Steve Bannon er blitt et symbol på den nye populistiske høyresiden i USA, men bak de polariserende overskriftene skjuler det seg en strateg med en helhetlig visjon. I dette essayet beskrives Bannon som mer enn en agitator, som en tenker som forener geopolitikk, økonomi og kultur i et prosjekt for nasjonal gjenreisning og vestlig selvhevdelse.
Av: Balbino Katz, kronikør av vind og tidevann. Oversatt av Rabulisten.
Jeg leste i morges, på telefonen, intervjuet som Steve Bannon nettopp har gitt til Carson J. Becker. Jeg gikk over sanddynen i Léchiagat, den smale sandstripa som skiller landsbyen fra havet. Vinden blåste fra vest, tidevannet steg. Litt lenger borte, på den andre siden av bukta, våknet havna i Guilvinec til lukten av tang og diesel. Å lese en slik tekst på et slikt sted får en spesiell smak. Mannen det handler om, en tidligere offiser i den amerikanske marinen som ble ideolog for globalt populisme, snakker om geopolitikk med en sjømanns språk og en strategs tyngde. Hos ham finnes denne måten å oppfatte verden på som strømmer, masser og bevegelser, ikke som slagord.
Steve Bannon bor nå i Washington på østkysten, ikke langt fra Potomac-elven. Der leder han daglig sitt program War Room, fulgt av millioner av amerikanere i MAGA-bevegelsen, forkortelsen for Make America Great Again. Rundt Donald Trump er det ingen som utøver en like sterk intellektuell innflytelse. Han er ikke lenger presidentens offisielle rådgiver, men han forblir teoretikeren bak prosjektet, arkitekten for en visjon, nesten en mytologi. I motsetning til mange europeiske populister er Bannon ingen studioprovokatør, han er en systematisk tenker. Tidligere bankmann, utdannet ved Harvard, dokumentarfilmskaper og tidligere strategisk sjel bak nettstedet Breitbart News, var han i de første månedene av Trumps presidentskap den fremste arkitekten bak bruddet med verdensordenen som ble etablert etter 1945. Siden har han fortsatt kampen gjennom radio, bøker og idédebatt.
Intervjuet hans i Compact er uvanlig innholdsrikt. Bannon snakker som en som tegner et kart. Han beskriver det han kaller «det amerikanske imperiet», ikke for å hylle det, men for å diagnostisere dets utmattelse. Etter hans syn hviler strukturen som ble født av seieren i 1945 på fire geopolitisk «knutepunkter»: Vest-Europa, Midtøsten, Øst-Asia og Sørhavene. I hvert av disse områdene er handel, kapital, kultur og sikkerhet flettet sammen under amerikansk militær beskyttelse. Systemet var lenge lønnsomt for elitene, men ødeleggende for folket. De arbeidende klassene, sier han, betaler for hele verdens sikkerhet mens arbeidsplassene deres forsvinner i frihandelsavtaler. Imperiet beskytter ikke lenger, det tapper sitt eget hjerte.
Derfra oppsto, ifølge ham, den såkalte Trump-revolten, ikke som et innfall fra uvitende velgere, men som en overlevelsesreaksjon fra et folk som er forrådt av sine egne eliter. «Globalisering og maksimering av aksjonærverdier,» gjentar Bannon, «det er etterkrigstidens to amerikanske dogmer.» Han stiller seg ikke bak dem, han angriper dem. Målet hans er å bryte med denne økonomiske troen som har blitt en religion, for å sette suvereniteten tilbake i politikkens sentrum.
Språket hans er fortsatt sjømannens. Han snakker om «Hemispheric Defense», det vil si et globalt forsvarssystem som strekker seg fra Grønland til Panamakanalen, og fra Stillehavet til den tredje øykjeden som sperrer veien mot Kina, fra Taiwan til Guam. Denne arkitekturen, som bygger på tenkere som Mahan og Mackinder, overfører han til nåtiden. For å overleve, sier han, må Amerika igjen bli en kontinental og maritim stormakt samtidig, beskyttet langs sine yttergrenser, herre over sine handelsruter og fri i sin strategi. Det er en geografisk tenkning, ikke ideologisk. Der europeiske intellektuelle spekulerer over identitet, tenker Bannon i ruter, havner og naturlige barrierer.
Når han omtaler «tolvdagerskrigen», viser han til en lynkampanje ført i 2025 mot Iran, en avgjørende sjø- og luftoperasjon gjennomført med krysserraketter fra 1970-tallet. Det avsnittet sier mye om hans ånd. Han verdsetter økonomi i bruk av midler, raske avgjørelser, presisjon fremfor opptrapping. Hos ham har geopolitikken fortsatt presisjonen til en seilingsplan. Man gjenkjenner der merket til offiseren som er opplært i havets tålmodighet, i bevisstheten om den lange tidshorisonten, i evnen til å lese verden som et sjøkart.
Visjonen hans begrenser seg likevel ikke til geostrategi. Bannon snakker også om økonomi og samfunn med den samme faste idéen, folkets gjenerobring av det virkelige. Han angriper Silicon Valley, som han anklager for å ville avskaffe nasjonen til fordel for private interesse-nettverk. «Tech-brødrene,» sier han, «tror ikke på fedrelandet, de tror på evigheten.» For ham er kunstig intelligens, genetisk seleksjon og robotikk ikke nøytrale verktøy, men redskaper for dominans. Denne teknokratien uten moral sammenligner han med Kinas kommunistparti, men legger til at våre egne eliter har kopiert modellen. «Privat makt har smeltet sammen med statsmakt,» forklarer han, «og det må brytes.» Det er hans antitrustkamp, den andre fronten i bannonismen, å oppløse oligopolene, spre makten og frigjøre arbeid og entreprenørskap fra finansrenten. På det punktet kaller han seg en «ny-Brandeisianer», etter dommeren Louis Brandeis, teoretikeren bak kampen mot monopoler tidlig på 1900-tallet.
De europeiske konservative fremstår i sammenligning som beskjedne moralister. De forsvarer familien, skikkene, noen ganger språket, men glemmer maktdimensjonen. Bannon derimot forener det sosiale og det strategiske, fabrikken og flåten. Han er både gaullist og hamiltonianer, katolikk og gründer. Der den franske høyresiden nøyer seg med å bli forarget, organiserer han den intellektuelle gjenerobringen. I denne sammenhengen må man anerkjenne en overlegenhet, nemlig at den amerikanske høyresiden har blitt en statsdoktrine, mens vår bare er en følelse.
Han taler uten hat, men uten tilgjort mildhet. Noen beskriver ham som en «krigstromme», et beleilig, men feilaktig bilde. Krig, for ham, er aldri et rop, det er en struktur. Det som driver ham, er vissheten om at sivilisasjoner ikke dør av ytre fiender, men av indre uorden. Og tenkningen hans, enten man deler den eller ikke, har den fordelen at den møter denne uorden med konkrete verktøy, grenser, produksjon, suverenitet og offentlig moral.
Hvorfor bli bedre kjent med Steve Bannon? Fordi han, med alle sine overdrivelser, legemliggjør det mest sammenhengende forsøket på å gjenbevæpne den vestlige politikken åndelig. Bak retorikken i Make America Great Again finnes en filosofi, gjenkomsten av styrke, ikke for å dominere, men for å eksistere. Og når jeg lukker intervjuet, med blikket mot det grå havet, hører jeg et varsel som også gjelder oss, hvis Europa fortsetter å flykte fra verdens tragiske realitet, vil andre tegne kartet i vårt sted.
