Christopher Nolans terapeutiske odyssé.
Av Keith Woods. 19. juli 2026. Oversatt av Rabulisten.
Christopher Nolans The Odyssey er en dyster, gledesløs tre timer lang lidelsesvandring som har svært lite interessant å si om sitt eget kildemateriale, eller om noe som helst annet.
Jeg innrømmer at jeg håpet denne filmen ville mislykkes. Men jeg er en tilhenger av Nolans filmer, og jeg forventet fullt ut at jeg motvillig kom til å like denne. I så fall ville jeg ha forholdt meg taus, bortsett fra å fortsette å gjøre narr av filmens woke rollebesetning og budskap. Det er svært lite å anbefale ved The Odyssey. Jeg vil rangere bare den elendige Tenet under den. Sammen er de nå de to store bomskuddene i Nolans karriere.
Mye av oppmerksomheten rundt denne filmen før premieren har handlet om rollebesetningen, og med god grunn. Det ville vært irriterende, men lett å overse, dersom Nolan hadde lagt inn noen få afrikanske soldater eller handelsmenn i bakgrunnen, slik han gjorde i Dunkirk. Men å bytte ut rasen til Helena av Troja og gudinnen Athene var en utilgivelig handling av kulturell vandalisme mot den europeiske sivilisasjonen. Det ble rett og slett absurd da han valgte «Elliot» Page til å spille Sinon, en gresk soldat.
Folk har forsøkt å bagatellisere dette etter premieren ved å si at disse figurene bare er på skjermen i noen få minutter. Men det er faktisk langt verre enn det ble fremstilt på forhånd. Lupita Nyong’o spiller både Helena av Troja og hennes søster, Klytaimnestra. Zendaya spiller Athene. Vi blir introdusert til historien av en svart skald, spilt av rapperen Travis Scott, som også står for den komisk dårlige musikken under rulleteksten. Sinon har riktignok begrenset skjermtid, men er faktisk en helt sentral figur. Odyssevs’ mest lojale tjener, Eumaios, spilles av en latino med blandet opphav. Det finnes svarte trojanske og greske soldater, vi ser Agamemnons barn med blandet opphav, en av de viktigste frierne og antagonistene er svart, og Odyssevs’ mannskap er multietnisk. Et rollevalg som har fått lite oppmerksomhet, er den indiske skuespilleren Himesh Patel som Eurylokhos, Odyssevs’ høyre hånd. Men han ender opp med å få mer skjermtid enn noen av de andre, og skal angivelig være på skjermen i rundt 30 prosent av filmens tre timer. Ombord på Odyssevs’ skip er det også en afrikaner og, kanskje mest iøynefallende av alle, en mann med østasiatisk bakgrunn.
Det ville vært ille nok å gjøre dette mot et hvilket som helst antikt europeisk epos. Men det er særlig ironisk at vi får denne samlingen av verdens ulike folkegrupper om bord på ett og samme skip i en fortelling hvor hele dramaet bygger på hvor enormt vanskelig det var å reise selv mellom øyene og kystlinjene i det antikke Middelhavet.
Disse rollevalgene betyr at den mangfoldige rollebesetningen langt fra er noe som er overstått etter åpningsakten. Tvert imot er det få scener hvor den ikke er merkbar. Bortsett fra hvor støtende dette er i en filmatisering av en av de grunnleggende tekstene i den europeiske sivilisasjonen, bryter det også innlevelsen i den antikke verdenen Nolan forsøker å skape. Et særlig forstyrrende eksempel er en viktig scene hvor Sinon snakker til Odyssevs fra Hades. Denne scenen blir fullstendig ødelagt av det absurde i at han åpenbart snakker til Odyssevs med stemmen til en skrøpelig kvinne.
Jeg var heller ikke særlig begeistret for rollebesetningen utover mangfoldsansettelsene. Matt Damon er ikke en overbevisende Odyssevs. Han leverer nesten hele prestasjonen med det samme tomme, lidende ansiktsuttrykket, og formidler tretthet, men lite av karismaen og faren som burde kjennetegne Homers omskiftelige «den listige mannen» (polytropos). Men dette er sannsynligvis ikke hans feil. Damon leverer kanskje ikke en prestasjon som Homers Odyssevs, men dette er Nolans Odyssevs, en desillusjonert krigsveteran, en middelaldrende «pappa» som forsøker å bearbeide traumene sine.
Tom Holland, en engelsk skuespiller som er tvunget til å legge om til amerikansk aksent i en filmatisering av et gresk epos, virker like malplassert som Odyssevs’ sønn Telemakhos. Han fremstår som et storøyd barn og formidler bemerkelsesverdig lite følelsesmessig dybde gjennom hele filmen. Kanskje Holland spøkte da han sa at han først etter at filmen hadde premiere oppdaget at han egentlig skulle spille en voksen mann og ikke en 16 år gammel gutt. Men det ville forklare mye. Selv gjenforeningen med faren han har ventet på hele sitt liv, et av fortellingens potensielt mest overveldende øyeblikk, treffer med knapt noen følelsesmessig kraft. Dette blir selvsagt ikke bedre av den flate dialogen og beslutningen om å bruke moderne amerikansk dagligtale, der Hollands Telemakhos gjentatte ganger omtaler Odyssevs som «pappaen min».
Et lyspunkt er Robert Pattinson som Antinoos, som tilfører rollen som den fremste frieren både en truende tilstedeværelse og en velkommen teatralsk kvalitet. Scenene hans har en energi som står i skarp kontrast til det fargeløse spillet fra Holland og Damon, og gir et glimt av en langt mer levende og farlig film dette kunne ha vært.
Men selv med en perfekt rollebesetning ville jeg ikke ha likt denne filmen. Den er estetisk livløs og føles aldri som et epos, eller som noe som står i forhold til omfanget budsjettet, regissøren eller kildematerialet lover. For en film som i så stor grad er markedsført på styrken i sine visuelle spektakler, er den deprimerende dyster og grå. Nolan har et av verdens vakreste naturlandskap som lerret, men filmen ser aldri ut eller føles som om den foregår i Middelhavet. Landskapet fremstår generisk og vagt nordlig, med tåkete skoger, triste jorder, golde steinstrender og overskyede kystlinjer som kunne ha ligget nesten hvor som helst. Han lar til og med Odyssevs seile rundt i et 115 fot langt vikingskip.
Strendene er grå, vannet er mørkt, himmelen er en utvasket, blek blåfarge, gresset har en sykelig brungrønn tone, og solen ser urovekkende matt ut. Selv bronsealderrustningene følger den samme gjørmete fargepaletten og ser ut som om de er laget av anløpt skrapmetall. Agamemnons rustning, som egentlig skulle skille seg spesielt ut, ser ut som et stort Batman-kostyme av plast.
Den sterile atmosfæren er en del av grunnen til at filmen aldri føles som et stort epos. Ringenes Herre-trilogien gir seeren en følelse av en sammenhengende verden som strekker seg langt utover hovedpersonene. Nolans The Odyssey, derimot, gjør bipersonene utbyttbare, reduserer gudene og monstrene til redskaper for å drive handlingen fremover, og gir nesten ikke noe inntrykk av det antikke Middelhavet utover noen få karrige kystlinjer og innsiden av Odyssevs’ palass. Filmen skildrer en enorm reise gjennom en verden som aldri virker å eksistere utenfor stedene handlingen til enhver tid krever.
En annen grunn til at filmen mangler episk storhet, er at prøvelsene karakterene møter, er fullstendig blottet for glede. Det finnes lite rampestreker og knapt noe letthet, samtidig som ingen utenom Odyssevs og hans nærmeste familie får nok utvikling til at deres eventuelle død eller tap får noen særlig betydning. Uten roligere øyeblikk med vennskap, undring eller ettertanke får verken verdenen eller innsatsen rom til å vokse. Resultatet er at handlingen minner om en samling høydepunkter av berømte episoder som Nolan haster gjennom på vei mot klimakset. Filmen kommer til kyklopen, Kirke eller sirenene, leverer det forventede bildet og går straks videre før møtet rekker å få særlig dramatisk eller filosofisk tyngde.
Måten disse prøvelsene behandles på, viser også tydeligst hvor Nolans visjon skiller lag med Homer.
Hos Homer unnslipper Odyssevs kyklopen Polyfemos ved å kalle seg «Ingen». Men han klarer ikke å leve med at kyklopen skal tro at ingen beseiret ham. Da skipet hans allerede er på trygg avstand, og til tross for bønnene fra mannskapet, roper han tilbake over vannet og kunngjør at det var Odyssevs, byenes erobrer, som stod bak. Hans hunger etter kleos, den æren og berømmelsen som er knyttet til et navn som blir husket, gjør at Polyfemos kan identifisere ham og påkalle Poseidon for hevn. Odyssevs er klok nok til å bli Ingen, men for stolt til å forbli ingen.
I Nolans versjon snur Odyssevs i stedet og skyter en pil mot Polyfemos i et raserianfall for å hevne mennene kyklopen har drept, til tross for at han allerede har sikret flukten for de overlevende. Handlingen er ikke lenger et uttrykk for heroisk forfengelighet, men et bevis på at Odyssevs fortsatt er fanget i «krigsmodus», hvor han instinktivt besvarer ethvert tap med gjengjeldende vold. Homers Odyssevs bringes i fare av overdreven stolthet. Nolans Odyssevs bringes i fare av de psykiske skadene krigen ved Troja har påført ham. Denne Odyssevs er ikke en mesterlig slu og farlig selvsikker helt, men en velkjent arketype, den traumatiserte krigsveteranen, på linje med Chris Kyle i American Sniper.
Kirke blir utsatt for en lignende moderne nytolkning. Nolan fremstiller trollkvinnen og gudinnen, som forvandler Odyssevs’ menn til griser, som nok et offer for voldelige menn. Hennes tilsynelatende sårbarhet viser seg å være en felle, og senere forklarer hun at hun egentlig ikke har forvandlet Odyssevs’ følgesvenner så mye som hun har avslørt deres sanne natur. Metaforen kunne knapt vært tydeligere. Under rustningen er menn allerede griser, og Kirkes grusomhet er bare den defensive reaksjonen til en kvinne som har møtt altfor mange av dem.
Vi fikk vite allerede før premieren at Nolan bygget filmatiseringen sin på Emily Wilsons feministiske oversettelse, så det er ikke overraskende å se denne typen nytolkning av de kvinnelige karakterene. Kanskje lot Nolan seg også inspirere av Madeline Millers bestselgende roman Circe, som på lignende vis forvandler Homers lunefulle trollkvinne til et offer for mannlig vold, som gjør om rovlystne sjøfarere til griser i selvforsvar.
Homers Kirke, derimot, er et farlig og selvstendig guddommelig vesen som forvandler menn fordi hun har både makten og viljen til å gjøre det. Med hjelp fra Hermes motstår Odyssevs hennes trolldom, konfronterer henne med sverdet sitt, tvinger henne til å avlegge en ed, og blir deretter hennes elsker og gjest. Møtet er åpenbart merkelig og moralsk tvetydig for et moderne publikum, men Nolan gjør det om til nok en forutsigbar og ufarlig lignelse om mannlig vold og kvinnelige traumer.
Disse endringene går rett til kjernen av Nolans problem med Homer. Han virker uvillig til å la den antikke verden forbli genuint fremmed for oss. Hver gang Homer presenterer noe som er moralsk merkelig eller metafysisk urovekkende, oversetter Nolan det til en velkjent moderne kategori. Heroisk stolthet blir til krigstraumer, og guddommelig lunefullhet blir en defensiv reaksjon på mannlig vold.
Et av Nolans kjennetegn som filmskaper er at han legger svært enkle moralske budskap under kompliserte fortellerstrukturer. Det er ikke nødvendigvis en svakhet. Interstellar, med sitt enkle budskap om kjærlighetens transcenderende kraft, er en av mine favorittfilmer. Men det finnes knapt noe dårligere verk å bruke denne tilnærmingen på enn et grunnleggende epos som har motstått enhver reduksjon til et lettfordøyelig moralsk aksiom i nesten tre tusen år.
Nolan behandler også den trojanske krigen på samme reduksjonistiske måte. Voldshandlingene forklares gjennom det velkjente språket om traumer, mens den politiske årsaken til krigen oversettes til moderne økonomisk tenkning. Odyssevs forteller til og med Penelope at krigen egentlig ikke ble utkjempet for å hente tilbake Helena, men for å tilfredsstille Agamemnons langt mer prosaiske ønske om å sikre handelsrutene. Til slutt avsløres det at Athene, som Odyssevs har kommunisert med gjennom hele filmen, har ansiktet til en ung jente han så bli slaktet ned ved Troja. Dette antyder at gudinnen ikke er noe annet enn en projeksjon av hans egen skyldfølelse. Nolan lar oss bare få et glimt av gudene dersom de samtidig kan bortforklares som psykologiske symptomer.
Resultatet er et førkristent epos som klønete tolkes gjennom en sekularisert, etterkristen moral. Det hedenske etoset som er bevart i mytene, er genuint fremmed for oss. Heltene kan være grusomme, forfengelige og dypt urovekkende. Men det er nettopp denne fremmedheten som burde gjøre det så fascinerende å presentere Homer for et moderne publikum. Odyssevs burde ikke være en ansvarlig «pappa» som bare ønsker å vende tilbake til et vanlig familieliv. Nolan gjør den antikke verden tilgjengelig ved å fjerne nesten alt som kunne ha forstyrret eller utfordret oss.
Hvorfor beundret da grekerne en så moralsk tvetydig skikkelse som Odyssevs? Grekerne beundret ham fordi han legemliggjør aretē, den fremragende dyktigheten og fullkommenheten som sømmer seg for en kriger, en hersker og en mann som kjemper mot umulige omstendigheter. Han er modig, oppfinnsom og nærmest overmenneskelig utholdende. Han besitter også mētis, den listige intelligensen som gjør en svakere mann i stand til å beseire sterkere fiender gjennom forkledning, bedrag og strategisk tålmodighet. Han overlever, ofte fordi han er den som best klarer å tilpasse seg omstendigheter som ødelegger alle rundt ham.
Odyssevs blir ikke fremstilt som et moralsk ideal, men selv hans mindre tiltalende egenskaper er en del av denne fremragende dyktigheten. Stoltheten hans er skyggesiden av hans storhet, intelligensen gjør ham til en mesterlig løgner, og hensynsløsheten gjør ham i stand til å forsvare det som tilhører ham. Homer ber oss ikke om å beundre hver enkelt handling isolert sett. Odyssevs’ rette mål er ikke å kastrere sine krigerske evner, men å rette dem tilbake mot sitt rette formål.
Dette målet er Ithaka. Til tross for all sin tilpasningsevne er Odyssevs en av litteraturens fremste skikkelser når det gjelder rotfestet tilhørighet. Han kan påta seg utallige identiteter og overleve i vidt forskjellige verdener, men han glemmer aldri det bestemte stedet han hører hjemme. Kalypso tilbyr ham udødelighet og evig ungdom, men han velger en aldrende hustru og en fattig, steinete øy. Han foretrekker et endelig liv som er hans eget, fremfor en uendelig tilværelse løsrevet fra husholdet sitt, forfedrene sine og navnet sitt. I en tid preget av globalisme og mistillit til det rotfestede og velkjente, en tid preget av oikofobi, er dette et kraftfullt budskap, og et budskap Hollywood forutsigbart har ansett som uegnet for et moderne publikum. Faktisk er det nettopp ved å undersøke dette antikke forholdet mellom en mann og hans hjem at vi tydeligst kan se avstanden mellom oss og de gamle.
Dette utforskes best i Fustel de Coulanges’ Den antikke by. Coulanges beskriver en antikk verden hvor husholdet ikke bare var en privat bolig eller en kilde til følelsesmessig trygghet. Det var samtidig en familie, en religiøs institusjon og en politisk orden. Ildstedet var hellig, jorden rommet forfedrenes døde, og etterkommerne opprettholdt ritualene som bandt sammen tidligere og kommende generasjoner. Coulanges tydeliggjør hva som egentlig står på spill i Odyssevs’ hjemkomst. For den antikke mannen var «alt det mennesket holdt mest kjært knyttet til fedrelandet. Der fant han sin eiendom, sin trygghet, sine lover, sin tro og sin gud. Mistet han det, mistet han alt.»
Odyssevs savner ikke bare Ithaka slik en moderne emigrant kan savne kjente omgivelser. Uten Ithaka har han ingen fast identitet i det hele tatt. Han er skilt fra sine forfedres og guders land, og dermed også skilt fra sin egen autoritet og sin plass i den guddommelige orden. Derfor er friernes okkupasjon av palasset hans så alvorlig. De fortærer eiendommen hans, kurtiserer hustruen hans, planlegger å myrde arvingen hans og truer med å utslette kontinuiteten i hans hellige hushold. Når Odyssevs dreper dem, tar han ikke bare hevn. Han gjenoppretter nettverket av relasjoner som gjør ham til Odyssevs, og som utgjorde det hellige fundamentet for den antikke verden.
Nolan forteller oss stadig at Odyssevs ønsker å komme hjem, men her finnes det ingenting særlig dypt ved denne hjemkomsten. Ithaka er bare stedet hvor hustruen og sønnen hans tilfeldigvis bor. Dialogen gjentar familiens lengsel etter gjenforening, uten å formidle den religiøse, forfedremessige og politiske betydningen av det som har gått tapt. Vi forstår at Odyssevs savner familien sin, men ikke at eksilet har fratatt ham hans plass i selve tilværelsens orden. Selv Troy fra 2004, en sterkt modernisert Hollywood-filmatisering, lot heltene ønske seg ting moderne publikum kunne oppfatte som fremmede, som at Akilles bevisst byttet bort løftet om et langt og lykkelig familieliv mot udødelig berømmelse. The Odyssey kunne ha utforsket det motsatte, men like fullt antikke valget, nemlig at Odyssevs ofrer evigheten for å gjenvinne det bestemte stedet hvor navnet hans har mening. Det interesserer ikke Nolan.
Denne nytolkningen forandrer også den dramatiske karakteren ved Odyssevs’ hjemkomst. Etter Athenes råd gir han endelig slipp på kontrollen og lar vannet føre ham tilbake til Ithaka. Den bokstavelige hendelsen har et homerisk forbilde. Hos Homer frakter faiakerne Odyssevs hjem mens han sover. Men hos Homer er denne guddommelig begunstigede reisen belønningen for en lang demonstrasjon av list, utholdenhet og heroisk storhet. Nolan fremstiller den i stedet som enda en terapeutisk lekse i å gi slipp, hvor den traumatiserte krigeren først kommer hjem etter å ha underkastet seg veiledningen fra sin kvinnelige samvittighet. Denne forskyvningen fra heroisk handlekraft til psykologisk aksept bidrar til å forklare hvorfor filmen føles så redusert som epos. Helten vår overvinner ikke til slutt kreftene som står imot ham. Han lærer bare å slutte å motsette seg dem.
Så hvilket budskap ønsker Nolan at vi skal sitte igjen med? Svaret gis gjennom det moralske omkvedet han har funnet opp for filmen, «Zeus’ lov», som han selv sier var måten han forenklet det greske begrepet xenia på for et moderne publikum.
Karakterene viser stadig til denne loven før den til slutt formuleres med den umiskjennelig kristne ordlyden fra den gylne regel: «Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg.» Etter å ha tømt Homers verden for dens metafysiske fremmedhet, erstatter Nolan den med den tryggeste og mest allment aksepterte moralske læresetningen som finnes: Vær snill mot fremmede. Dersom noen fortsatt skulle være i tvil om at dette er budskapet hans, har han gjentatt det i intervjuer i forbindelse med lanseringen av filmen. Men for grekerne var xenia ikke en abstrakt oppfordring om å vise grenseløs vennlighet mot ethvert menneske. Det var et gjensidig forhold mellom vert og gjest, regulert av ritualer, status, gaveutveksling og muligheten for straff fra Zeus Xenios.
Nolan forsøker å gi denne gylne regelen sivilisasjonshistorisk betydning ved å gjøre Trojas fall til dens opprinnelige overtredelse. Idet Odyssevs endelig konfronterer sin fortrengte skyldfølelse, ser vi grekerne slutte å betrakte trojanerne som mennesker som de moralske begrensningene fortsatt gjelder for. Krigen blir, slik han uttrykker det, en «jakt». Brutalisert av det de har gjort, blir de hjemvendende krigerne til de mystiske Havfolkene, som sprer uorden over hele Middelhavet og bidrar til bronsealderens sammenbrudd. Troja fungerer derfor som Nolans sekulære syndefall. Ved å åpne byportene slipper Odyssevs løs en vold han ikke lenger kan kontrollere. Grekerne forlater Troja moralsk falne, og ødeleggelsen av byen utløser en kollektiv utdrivelse fra Eden idet bronsealderens høysivilisasjon synker ned i århundrer med mørke. Odyssevs’ geografiske eksil blir det personlige uttrykket for menneskehetens eksil fra en tapt orden. Nok en gang hos Nolan er alt gjennomsyret av kristen tenkning, eller mer presist, av kristendommens moralske arkitektur etter at transcendensen og den åndelige frelsen er fjernet.
Men dersom dette poenget mot formodning ikke var blitt gjort tydelig nok i løpet av de foregående tre timene, blir vi til slutt servert det mest latterlige eksempelet hittil på Nolans velkjente forklarende dialog. Odyssevs sier høytidelig til Penelope at «vår bronsealder er i ferd med å kollapse» på grunn av havfolkene, i det som må være den mest absurd anakronistiske replikken som noen gang er skrevet for en karakter i et historisk epos.
Nolans The Odyssey avsluttes med én siste omvending av Homers helt. Knapt har Odyssevs kommet tilbake til Ithaka og gjenforent seg med familien før han bestemmer seg for å seile ut igjen sammen med Penelope. Delvis for å hedre sine falne menn, og delvis for å oppfylle et løfte han ga henne før avreisen, om at de en dag skulle kunne seile hvileløst omkring på havet, tilfredse med hverandres kjærlighet. Det er så typisk Nolan at jeg nesten forventet en scene etter rulleteksten hvor en gammel tjener får øye på Odyssevs som sitter og drikker vin med Anne Hathaway på en fjern kafé, før han bare nikker stille. Bruce Wayne og Odyssevs har begge nådd den borgerlige boomer-tilværelsens fullendelse og trukket seg tilbake til et liv som evig ferierende ektemenn.
Dette fullfører Nolans forvandling av Odyssevs, fra en helt som settes i fare av sine overmål av dyder, til en veteran som er ødelagt av å ha utøvd dem. Hos Homer handler problemet om hvordan list, stolthet og krigersk vold igjen kan settes i husholdets og kongedømmets tjeneste. Nolans filmatisering ender med at disse skilles fra hverandre.
Til tross for alt det lovede visuelle spektakelet klarer Nolans The Odyssey aldri virkelig å føre oss inn i den antikke verden. Den viser oss et bilde av denne verdenen, steriliserer den og sender den tilbake ikledd den terapeutiske moderne samfunnsmoralens psykologiske språk. Etter tre dystre timer er mannen med de mange knepene redusert til én velkjent læresetning: Vær snill, bearbeid skyldfølelsen din, lytt til kvinner, og vit når det er på tide å trekke seg tilbake.
Du bør av prinsipp ikke betale for å se denne filmen. Hvis du i det hele tatt skal se den, anbefaler jeg at du ser den på en liten skjerm, hvor IMAX-spektakelet ikke kan skjule hvor hul filmen under overflaten egentlig er.
