Angela Merkel ble hyllet som en moderat og ansvarlig leder. Nå retter Sunday Times-kommentator Matthew Syed et kraftig angrep mot hennes politiske arv. Han mener innvandringspolitikken, satsingen på russisk gass og forsømmelsen av forsvaret bidro til å skape krisene som senere ga den nye høyresiden vind i seilene.
Hvem bør egentlig kalles ekstremist, politikere som vil endre innvandringspolitikken, eller lederne som gjennomførte omfattende samfunnsendringer uten tilstrekkelig hensyn til konsekvensene?
Det er spørsmålet Matthew Syed stiller i en kommentar publisert i The Sunday Times lørdag 19. september. Under overskriften «Angela Merkel var vår tids virkelige ekstremist» utfordrer han skillet mellom det politiske sentrum og partiene som gjerne omtales som ytterliggående.
Syed understreker at han betrakter seg som klassisk liberal, og at han ikke ville stemt på Alternative für Deutschland, AfD. Likevel mener han at debatten om høyresidens fremgang i for liten grad handler om ansvaret til dem som styrte før protestpartiene vokste.
Hans hovedanklage er at Merkel og flere andre vestlige ledere svekket forutsetningene for samfunnene de hevdet å forsvare. De gjorde grensene mindre kontrollerbare, lot militærmakten forvitre og undervurderte trusselen fra autoritære stater, argumenterer han.
Reagerer på Klopps advarsel
Utgangspunktet for kommentaren er uttalelser fra Tysklands landslagstrener Jürgen Klopp torsdag 17. september. På en pressekonferanse sa Klopp at han ikke ville overlate nasjonal stolthet til «feil folk». Han nevnte ikke AfD direkte, men uttalelsene ble oppfattet som et budskap til partiet. Klopp argumenterte samtidig for at patriotisme kan forenes med åpenhet, mangfold og medfølelse.
Syed mener Klopp retter oppmerksomheten mot feil sted dersom målet er å forstå politisk ekstremisme. I stedet for først og fremst å se på de nye høyrepartiene, burde han undersøke politikken som kom før dem, skriver kommentatoren.
Han trekker frem kontrasten mellom Merkels omdømme og det han mener ble resultatene av hennes ledelse. I kommentaren viser han til hvordan hun ble fremstilt som pragmatisk, som et lysende eksempel for det europeiske samarbeidet og som den frie verdens kansler. For Syed er disse hedersbetegnelsene uttrykk for en vurdering som nå bør utfordres.
Når han omtaler Merkel som ekstremist, bruker han begrepet som en politisk karakteristikk av beslutningenes omfang, konsekvenser og demokratiske forankring. Hans poeng er at en rolig fremtoning og tilhørighet til det etablerte sentrum ikke i seg selv gjør en politikk moderat.
Innvandringskrisen i 2015 står sentralt
Syeds skarpeste kritikk gjelder innvandringspolitikken i 2015. Han mener Merkel åpnet for en tilstrømning som tyske myndigheter og lokalsamfunn ikke var rustet til å håndtere, og at kontrollen med dem som ankom, var utilstrekkelig.
Tyske myndigheter anslo senere at omkring 890 000 asylsøkende kom til landet det året. Det tidligere tallet på rundt 1,1 millioner bygget på foreløpige registreringer som blant annet inneholdt dobbeltregistreringer og personer som hadde reist videre.
For Syed står Merkels budskap «Wir schaffen das», «Dette klarer vi», som symbolet på en politikk der moralske ambisjoner gikk foran praktiske begrensninger. Han trekker særlig frem behovet for boliger, presset på offentlige budsjetter og utfordringene for skoler som måtte ta imot mange elever med behov for tyskundervisning.
Anklagen hans går lenger enn at Merkel undervurderte problemene. Han hevder at hun forsto at politikken ville påføre befolkningen store belastninger, men likevel prioriterte å fremstå som moralsk god fremfor å ivareta velgernes interesser. Dette er Syeds tolkning av hennes prioriteringer og motiver.
Han mener dessuten at konsekvensene ikke stanset ved den tyske grensen. Når mennesker reiste videre til andre europeiske land, ble også naboland berørt. Etter hans vurdering bidro håndteringen av krisen til å svekke tilliten til Schengen-samarbeidet og til å styrke argumentene for britisk utmelding av EU.
Betegnelsen «åpne grenser» er samtidig Syeds politiske beskrivelse av linjen. Tyskland gjeninnførte grensekontroller allerede i september 2015, og myndighetene gjennomførte senere tiltak for å redusere ankomstene og forbedre registreringen.
Trekker frem seksualovergrepene i Köln
Kriminalitet er en sentral del av Syeds argumentasjon. Han viser særlig til seksualovergrepene nyttårsaften 2015, med Köln som det mest kjente eksempelet. For kommentatoren illustrerer hendelsene at innvandringspolitikken også må vurderes ut fra befolkningens trygghet, ikke bare politikernes intensjoner.
En oppsummering fra det tyske kriminalpolitiet BKA, omtalt av Die Welt i juli 2016, anslo at rundt 650 kvinner var blitt utsatt for seksuelle overgrep i Köln denne natten. På landsbasis var antallet over 1 200. BKA-sjef Holger Münch uttalte at det var en sammenheng mellom fenomenet og den sterke innvandringen i 2015. Omtrent halvparten av de identifiserte mistenkte hadde vært i Tyskland i mindre enn ett år.
Politistatistikken for 2016 viste også at gruppen BKA den gangen kalte «Zuwanderer», utgjorde 14,9 prosent av de mistenkte for voldtekt og seksuell tvang. Kategorien omfattet blant annet asylsøkere og personer med ulovlig eller tålt opphold, ikke alle med innvandrerbakgrunn. Tallene gjaldt mistenkte, ikke domfelte. Die Welt fremhevet samtidig at gruppen var yngre og mer mannsdominert enn befolkningen som helhet, noe som er viktig ved sammenligninger.
Syeds kommentar legger ikke frem et samlet samfunnsøkonomisk regnskap for innvandringen. Argumentasjonen hans handler først og fremst om politisk ansvar, risiko og hvem som måtte bære belastningene da et svært stort antall mennesker skulle tas imot på kort tid.
Anklager Merkel for dobbeltmoral om Russland
Det andre hovedsporet i kommentaren er utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Syed er enig i at Russland-vennlige holdninger i deler av den nye høyresiden gir grunn til bekymring. Men han spør hvorfor Merkels forhold til Russland ikke møtte den samme kritikken.
Særlig trekker han frem støtten til Nord Stream-prosjektene. Etter hans vurdering var det oppsiktsvekkende å gå videre med Nord Stream 2 etter Russlands annektering av Krim i 2014. Han beskriver beslutningen som en av de mest forbløffende utenrikspolitiske avgjørelsene i sin levetid.
Kritikken av prosjektet kom også mens Merkel satt ved makten. I januar 2021 vedtok Europaparlamentet med stort flertall en resolusjon som krevde stans i ferdigstillelsen av Nord Stream 2 etter pågripelsen av Aleksej Navalnyj. Merkel uttalte samme dag at hennes syn på gassledningen ikke var endret. Flere EU-land advarte om større avhengighet av Russland og svekkelse av Ukraina som transittland.
Det er likevel viktig å skille mellom de to prosjektene. Nord Stream 1 begynte å levere gass i 2011. Nord Stream 2 ble ferdigstilt i 2021, men fikk ikke tillatelse til å starte ordinære leveranser.
Syeds argument er dermed både en kritikk av eksisterende avhengighet og av viljen til å bygge den videre ut. Han mener Merkel førte en politikk som ga Russland større innflytelse, samtidig som hun ble hyllet som en forsvarer av Vesten.
Han retter også kritikk mot hennes forhold til Kina. Etter hans vurdering ble økonomisk samarbeid prioritert selv mens landet rustet opp og opptrådte stadig mer truende overfor vestlige allierte.
Mener forsvarspolitikken avslører avstanden mellom ord og handling
Syed kobler energipolitikken til det han betrakter som en langvarig forsømmelse av det tyske forsvaret. Han angriper Merkel for at Tyskland ikke nådde det daværende Nato-målet om å bruke to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar mens hun var kansler.
For ham er dette et eksempel på avstanden mellom vestvendt retorikk og praktiske prioriteringer. Merkel kunne snakke varmt om alliansen, mener han, samtidig som Tyskland ikke tok en tilstrekkelig del av byrden ved å forsvare den.
Her er tidslinjen mer presis enn fremstillingen i kommentaren. Natos forsvarsministre sluttet seg til toprosentmålet i 2006. På toppmøtet i Wales i 2014 vedtok medlemslandenes ledere at land under målet skulle stanse nedgangen i forsvarsutgiftene og arbeide seg mot to prosent innen et tiår. Vedtaket innebar altså en opptrapping over tid, ikke at alle land umiddelbart skulle ligge over grensen.
Syeds politiske innvending er likevel at advarslene var tydelige nok til å begrunne en langt kraftigere satsing. Han mener særlig Russlands opptreden burde ha fått konsekvenser for både forsvarsbudsjettene og energipolitikken.
Skiller mellom liberalisme og «hyperliberalisme»
Syed beskriver sitt eget standpunkt som et forsvar for liberalismen, ikke et oppgjør med den.
Han mener et fritt samfunn trenger sterke institusjoner, troverdige militære styrker, solide allianser og kontrollerbare grenser. Frihet kan ikke bevares dersom samfunnet mangler evne eller vilje til å beskytte seg, argumenterer han.
Det han kaller «hyperliberalisme», er derimot en politisk holdning der ønsket om å fremstå åpen og moralsk overskygger vurderingen av makt, risiko og praktiske følger. Merkel blir i denne fremstillingen det fremste eksempelet på en leder som svekket grunnlaget for det samfunnet hun sa hun ville forsvare.
Han oppsummerer anklagen med det han omtaler som hyperliberalismens to store synder: «åpne grenser og sviket mot Nato».
Som støtte for resonnementet viser han til filosofen Karl Poppers advarsel om toleransens grenser:
«Hvis vi utviser ubegrenset toleranse overfor dem som er intolerante, vil de tolerante bli ødelagt, og toleransen med dem.»
Syed bruker dette som et argument for at liberale samfunn må kunne sette grenser. Han utvider samtidig kritikken til flere andre politikere, blant dem David Cameron, Boris Johnson, Justin Trudeau, François Hollande, Emmanuel Macron og Ursula von der Leyen.
Etter hans vurdering har denne generasjonen ledere i for stor grad behandlet bestemte kulturpolitiske standpunkter som tegn på moralsk fremskritt, mens nasjonalstaten og sikkerheten er blitt nedprioritert. Han trekker blant annet frem det han kaller «transideologi» og en etter hans syn ytterliggående gjennomføring av netto null-politikken. Kjernekraftpolitikken under Merkel får også kritikk, men behandles bare kort i kommentaren.
Gir ikke AfD noen blankofullmakt
Til tross for det harde angrepet på det etablerte sentrum, avviser Syed at alle partier på den nye høyresiden bør behandles som like, eller at kritikken av dem nødvendigvis er uberettiget.
Han uttrykker bekymring både for Russland-vennlige holdninger og for antisemittisme i enkelte av disse miljøene. Han understreker også at han selv ikke ville stemt på AfD.
Samtidig mener han at språket som brukes om innvandringskritiske partier, ofte står i veien for å forstå velgerne deres. Han beskriver en utvikling der betegnelser som «ytre høyre», «hard høyre» og «radikal høyre» stadig skjerpes.
«Hvem er ekstremistene her?» spør han, og setter dem som vil endre et etter hans syn utdatert regelverk, opp mot politikere som fortsetter en politikk han mener har sviktet.
Hans foretrukne alternativ er ledere som både erkjenner tidligere feil og finner praktiske løsninger. Han nevner britiske Kemi Badenoch og demokrater i USA som fremmer en vekstorientert «abundance agenda», og som han mener kombinerer økonomisk utvikling med behovet for grensekontroll.
Det er en handlekraftig og realistisk liberalisme han etterlyser, ikke en ubetinget tilslutning til de nye høyrepartiene.
Mener vanlige velgere betalte prisen
Mot slutten av kommentaren vender Syed tilbake til forskjellen mellom dem som utformer eller hyller politikken, og dem som møter konsekvensene i hverdagen.
Han mener velstående opinionsdannere i stor grad kan skjerme seg fra press på boliger, skoler og offentlige tjenester. Derfor blir det etter hans syn for enkelt å fordømme velgere som reagerer på forhold elitene selv i mindre grad berøres av.
Klopp brukes som eksempel på denne avstanden. Syed setter fotballverdenens internasjonale millionærer opp mot situasjonen til innbyggere med langt færre valgmuligheter. Poenget hans er at holdninger til innvandring også må forstås i lys av hvem som får fordelene, og hvem som opplever kostnadene.
Han avviser ikke at enkelte velgere på den nye høyresiden er rasister. Men han mener det er feil å beskrive flertallet som rabiate eller ekstremistiske.
Konklusjonen er at høyresidens fremgang ikke kan forstås uten et oppgjør med dem som styrte før den:
«Tvert imot ble fremveksten av disse nye høyrepartiene drevet frem av ekstremismen til dem som kom før dem: En generasjon hyperliberale ledere som glemte hva de var til for, og hvem de skulle tjene.»
