Økt interesse for kristendommen tolkes nå som en politisk trussel. Klassekampens dekning avslører en frykt for tro som ikke lar seg styre.
Av: Johan Slåttavik.
Klassekampen kunne nylig fortelle at våren bringer med seg et uvanlig høyt antall sakprosabøker om kristendommen. Økt bibelsalg, flere unge i kirken og en bredere offentlig interesse danner bakteppet.
I stedet for å møte dette som et åpent kulturelt og åndelig fenomen, velger avisen raskt å ramme det inn som en «konservativ bølge». Dermed forsvinner spørsmålet om troens innhold, og erstattes av en politisk alarm.
Det er et mønster vi har sett før. Kristendommen tolereres så lenge den kan reduseres til kulturarv, terapi eller sosial møteplass. I det øyeblikket den igjen representerer sannhet, forpliktelse og autoritet, utløses mistenksomhet. Ikke minst når den appellerer til unge menn.
Menn er som kjent et politisk problem for venstrebevegelsen, akkurat som kristendommen også er det.
Tro som må forvaltes
Artikkelen i Klassekampen er talende i så måte. Den gir rikelig plass til sosialister, redaktører og intellektuelle som vil «ta eierskap» til kristendommen, men det gis ingen stemme til bekjennende kristne som faktisk forsvarer tradisjonell kristen lære. Kristendommen omtales konsekvent utenfra, som et objekt for bruk, forvaltning eller regulering.
Sofie Marhaug fra Rødt sier det eksplisitt.
«Jeg mener den kristne kulturarven er altfor viktig til å overlates helt til høyresida.»
Dette er ikke en nøytral observasjon, men et politisk program. Kristendommen forstås ikke som åpenbaring eller sannhet, men som et symbolsk reservoar som må beskyttes mot «feil» bruk. At dette i seg selv er en grov politisering av troen, problematiseres ikke. Politisk kristendom oppfattes bare som farlig når den ikke tjener de rette formålene.
Den tydeligste bekymringen formuleres mot slutten av artikkelen, der Verbum-redaktør Preben Jordal advarer mot unge menn, autoritet og det han oppfatter som en konservativ mobilisering:
«Vi befinner oss i en situasjon der vi rett og slett må være på vakt så ikke ytre høyre kupper kristendommen og forvaltningen av den.»
Ordene avslører en frykt for en tro som ikke lar seg kontrollere av de som lenge har forvaltet definisjonsmakten. Derfor etterlyses «brubyggerbøker» fremfor bekjennelse, samtale fremfor dogmatikk, og fortolkning fremfor tro.
Frykten for ukontrollert tro
Denne frykten er ikke ny. Den har historiske paralleller som det er påfallende at ingen i Klassekampen nevner.
I det 20. århundre ble kristendommen systematisk forfulgt av kommunistiske regimer, særlig i Sovjetunionen, som en del av et bevisst ideologisk prosjekt. Marxismen betraktet kristen tro som et hinder for den nye sosialistiske mennesketypen, og kristen tro ble derfor definert som reaksjonær, kontrarevolusjonær og uforenlig med statens mål.
Tallene er omstridte, men seriøse historikere anslår at millioner av kristne ble drept, fengslet eller sendt til tvangsarbeid under kommunistisk styre i Sovjetunionen og Øst-Europa. På 1920- og 1930-tallet ble titusener av prester, munker og nonner arrestert, mange av dem skutt etter symbolske rettsprosesser eller døde i Gulag-systemet. Kirker ble systematisk konfiskert, stengt, brent ned eller sprengt, ofte etterfulgt av hånende «ateistiske museer» eller omgjort til lagerbygninger, staller og fabrikker. Klostre ble oppløst og brukt som fengsler eller arbeidsleirer.
Den sivile forfølgelsen var minst like omfattende. Troende ble overvåket av sikkerhetstjenesten, nektet høyere utdanning, utestengt fra bestemte yrker og fratatt sosiale rettigheter. Å delta i gudstjenester, undervise barn i kristen tro eller arrangere dåp og konfirmasjon kunne føre til tap av arbeid, arrestasjon eller deportasjon. Katekese ble kriminalisert, og søndagsskoler forbudt. Foreldre risikerte å få barna sine tatt fra seg dersom de ble anklaget for «religiøs indoktrinering», og barn ble aktivt oppdratt til å angi troende foreldre og lærere.
Dette var ikke tilfeldige overgrep eller utslag av krigstidens brutalitet, men en vedvarende statlig politikk som strakte seg over flere tiår. Målet var ikke bare å presse kristen tro ut av det offentlige rom, men å bryte den ned sosialt, kulturelt og familiært, slik at troen til slutt skulle dø ut. Kristendommen ble ikke bare marginalisert, men systematisk forsøkt utslettet.
Når kontrollen glipper
Det er i dette lyset dagens venstreside-prosjekter blir problematiske. Det som presenteres som dialog, inkluderende forvaltning eller vern av en «kristen kulturarv», fremstår i realiteten som forsøk på å gjenvinne definisjonsmakt over noe som er i ferd med å gli ut av politisk rekkevidde.
Når kommunister i Klassekampen og Vårt Land bruker kristen språkdrakt for å fremme sine politiske mål, fremstår det som opportunisme snarere enn genuin teologisk interesse.
Gjennom historien har mange bevegelser midlertidig tatt i bruk identiteter de opprinnelig foraktet, ikke av overbevisning, men fordi det var taktisk fordelaktig. Kristen identitet er selvsagt ikke unntatt å bli brukt på denne måten.
Håper de kommer til tro
Med dette i tankene håper jeg inderlig at venstrebevegelsen søker en dypere forståelse av kristen tro og lære. Dette vil forhåpentligvis føre til erkjennelsen av at kristen tro ikke er et politisk eller ideologisk prosjekt. I sin kjerne handler kristen tro om at menneskelivet har to utfall – frelse eller fortapelse. Derfor er det åpenbart at politiske bevegelser, enten de befinner seg på høyre eller venstre fløy, misforstår noe fundamentalt når de forsøker å utnytte kristen tro og identitet for å oppnå politisk makt.
Jeg håper inderlig at mine motstandere i venstrebevegelsen vil begynne å besøke kirkene og oppriktig delta i gudstjenestelivet og det kristne fellesskapet. Jeg vil være den første til å ønske dem velkommen, for å se en sjel bli reddet fra fortapelsen er den ultimate triumfen for meg.
Gamle kirkebygg har ofte et våpenhus, en forhall eller liten hall ved inngangen, vanligvis foran hovedinngangen. Navnet stammer fra middelalderen, da man plasserte våpnene sine der før man gikk inn i den hellige kirken – et sted man «la fra seg våpnene». I dag legger vi også ideologi, politikk og meninger fra oss i våpenhuset.
Mitt håp er at også kulturkrigere på høyre og venstre fløy greier å se verdien av å gjøre dette.
Dette innlegge ble først publisert på Akroma.
