Mange stiller seg det samme spørsmålet: «Hvorfor i all verden insisterer woke-aktivister på å omskrive klassiske fortellinger i stedet for å skape sine egne?»
Av: Audrey D’Aguanno.
«Det er patetisk. Disney burde ikke gjøre krav på klassikere for å skrive dem om. Finn heller på noe nytt. Lag egne karakterer. Greit, gjør det, men ikke ødelegg en klassiker eller et kunstverk!» sa David Hand, sønn av regissøren bak den originale Snøhvit fra 1937, om den nye Disney-produksjonen, der prinsen er fjernet, Snøhvit er blitt en moraliserende feminist, og dvergene er byttet ut for å ikke støte noen.
Det er fristende å si at woke-folk ikke lager noe eget fordi de ikke evner det. Og det kan det være noe i – flere radikale filmprosjekter har jo vært rene publikumskatastrofer. Svaret fra de kulturelle aktivistene? At det er publikum som ikke forstår, og dermed må endres. Ikke ideologien, men folket. Det har vi hørt før.
Men dette handler ikke bare om dårlig underholdning. Det handler om en bevisst ideologisk strategi: Alt fra Europas og Vestens fortid må revideres, gjennom en ny politisk linse. Anakronisme, historieløshet og direkte løgner blir gjort til dyd, for disse fanatikerne mener at målet helliger midlet. Og de skjuler det ikke engang. Ifølge den dekonstruerende logikken fra Frankfurterskolen er den europeiske mannen roten til all verdens ondskap og må derfor bort. Og da må også alt som former ham, historie, kultur og fantasi, renskes ut. Barna skal fanges tidlig og læres opp i det politisk korrekte. Det har skjedd før, og det skjer igjen.
Disney-klassikerne er blitt et tydelig mål, kanskje fordi den amerikanske kulturen dominerer vårt kollektive bildeunivers. Men forestillingen om at det finnes et «godt gammelt Disney» i motsetning til et «dårlig nytt» er naiv. For Disney har aldri vært tro mot de europeiske eventyrene. Allerede den gamle Disney forflatet og forenklet fortellingene og dermed også svekket det intellektuelle og psykologiske innholdet.
Disse eventyrene, som Snøhvit, Rapunsel, Skjønnheten og udyret, er ikke bare underholdning. De er eldgamle mytiske fortellinger som snakker til barnas underbevissthet, og som har blitt overlevert muntlig gjennom hundrevis, kanskje tusenvis av år. De har overlevd fordi de fungerer. Skjønnheten og udyret kan spores tilbake fem tusen år! (Ifølge Bruno Bettelheims 1976 Psychanalyse des contes de fées).
Men i Disney-versjonene er kompleksiteten strøket vekk. Eventyrene får alltid lykkelig slutt. Ingen motgang, ingen tap. Barn lærer ikke lenger å møte urettferdighet eller sorg og mister viktige erfaringer for å møte virkeligheten.
Ta Den lille havfruen. I Disneys versjon får hun prinsen, enkelt og greit. Hun er snill og vakker, og dermed får hun det hun vil ha. Men i Andersens original står hun overfor et umulig valg: Drepe prinsen for å redde seg selv, eller ofre seg og dø. Dette er borte i filmen. Følelsesregisteret er minimert, konfliktene er vekk, og barnet lærer ikke noe om valg, tvil eller tap.
I stedet blir det en verden der alt alltid går bra, så lenge man er «snill». Men verden er ikke rettferdig. Den er ikke fredelig. Og det vet alle som har levd litt.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Breizh-info.
