Slutten på hans historie: Liberal-marxisme og «historiens ende»

J. R. Sommer hevder at vi lever under paradigmet liberal-marxisme, der alle moderne politiske bevegelser, enten de er til venstre eller høyre, villedende opprettholder avmenneskeliggøring og illusjonen av forandring mens de forsømmer sann indre orientering og åndelig formål.

Av: J. R. Sommer og Arktos Journal. Oversatt av Rabulisten.

Det sene tjuende århundre, dominert av amerikansk eksepsjonalisme og hegemoni, ga oss Fukuyama’s The End of History and the Last Man. Denne boken, passende amerikansk og noe som kunne ha vært direkte fra sumpene til Council on Foreign Relations eller RAND Corporation, innkapslet essensen ikke bare av dyp amerikansk arroganse, men liberal-marxisme generelt.

I denne boken antyder Fukuyama at den dialektiske marsjen til verdenssamfunnet, nå trygt ledet av USA, er over: Alle gjenværende «illiberale» (dvs. u-amerikaniserte) korporative stater vil snart bli trukket inn i den overlegne bane til en Pax Americana, en «fred», selvsagt, støttet av hele styrken til det mest velforsynte militæret verden noen gang har sett. Amerikanskhet bærer alltid en trussel; men dette er ikke en funksjon av Amerika, snarere er det en av liberal-marxisme.

For de som ennå ikke har lest The New Colossus, er liberal-marxisme den ideologiske grunnvoll for hele verden. Naturen til liberal-marxisme er å omslutte alt, absorbere alt i endelig hegemoni, ikke bare for politisk gevinst, men for metafysisk ødeleggelse. Det siste punktet overlater jeg til bokas lesere; inntil da, her er et kort syn på liberal-marxisme:

Liberal-marxisme er frukten av opplysningsliberalisme; det liberal-demokratiske drivet er identisk med det marxistiske: likhet. Liberal-demokrati er sekulær kristendom, akkurat som marxisme er sekulær jødedom; og hver av dem, på sin kjente og særpregede måte, har som mål å veltet den gamle ordenen. Der disse sekulære venner møtes, er det på liberalismens toppunkt, som vi her identifiserer som liberal-marxisme, omvurderingen av verdier, utjevning av eldgamle land. Alt må være likt; hvis det ikke er det, må likhet håndheves. Dette, for øvrig, er grunnen til at vi ser i liberal-demokratier skiftet fra «like muligheter» til «like utfall», dette skiftet vil bare intensiveres, og resultere i en mer åpenbar … autoritær tyranni. Det vil være et tyranni av folket formet av vanguard-prelater som holder all makt. At massene, Mass Man, ikke ser dette, er kanskje bare et bevis på at de fortjener å være i trelldom …

Liberal-marxisme er tro på en feil: Det er troen på at like muligheter uunngåelig vil bli like utfall og når denne troen ikke materialiserer seg, er det deretter troen på at utfall må håndheves på bekostning av en naturlig hierarki. På denne måten blir frihet for alle frihet for ingen: undergravingen av den naturlige prosess er avmenneskeliggjøring av mennesket, og et menneske avmenneskeliggjort er slaveri. Men dette er nettopp poenget med liberal-marxisme.¹

Viktig å merke seg her er liberal-marxismens iboende venstreside (noe som drøftes inngående i The New Colossus); like bemerkelsesverdig er min posisjon at hele verden er liberal-marxistisk. Det finnes ingen unntak blant korporative stater. Det «konservatisme» vi av og til ser, spesielt den bellicøse og tilsynelatende voksende varianten, er likevel liberal-marxiansk, noe som er antitetisk til konservatisme. Det er et konservatisme født av liberal-marxisme ment å tyrannisere og hegemonisere alle og alt.

Sann konservatisme, om det finnes en slik ting, kan bare noen gang ha et åndelig (indre) grunnlag og aldri et materiell (ytre). Dette, for øvrig, er grunnen til at hele verden er en liberal-marxiansk gjørme: materialitet er alltid målet; spiritualitet, hvis den overhodet vurderes, er bare en ettertanke ment å berike den materielle opplevelse (f.eks. se kristen nasjonalisme, et konsept knapt annerledes enn dets tilsynelatende ideologiske rival, sekulær humanisme).

Det liberal-marxistiske «konservatisme» som i dag er så utbredt og tilsynelatende betydningsfullt, er bare en sandkasse for de plagede masser å trygt ventilere sin frustrasjon over den siste swing i den liberal-marxianske pendelen. (Og de fleste er glade for å forestille seg at pendelen ikke vil vendes hevnfullt.) Alltid interessant og evig ignorert, likevel, er den uavlatelige mars mot masseovervåking og opprustning forfulgt av hver fraksjon av den liberal-marxianske vanguard; og like fascinerende for borgere i sandkassen er vanguardens urokkelige, «jernfestede» støtte til Israel. Meningsløse kritiske erklæringer (om de overhodet er til stede) tilbudt av bastioner av liberalisme verden over er flere sandkasser, for å holde den nysgjerrige, misfornøyde proletariatet i sjakk. Ingen av erklæringene er bundet til noen substansiell innsats for å motvirke den ubøyelige handlingen til Den Evig Beskyttede Staten.

Her entrer The Galvanized Group (være seg zionister, antifascister, Council on Foreign Relations-folk, «unge velgere», «boomere», osv.): lykkelige lapdogs oppdratt til å beskytte interessene til fiendtlige krefter, altfor tilfredse med å «kutte bånd» med de «virkelige» farene som undergraver samfunnet. Utvilsomt er venstresiden fiendtlig, patologisk, og må styres (for ikke å utslette selv muligheten til det indre vend). Dessverre er det å stole på at liberal-marxisme selv begrenser seg, et blindspor. Ofre for skuespillet er barna i sandkassen som angriper hverandre² for interessene til en annen, kanskje de hedonistiske foreldrene som oppdrar sine barn til å være akkurat som dem. For å bekjempe den fremadskridende femte kolonne, er det ikke morsomt hvordan korporative stater alltid lager lover som lett kan skreddersys for å passe behovene til hvilken liberal-marxistisk fraksjon som tilfeldigvis er ved makten? Er det ikke morsomt hvordan det kun er Staten som blir sterkere? Bare ikke frist vakthundene med denne tanken, ellers kommer tennene fram.

Sikkert vil noen, kanskje mange, blant vakthundene voldsomt proklamere sin autonomi, at de er fullt klar over omstendighetene og venter tålmodig og angriper den oppfattede urettferdigheten fordi … fordi de vil være annerledes når de er ved makten. Selvfølgelig. Materialitet som jager materialitet, dette er viljen til maskinen:

Ubevisst bevissthet er viljen til maskin som driver all eksistens og trangen til materiell nytelse bak globalisering. Avmenneskeliggjøringen av mennesket i hendene på sosiopolitisk framgang og teknologisering er en kosmisk oppløsning av vesen for lønnsomhet til uendelig beyng. Viljen til maskin er en vilje til tankeløshet, som er den naturlige tilstand av beyng. Rent beyng er legemliggjørelsen av levende ubevissthet, et vesenløst beyng som oppstår fra samarbeidet mellom en bevisst bevissthet som eliminerer seg selv.

Ah, men når medløperen er ved makten, vil ting være annerledes; vi vil endelig fokusere på å gjøre rettferdighet stor igjen. Men dette er umulig når man er oppdratt av hedonister og ikke kjenner roten til sin egen posisjon. Hva gjør man når ens posisjon eksisterer for å utslette seg selv?³

∞•∞

Foreign Affairs publiserte nylig en artikkel («Reading Schmitt in Beijing») som stille bekymret seg over at Fukuyama’s «end of history» ikke inntraff. I stedet sa den at Carl Schmitts vurdering var mer treffende: Den suverene er overordnet, og ikke en falsk liberalitet som terroriserer kloden⁴. Artikkelens forfatter tolker suverenens overlegenhet som forklaring på «autoritærenes» fremvekst; men denne artikkel, som Foreign Affairs, som den liberal-marxistiske verden generelt, misser poenget: den klarer ikke å vurdere seg selv. Det vil si, vi kan ikke forvente at liberal-marxisme skal erkjenne sitt eget formål.

Enten vi, som stater eller individer som forsvarer stater, kjemper for sosial rettferdighet eller hierarkisk meritokrati, internasjonalisme eller nasjonalisme, er vårt fokus aldri på det fundamentale problemet: oss selv. Vi besett og ønsker desperat at andre skal besette seg, over et forfulgt og fabrikkert formål; vårt formål må da bli en annens. Dette er hva som menes med «historiens ende», en teokratisk verdensstat, eller en regional hegemoni: alt er jakt på materiell herredømme, et søk etter ny eksepsjonalisme. Ingenting av det, ikke ett sekund, tar et reflekterende blikk på selvet som søker påleggelsen av sitt proklamerte formål.

Før fremveksten av fryktet «autoritærisme», hvilken guddommelig utopi opplevde vi? Foreign Affairs, sammen med så mange i venstreorientert media, ville antagelig fått oss til å tro det var noe av et eksepsjonistisk paradis. Skal vi tro dem på grunn av deres forferdelige ute av stand til å se sin egen autoritære karakter? Mens vi snakker, nå som «ting har forandret seg», lærer Kina studenter å være mer «maskuline»; Russland gjør det samme; USA synes å slutte seg til striden med sin spirende kamp mot alt det som er «woke» og svakt. Uten tvil vil mange mindre mektige stater og masser av vandrende sjeler følge deres eksempel. Det er en god ting å verdsette Naturen og hennes nesten uendelige skjønnhet og strenghet; det er en god ting å erkjenne og respektere Naturs lover; det er en god ting å forsøke å stagge det fordervelige og unaturlige⁵. Men til hvilken ende? Tar vi slike positive skritt fremover bare for å regresjonere til et punkt av «enden av historien» fra bare et annet demonisk perspektiv? Sannelig, svaret er og vil alltid være, ja. Årsaken til dette er menneskets fullstendige mistolkning av sin identitet og faktiske formål: Han eksisterer utelukkende for det som følger; dette betyr at han eksisterer slik at han ikke vil. I å forfølge det han forestiller seg er en virkelig og tilfredsstillende «ende» (ytterlig, materiell), ender mennesket endelig sin egen historie (indre, åndelig), dette fordi han ikke kan unngå å tenke at én side som dominerer den andre alltid var formålet.

Les J. R. Sommer The New Colossus: Heidegger and the Will-to-Machine, utgitt av Arktos.

Fotnoter:

1. J. R. Sommer, The New Colossus: Heidegger and the Will-to-Machine (Arktos, 2025), Del I, §6 og §12 ↩︎
2. Se denne underholdende artikkelen som argumenterer for fortsettelsen av «den internasjonale orden»: Ian Bremmer, “Welcome to a World Defined by Polarization, Instability, and Disruption” (februar 2025), Carnegie ↩︎
3. Sommer, The New Colossus, Del II, §6 ↩︎
4. Ibid., Del I, §14 ↩︎
5. «… depraved and unnatural » — Mens detaljert i mine bøker, holder det her å si at vi mener det som øker lidelse og/eller hindrer den indre vending ↩︎