Når Donald Trump utfordrer frihandelens hellige dogmer og reiser tollmurer, markerer det ikke bare et politisk skifte, men et dypere opprør mot et system som har tappet nasjoner for suverenitet, folk for trygghet og arbeid for verdi. I dette leserinnlegget tar David Prenvide pulsen på et verdensbilde i oppløsning og spør: Hva kommer etterpå?
Av: David Prenvide.
Det finnes øyeblikk der historiens tektoniske plater begynner å knake med en voldsomhet uten sidestykke. Øyeblikk hvor det som virket uforanderlig, begynner å vakle. Det vi opplever akkurat nå, er et slikt øyeblikk. Etter de geopolitiske rystelsene, fra krigen i Ukraina til BRICS-landenes utfordring av verdensordenen, har jordskjelvet nå nådd økonomien. Og det er ikke snakk om små rystelser. Det er et paradigmeskifte, et økseslag mot den råtne stammen til den avregulerte globaliseringen.
Med en handling like enkel som eksplosiv i sin symbolikk, gjeninnføringen av tollbarrierer, har Donald Trump knust det grunnleggende tabuet i den globaliserte ordenen som oppsto etter 1991. Amerika, selve fødestedet for global frihandel, sparker vekk dogmene det selv påtvang resten av verden. Og med dem en transnasjonal teknokratisk elite som i tre tiår har forsøkt å løse opp nasjonene i en grenseløs handelsgryte, uten folk, uten røtter.
Trumps prosjekt? Reindustrialisering. Å gi makten tilbake til arbeiderne. Å sette produksjonen tilbake i sentrum for den virkelige økonomien. Å gjenreise statenes monetære, energimessige og industrielle suverenitet. Kort sagt: å bygge opp igjen det finanskapitalismen, BlackRock, Davos-forumet og Brussel-kretsene møysommelig har demontert.
Dette er ikke bare en politisk kursendring. Det er en økonomisk og ideologisk krigserklæring mot et system der EU i dag utgjør det siste politiske festningsverket.
Når Trump kutter støtten til USAID, er det en hel tåkeheim av NGO-er, stiftelser og “progressive” medienettverk som får sin livslinje kuttet. For disse strukturene var ingen filantroper: de hadde som oppgave å forme tankesettet, standardisere elitene og lokke gjenstridige nasjoner inn i globaliseringens form gjennom bakdøren av såkalte «universelle verdier». Trump smekker døren igjen. Og det ryster.
Europa, allerede svekket av tap av konkurransekraft, energiavhengighet og demografisk kollaps, befinner seg nå i førstelinjen. Senator J.D. Vances tale i München var ikke en advarsel. Det var et ultimatum: Tilpass dere den nye verden. Eller forsvinn. En setning som lyder som en dom over en EU-union som svarer med mer sentralisering, mer sensur og mer føderalistisk flukt fremover.
Tegnene er tydelige: avlyste valg, stenging av opposisjonelle medier, stadig tettere kontroll med det offentlige ordskiftet. Den globalistiske leiren, trengt opp i et hjørne, stritter imot. Men i måten den gjør det på, avslører den også sin egentlige natur: en postnasjonal maktstruktur som nå må tråkke på de demokratiske prinsippene den en gang hevdet å representere, for å kunne bestå.
Konflikten har bare så vidt begynt. Den er uunngåelig. På den ene siden: en modell basert på folk, grenser og virkelig arbeid. På den andre: et imperium av abstraksjoner, normer og markeder. Spenningen mellom disse to verdenssynene er nå åpen og direkte. Og også Frankrike, som Bretagne, vil før eller siden måtte velge side.
Globaliseringen faller ikke i stillhet. Den skriker, klorer og anklager. Men den faller. Og de som klarer å gjenreise en forankret økonomi, en gjenvunnet suverenitet og et stolt folk på dens ruiner, vil ha skrevet fødselsattesten for den nye verden.
Sammenbruddet er i gang. Nå gjelder det å gjøre det til en gjenfødelse.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Breizh-info.
