. Hun har barn og bor fortsatt i Salem. Det samme gjelder Susanna Kotala, som dog ikke har byttet navn. Siste opplysning er at Johanna arbeider i Frösunda Omsorg AB og at Susanna arbeider for Circle K AB.

Når det gjelder Danilo Henriquez Baeza får han i gang en karriere rundt 2009 som reggae-artist, men når han begynner å medvirke i radioprogram og få spillejobber, når han engasjeres til å spille på Socialdemokraternas ungdomsförbunds (SSU) konsert, blir folkelige protester for høylydte og han blir avbooket og kommentarfeltene til musikkvideoene hans stenges. Man forsøker fra plateselskapets side å drive damage control ved å si at Danjah tilfeldigvis var til stede da et drap ble begått, ikke at Danilo ble dømt for sin delaktighet i det som førte til drapet, og han uttrykte heller aldri noen sympati for Daniel eller anger. I dag arbeider han i Glasade Gången AB, som eies av Stockholms stad.

Arven etter Daniel, når “alles like verdi” får et unntak

25 år etter at Daniel Wretström døde i en grøft i Salem er han fortsatt 17 på alle bilder

Sverige er et annet land. Sverigedemokraterna sitter i riksdagen og er en sentral maktfaktor. Ord som “rasist”, “nazist” og “ekstremist” brukes fortsatt frikostig, men de treffer andre mål. Hvit makt-scenen er krympet, jihadisme og gjengkriminalitet har tatt over som primære trusler mot samfunnet.

Det som ikke har endret seg er uvilligheten til å snakke klart om dobbeltmoralen i hvordan vi verdsetter liv.

Når en ung innvandret mann blir drept, særlig hvis det finnes mistanke om rasistisk motiv, mobiliseres hele apparatet, pressekonferanser, spesialetterforskninger, markeringer. Vi snakker, med rette, om strukturer, hat, samfunnsklima.

Når en hvit makt-tenåring slaktes av en gjeng ungdommer, flere med innvandrerbakgrunn, blir fokuset noe helt annet, “nazistenes marsj”, “hvit makt-bevegelsens martyrskap”, “ekstremister som utnytter en tragedie”.

Det går an å holde to tanker i hodet samtidig:

Daniel var en del av hvit makt-miljøet. Han bar nazistiske symboler, spilte i et hvit makt-band, omgikk i kretser som mange med rette finner avskyelige.

Daniel var også en 17 år gammel gutt med en familie, en syk kusine han passet på, en mor som kalte ham en søker, et barn som valgte feil venner til feil tid.

Å erkjenne hans menneskelighet betyr ikke at man legitimerer det politiske miljøet han var i. Det betyr bare at man tar sitt eget prat om «alles like verdi» på alvor.

Det er dette som gjør Salem-drapet til noe mer enn et enkeltstående lovbrudd. Det er et speil.

I det speilet syns:

• en stat som gjerne jager “feile” meninger, men er merkverdig mild mot “rette” gjerningsmenn,
• et medieetablissement som hever stemmen for enkelte ofre, men knapt hvisker for andre,
• og en rettsstat som på papiret behandler alle likt, men i praksis sender helt ulike signaler avhengig av hvem som ligger død i snøen.

25 år senere lever minnet om Daniel Wretström først og fremst videre i de miljøene som makten fortsatt helst tar avstand fra. Det er i seg selv et nederlag.

Hvis man mener alvor med at alle mennesker har samme verdi, burde fortellingen om Salem ha vært skrevet om for lenge siden. Ikke for å frikjenne noen. Ikke for å hylle hvit makt. Men for å si det opplagte:

En 17 år gammel gutt ble dratt over ende av en gjeng, slått helseløs og fikk strupen skåret over.
Det er en skandale, uansett hva han hadde på jakken.

Så lenge vi ikke klarer å si det rett ut, uten forbehold, er arven etter Salem-drapet ikke bare historien om en død tenåring og en rettsskandale.