Krigen i Ukraina har for mange blitt en fjern bakgrunnsstøy, men for noen banker den på døren med brutal kraft. Forfatterens venn Richard Schermann var en av dem som svarte, ikke med ord, men med handling. Tre ganger reiste han til fronten. Den tredje ble hans siste. Dette er historien om en mann som valgte krigen og ga sitt liv for det han trodde på.
Av: Charon.
Kampen om Ukraina går denne våren inn i sitt fjerde krigsår. Det som i begynnelsen virket så sjokkerende at det syntes å varsle et epokeskifte, forsvant snart i bakgrunnen av bevisstheten, ettersom andre kriser og sjokkhendelser rammet det gamle kontinentet. Hverdagens utfordringer overskygget krigen ved Dnipro, og med tiden ble stormen av stål i Ukraina og mediedekningen av det redusert til en bakgrunnsstøy, som alltid følger den mediale strømmen.
Denne tilsynelatende uvesentlige støyen fra krigen ble for undertegnede forvandlet til et voldsomt brak, etterfulgt av øredøvende stillhet. Midt blant e-poster, innlegg og skriblerier kom meldingen fra en venn: «Richard har falt ved fronten i Ukraina.»
«Jeg vil ikke bare klage, jeg vil forandre noe»
Første gang jeg møtte Richard, var for mange år siden i Wien. Han hadde sagt seg villig til å huse gruppen vår over helgen og vise oss rundt i byen. På flyplassen kjente vi hverandre raskt igjen, vi hadde på oss samme T-skjorte fra et kjent merke i miljøet. Ellers skilte klesstilen vår seg klart. Richard var lett å kjenne igjen som en del av black metal-scenen. Tattoveringene hans understreket stilen der huden var synlig.
Han tok oss med på en byvandring i Wien og viste oss stedene man måtte få med seg. Mellom stoppene snakket vi løst og fast og etter hvert også om motivene som hadde samlet oss. Richard snakket om de katastrofale forholdene i byen og landet hans, og at det ikke kunne fortsette slik. Skulle landet ha noen fremtid, måtte det endring til. Ett utsagn fra ham har festet seg hos meg, sagt med blikk på den fastlåste samfunns- og politiske situasjonen:
«Jeg vil ikke bare klage, jeg vil forandre noe.»
Helgen gikk. Vi fikk overnatte i leiligheten hans og ble tatt godt hånd om. Allerede den gang hadde han en soldatisk aura over seg, mer en mann for handling enn for ord. Det bildet ble bekreftet da vi utvekslet erfaringer fra militærtjenesten, og det kom frem at han også hadde gjort tjeneste med glede og satte pris på soldatens håndverk. Søndag takket vi for gjestfriheten og reiste videre.
Neste møte fant sted år senere, i en langt mer kaotisk sammenheng. Venstreorienterte forsøkte å provosere og håne i utkanten av et minnetog, etter at en aktivist nesten hadde mistet livet da en stein, kastet fra et hustak, av feiginger i bakhold, traff demonstrasjonstoget. Noen franskmenn lot seg hisse opp.
Mine egne forsøk på å roe ned og få aktivistene tilbake i rekkene bar lite frukt. Da kom Richard til. Med disiplin og kjølig hode gikk han bort til gruppen, forklarte kort retningslinjene og fikk de som hadde brutt ut tilbake i rekkene, så mildt som mulig, men så hardt som nødvendig. Han grep også plutselig tak i meg, helt til han skjønte at vi hadde samme hensikt. Et ærlig feiltrinn kan man ikke klandre noen for.
Richard var en man husket også på grunn av sin lakoniske språkbruk. Hans alvorlige, men vennlige væremåte og nøkterne lynne stod i sterk kontrast til den absurde netthumoren og de mange nettkuriositetene han delte med følgerne sine. Overgangen fra humor til alvor kom i mars 2022. Likevel holdt han fast ved sin særegne humorstil også etter dette.
Frivillig på egen hånd
Tre uker etter at den russiske invasjonen begynte, reiste Richard til Kyiv. Det var flere måneder før Ukraina etablerte sin egen fremmedlegion og begynte å rekruttere titusener av frivillige fra hele verden. Richard reiste av egen vilje, på eget initiativ, til Dnipro, for å kjempe for den ukrainske nasjonen og dens folk.
Også her handlet det for ham om å påvirke verden og forandre den, ikke bare snakke og klage. Hans forståelse av situasjonen var klar: Ukraina var truet og ble angrepet av sin gamle fiende, Russland. En ekte europeer kunne ikke bare trekke på skuldrene og se på, han måtte handle. Richard handlet.
Mens millioner av unge menn fulgte videoer fra fronten, diskuterte geopolitikk og rollene til Russland, EU og USA, eller barket sammen i kommentarfelt, gikk han til handling, for det han mente var rett: å beskytte Ukraina og dets folk, familier og kvinner, byer og landsbyer, mot innvaderende russere. Ikke med ord, men med handling. Og med den høyeste innsats et menneske kan gi: sitt liv.
For den som trenger en forklaring, er det bare å innse at denne krigen ikke er et fjernt anliggende for alle, noen har en tilknytning til dette landet og dets folk. Det hadde Richard åpenbart. Angrepet på Ukraina kan også ses som et russisk angrep på Europa. For idéen om Europa kjempet han allerede før krigen i Ukraina.
Den som ikke forstår slike motiver og bånd, men likevel bærer på en soldatisk legning, har uansett bare én ting å gjøre: å vise respekt og ære for en mann som gikk i krigen for det han trodde på.
Kamp for fred, eller krig for krigens skyld?
Å slutte seg til de ukrainske styrkene tre uker etter invasjonen, er ikke bare en overbevisningens handling, men et halsbrekkende foretak. Fronten stabiliserte seg først måneder senere. Russerne gjorde det tidlig klart at utenlandske frivillige ville bli skutt uten nåde. Mange av de såkalte Reddit-legionærene som kom i løpet av 2022, og forvekslet krig med dataspill, rømte landet i hopetall etter sin ilddåp. De var ikke den typen krigere som kunne stoppe den russiske fremmarsjen.
De hundretusener av ukrainske soldater som Richard sluttet seg til, var imidlertid støpt av det virkelige kriger materialet. Det var også han. Igjen melder spørsmålet seg: Hva driver en mann som er født til soldat og svarer på krigens kall? Kjemper han for fred? Deler han det samme synet på krigens årsaker og mål som den gjennomsnittlige mediekonsumenten i Vest-Europa?
Er krigen først og fremst moralsk forkastelig, og Ukrainas forsvar en økonomisk nødvendighet, eller handler det om å forsvare den frie vesten mot onde motstandere? Kjemper en kriger i hovedsak for at demokratiet skal bevares? Eller går han til krig fordi det gir mening, oppdrag, eventyr og selvrealisering, fordi han kan kjempe for det han anser som en rettferdig sak?
Propagandaen forsøker alltid å plassere moralen på én side. Og etter moralen følger en skare av forståsegpåere som må kringkaste alle sine syn og krav. Den frivillige krigerens egentlige motiv vil ofte bare være forståelig for ham selv og for hans likemenn. De som ikke er soldater og aldri har forstått det, vil heller ikke forstå det etter en forklaring. Det ligger utenfor deres verdenshorisont.
Hva fikk ham til å dra i krig?
Da Richard dro i krigen, var det dem som mistenkte ham for nihilisme, eller som rett og slett kalte ham idiot. Men en nihilist ville aldri viet tre år av sitt liv til en utmattende og farlig sak, spesielt ikke når dens sjanser for suksess var så skjøre som Ukrainas forsvar mot en overlegen fiende. En nihilist ville ikke gitt avkall på alle fordeler, vendt tilbake til fronten tre ganger etter permisjon, og utført sine oppgaver med den disiplinen som bare ekte overbevisning gir.
Anklagen om idioti slår bare tilbake på den som retter den mot en mann av handling. En ekte soldat vet nøyaktig hvilke farer og risikoer som følger med yrket og valgene hans. Richard hadde åpenbart kommet til at kampen for Ukraina og dets folk var verdt innsatsen, ja verdt å dø for.
Mange nasjonalkonservative deler en slik overbevisning, for sitt eget folk og nasjon. Er man da en eventyrlysten tåpe hvis man gjør det samme for et annet flagg? Gjør man det bare for å leve ut «en personlig, eksistensiell erfaring»?
Selv med mange utmerkelser, nesten tre år ved fronten og tydelig begeistring for soldatlivet, var Richard ikke en krigsromantiker. Han planla å bli værende i Ukraina etter krigen, ikke å søke neste slagmark. Sammen med kamerater ønsket han å åpne en kafé i Kyiv, som et lite bidrag til gjenoppbyggingen.
Retten til et stykke jord hadde han i alle fall gjort seg fortjent til, ikke gjennom arv, men gjennom blod, slik som i den franske fremmedlegionen. En siste hilsen fra hans kjære, en ukrainsk kvinne fra Kyiv-regionen, sirkulerer på nettet og bekrefter hans holdning:
«Han elsket sitt land og sin familie, men da krigen brøt ut, reiste han seg for å forsvare mitt.»
Den overbevisningen forlot han aldri:
«Du sa alltid at du kom hit av en grunn, at du ikke kunne forlate kameratene dine. At du ville bli og kjempe til krigen var over.»
Fronten som Richard Schermann i over tre år hadde forsvart, ble hans siste post. Ukraina har mistet en soldat som ble tildelt flere utmerkelser for sin innsats. Europa har mistet en ærefull, tapper kriger.
Minnet om de falnes gjerninger lever evig
Selv om vi ikke hadde sett hverandre på mange år, og kontakten kun var digital, etterlater meldingen om hans død et merkelig tomrom. Her falt en mann som valgte krigen, og levde det livet mange menn i velstandens dekadente forbrukssamfunn bare drømmer om.
Den «fredelige» og «siviliserte» verden lar mange unge menn ane at de er blitt frarøvet muligheten til å bli menn og helter. I stillhetens kjedsomhet drømmer de om soldatens eller legionærens eventyrlige liv fra fordums tid. Scenariene kretser rundt spørsmålet: hvordan ville det være å gå i krigen for en stor og rettferdig sak og ofre sitt liv?
De fleste må nøye seg med gjetninger. Richard visste svaret.
Vi som kjente ham, håpet at krigen en dag ville ta slutt og at han enten kom uskadd hjem eller fant fred i Ukraina. Det siste har han nå funnet. Det som vil bli stående for meg, er bildet av en rakrygget mann og tapper soldat, hvis livsmotto lød: «Handling fremfor ord.»
Og slik bør han huskes , av dem som kjente ham, og av dem som først nå hører om ham.
Må han hvile i fred.
«Så tømte vi glasset for gamle og fjerne venner og for verdens land. For vi gripes alle av en uro når dødens vinder blåser. Da spiser og drikker vi i ettertanke, hvor lenge vil det ennå være dekket en plass for oss ved disse bordene? For jorden er vakker.»
— Ernst Jünger, På Marmorklippene
Denne nekrologen ble først publisert i Thymos Magazin.
