Årets Super Bowl utløste en politisk og kulturell debatt som langt overskygget selve kampen. Ifølge den amerikanske kommentatoren Auron MacIntyre har finalen gått fra å være et samlende nasjonalt ritual til å bli en scene for ideologisk konflikt, og et tydelig tegn på et USA som i økende grad fremstår som to separate nasjoner.
Den amerikanske kommentatoren Auron MacIntyre mener årets Super Bowl viste et USA som i stadig større grad fremstår som to separate nasjoner. I en fersk kommentar beskriver han den tradisjonelle sportsfinalen som en slags «nasjonal skilsmisseprosess», der selve ritualet som tidligere samlet landet nå forsterker splittelsen.
Seattle Seahawks knuste New England Patriots i Super Bowl LX, men ifølge MacIntyre handlet etterspillet knapt om sport. Debatten dreide seg i stedet om nasjonalsanger, pauseunderholdning, reklamer og hvilke politiske signaler hele arrangementet sendte.
– Landet deler fortsatt den samme skjermen, men ikke den samme forståelsen av det de ser, skriver han.
Et felles ritual i oppløsning
MacIntyre beskriver Super Bowl som en av de siste nasjonale begivenhetene som fortsatt samler amerikanere samtidig. Selv personer som ikke følger amerikansk fotball, pleier å se kampen for å kunne delta i samtaler på jobb dagen etter. Dette har gjort finalen til en slags «borgerlig liturgi» i USA, et årlig ritual der befolkningen deler et felles øyeblikk.
Ifølge kommentatoren er nettopp dette ritualet nå i ferd med å bryte sammen.
Der man tidligere samlet seg for mat, reklamer og lett underholdning, ble årets sending i stedet en arena for politisk konflikt. Familier og kolleger diskuterte ikke spillerprestasjoner, men kulturelle og ideologiske budskap.
– Når selv ritualet blir til en politisk strid, beveger en nasjon seg fra konflikt mot brudd, skriver MacIntyre.
To nasjonalsanger, to nasjoner
Kommentatoren peker særlig på at sendingen åpnet med to nasjonalsanger, den tradisjonelle amerikanske og en nyere «svart nasjonalsang» som NFL i økende grad har tatt i bruk. For MacIntyre symboliserer dette et USA som ikke lenger opptrer som ett folk.
Han mener også at ligaens tydelige støtte til progressive kampanjer og sosial aktivisme gjør arrangementet til en arena for moralsk og politisk budskap.
Pauseunderholdningen forsterket ifølge ham dette inntrykket. Den puertoricanske artisten Bad Bunny opptrådte hovedsakelig på spansk, og sceneshowet fremhevet latinamerikansk identitet. Forestillingen inkluderte seksualiserte elementer og flagg fra ulike land, noe MacIntyre mener ble oppfattet av mange seere som et politisk statement snarere enn nøytral underholdning.
Seertallene antydet at mange slo av under pauseinnslaget. Andre fulgte alternative sendinger, blant annet et parallelt pauseprogram med countryartister arrangert av Turning Point USA, som ifølge arrangørene satte rekord for direktesending på YouTube.
– I stedet for én felles feiring fikk amerikanerne parallelle seremonier, skriver han.
Reklamer som moralsk forkynnelse
Også reklameinnslagene bar preg av politiske budskap. En reklame fra en boliglånsaktør viste en minoritetsfamilie som flytter inn i et hovedsakelig hvitt nabolag og underviser naboene i mangfold og inkludering. En annen reklame, støttet av Patriots-eier Robert Kraft, tok for seg antisemittisme gjennom en fortelling om mobbing på skole.
MacIntyre påpeker at reklameinnslagene ikke forsøkte å underholde, men å moralisere.
– NFL-eiere skrudde opp volumet på det samme budskapet, i stedet for å dempe det, skriver han.
Parallelle virkeligheter
Kommentatoren beskriver en hverdag der konservative og liberale i økende grad lever i separate kulturelle og mediale virkeligheter. De deler geografi, men ikke verdier, autoriteter eller forståelse av fakta. Når de møtes, snakker de forbi hverandre.
Der tidligere politiske skillelinjer ofte fulgte geografi, går dagens splittelser gjennom familier, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Resultatet er ifølge MacIntyre «konkurrerende moralske nasjoner» som eksisterer side om side på samme territorium.
Han skisserer to mulige utfall dersom utviklingen fortsetter. Enten vil én side oppnå kulturelt hegemoni og bruke makt til å håndheve sin linje, eller så vil USA bevege seg mot en form for nasjonal separasjon, formell eller uformell.
Et varsel fra fotballfinalen
MacIntyre understreker at Super Bowl ikke skapte splittelsen, men avslørte den. Felles nasjonale ritualer kan ikke løse dype politiske uenigheter, men de kan bidra til å holde samfunnet samlet til tross for uenighet.
Når selv en fotballfinale ikke lenger kan fungere som et nøytralt samlingspunkt, mener han det er et tegn på en dypere krise.
– En nasjon som ikke kan dele en fotballkamp, kan ikke dele mye annet særlig lenge, konkluderer han.
