I dette tankevekkende leserinnlegget advarer den franskmannen Jacques Albinet mot lesingens stille forsvinning i en digital tidsalder. Når vi slutter å lese, mister vi ikke bare en kulturform, mener Albinet, men også evnen til selvstendig tenkning.
Av: Jacques Albinet.
Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve det i min egen levetid. Lesing, denne grunnpilaren i sivilisasjonen, denne broen mellom mennesker, dette fristedet for refleksjon, er i ferd med å forsvinne. Ikke i et plutselig smell, men gjennom en stille og jevn nedbrytning, etter hvert som oppmerksomheten vår dras mot det digitale og øyeblikkelige. Et folk som leser mindre, tenker mindre. Og et folk som tenker mindre, gir også slipp på friheten sin.
Tallene er tydelige. Den franske bokinstitusjonen har vist det flere ganger de siste årene: franskmenn leser stadig mindre. På bare ti år har lesingen stupt, særlig blant de unge. Der bøker før var en naturlig del av hverdagen, blir de nå bare bladd i i ferien. Den digitale hverdagen, med korte videoer, podkaster og en evig strøm av bilder og lyd, har fortrengt det skrevne ordet. Selve det å lese, å stoppe opp, feste blikket på en side (eller en skjerm), og fordype seg i en fortelling eller et tankevekkende essay, er blitt noe gammeldags. Noe som tilhører en annen tid.
Når skjermen tar over
Selvsagt utvikler teknologien seg, og vi må følge med. Boka har levd side om side med film og TV, og kunne også klart seg i den digitale tidsalderen. Men det som skjer nå, er noe annet. Det handler ikke lenger bare om hvilket format vi bruker, det handler om en grunnleggende endring i hvordan vi tar inn og bearbeider informasjon. Å lese krever innsats, fokus, og et visst mentalt arbeid. Lyd og bilde fjerner dette kravet. Vi lytter uten å tenke så mye, ser uten å fordøye det vi får med oss. Video og lyd setter tempo og rammer for oss. Lesing, derimot, tvinger oss til å finne vår egen vei gjennom stoffet.
Og det er ikke uten betydning. Lesing er ikke bare kos, det er også en skole i konsentrasjon og selvstendighet. Når vi leser, lærer vi å tenke sammenhengende, bygge opp en idé, formulere tanker som ikke bare styres av raske inntrykk og følelser. Derfor er det alvorlig at den skrevne teksten langsomt forsvinner, det betyr at vi mister noe av evnen til å resonnere.
Et samfunn der tenkning blir en luksus
Se rundt deg. Den offentlige samtalen blir stadig flatere. Slagord tar plassen til argumenter. Ideer erstattes med meninger og posering. Kompleksitet skremmer oss, og nyanser blir ofte sett på som mistenkelige. Er det egentlig rart, når bokkulturen, som en gang lærte oss tålmodighet og evne til å tåle motstand, er i ferd med å drukne i korte, forenklede formater?
Unge leser mindre, også på skjerm, men bruker timevis på å høre på influensere og se videoer i loop. Der bøker oppfordret oss til å tenke selv, gjør bilder og lyd oss til passive forbrukere av ferdigtygde tanker. Vi blir tilskuere, ikke medskapere av kunnskap. Og denne mentale passiviteten er farlig, den gjør oss mer villige til å godta informasjon uten å stille spørsmål eller sette den i sammenheng.
Er det håp om en vending?
Kan vi håpe på en motreaksjon? Ingenting er uunngåelig. Men vi må slutte å late som om lesingen vil klare seg på egen hånd, som om den naturlig hører hjemme i en verden preget av evig distraksjon. Skolen må gjenoppdage hvordan man kan gi barn og unge leselyst, ikke som en plikt eller et ork, men som en livsnødvendig erfaring, en vei inn til frihet. Ja, også på skjerm. Foreldre må motstå fristelsen til å overlate barna til nettets lettvinte underholdning, og i stedet gi dem det uvurderlige: gleden ved bøker.
Hvis vi gir slipp på dette arvesølvet, risikerer vi å ende opp med et fattigere menneskesyn, ute av stand til kritisk tenkning, og overlatt til strømmen av informasjon styrt av algoritmer. Da har vi ikke bare mistet en kilde til glede, vi har også mistet et av de siste vernene mot tankens underkastelse.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Breizh-Info.
