AUF-leder Gaute B. Skjervø hyller Waris Ahmed Hussein som «en av de modigste unge menneskene» han kjenner, etter at Dagbladet fortalte om påståtte trusler mot AUF-profilen. Men Skjervøs innlegg har en påfallende blindflekk: Han sier ingenting om videoen som utløste den politiske stormen rundt Ahmed i utgangspunktet, der hun hun moret seg over tanken på at etniske nordmenn skal bli en minoritet.
Gaute B. Skjervø, som fortsatt er leder i AUF, delte lørdag 15. august en artikkel fra Dagbladet om Waris Ahmed Hussein. På Bluesky skrev han:
«Waris er en av de modigste unge menneskene jeg kjenner.»
Han skrev videre at Ahmed har vært en tydelig stemme mot rasisme siden tidlig i tenårene, og at hun i år hadde vært borte fra politiske møter i åtte måneder fordi «rasister på internett truer med å drepe henne».
Videoen som forsvinner fra fortellingen
I februar ble Ahmed gjenstand for omfattende oppmerksomhet etter at en kort video av henne ble delt på X. Den 16. februar publiserte Espen Teigen klippet og skrev:
«Her godter Waris Ahmed Hussein i Sagene AUF seg over at etniske nordmenn blir i mindretall. Selv unnskylder hun det med «humor». Men det er vanskelig å ta det humoristisk, når hun kjemper for grenseløs ikke-vestlig innvandring.»
Her godter Waris Ahmed Hussein i Sagene AUF seg over at etniske nordmenn blir i mindretall. Selv unnskylder hun det med «humor». Men det er vanskelig å ta det humoristisk, når hun kjemper for grenseløs ikke-vestlig innvandring. pic.twitter.com/Fss5z2ZojF
— Espen Teigen (@espenteigen) February 16, 2026
Klippet traff en nerve fordi det berører en utvikling som allerede finner sted over hele Vest-Europa, historiske majoritetsbefolkninger blir relativt mindre som følge av lave fødselsrater og omfattende innvandring.
For nordmenn som mener at Norge også i fremtiden bør være hjemlandet til et norsk folk som utgjør det klare flertallet, er dette ikke et morsomt eller abstrakt spørsmål. Det handler om nasjonal kontinuitet.
Det er denne delen av historien Skjervø hopper over.
Og den er også nærmest fraværende i Dagbladets fortelling. Avisen gir stor plass til Ahmeds påståtte erfaringer med rasisme, hets og trusler, men langt mindre til den konkrete politiske konflikten som gjorde henne til en omstridt profil.
Dermed oppstår en praktisk og politisk bekvem fortelling: På den ene siden står den unge, svarte, kvinnelige antirasisten. På den andre står «rasister på internett».
Antirasismens dobbeltstandard
Her blir Skjervøs reaksjon interessant. For den avdekker en dobbeltstandard som stadig går igjen i den antirasistiske ideologien.
Minoriteter oppfordres til å bevare sin identitet, være stolte av sin bakgrunn, bygge sterke miljøer og videreføre språk, kultur og tilhørighet til neste generasjon. Dette fremstilles som både naturlig og positivt.
Når nordmenn uttrykker et tilsvarende ønske om historisk, kulturell og demografisk kontinuitet, behandles det langt oftere som mistenkelig.
Roger Devlin har tidligere beskrevet nettopp denne asymmetrien i en tekst publisert av Rabulisten. Han argumenterer for at moderne antirasisme forsøker å gjøre europeeres egen gruppelojalitet moralsk suspekt, samtidig som tilsvarende lojalitet hos andre grupper aksepteres eller oppmuntres.
Saken om Ahmed illustrerer problemet godt.
Dersom en høyreorientert norsk ungdomspolitiker hadde publisert en video som ble oppfattet som skadefro over at palestinere, somaliere eller en annen folkegruppe var på vei til å miste sin demografiske posisjon i sitt historiske hjemland, ville reaksjonen vært voldsom.
Mediene ville spurt hva vedkommende egentlig mente. Partiledelsen ville blitt bedt om å ta avstand. Begreper som rasisme og dehumanisering ville raskt kommet på bordet. Men når etniske nordmenn er gruppen det gjelder, forventes det nærmest at de skal møte sin egen demografiske tilbakegang med likegyldighet eller applaus.
Det er ikke et akseptabelt krav.
Nordmenn har også rett til etnokulturell kontinuitet
Ingen andre folk forventes å betrakte sin egen fortsatte eksistens som politisk suspekt. Nordmenn bør heller ikke gjøre det.
Det norske folk er ikke bare summen av mennesker som til enhver tid befinner seg innenfor Kongeriket Norges grenser. Norge har et språk, en historie, en kultur, et nedarvet fellesskap og en distinkt befolkning som gjennom generasjoner har skapt landet vi kjenner.
At dette folket ønsker å videreføre seg selv, er ikke et uttrykk for hat mot andre. Det er den mest grunnleggende formen for menneskelig selvoppholdelse.
Devlin viser i sitt foredrag til Estlands grunnlov, som uttrykkelig sier at staten skal sikre bevaringen av den estiske nasjonen, språket og kulturen gjennom tidene. Hans poeng er at et folk må kunne betrakte sin egen videre eksistens som et legitimt politisk mål. Det burde ikke være kontroversielt å hevde det samme om Norge.
Befolkningssammensetningen endres
Ved inngangen til 2026 hadde Norge 987.120 innvandrere, tilsvarende 17,5 prosent av befolkningen. I tillegg var 238.507 personer norskfødte med innvandrerforeldre, tilsvarende 4,2 prosent.
SSBs framskrivinger peker mot at innvandrerandelen vil fortsette å øke. Samtidig er fødselstallene lave, befolkningen blir eldre og nettoinnvandring får stadig større betydning for befolkningsveksten.
Det er derfor ingen konspirasjonsteori å si at Norge gjennomgår en historisk demografisk forandring.
Når en historisk majoritetsbefolkning blir en stadig mindre del av befolkningen, er det legitimt å spørre hvor utviklingen ender og om den bør fortsette.
Det norske folk står overfor et valg om hvilken demografisk fremtid landet skal ha. Det valget bør diskuteres åpent, før utviklingen eventuelt er blitt irreversibel.
Fra integrering til spørsmålet om hvem vi er
Den nederlandske aktivisten Eva Vlaardingerbroek har gjort dette til et hovedpoeng i sitt politiske arbeid.
I et intervju med Voxeuropa Herald, senere publisert av Rabulisten, argumenterte hun for at masseinnvandringen ikke bare kan diskuteres som et spørsmål om integrering. Hun beskriver en demografisk omforming av europeiske samfunn der de innfødte befolkningene blir relativt mindre.
Senere i intervjuet formulerer hun prinsippet enda tydeligere: Europas folk og sivilisasjon har etter hennes syn rett til kontinuitet.
Det er nettopp dette som gjør Ahmeds video politisk betydningsfull. For spørsmålet er større enn Waris Ahmed Hussein. Det handler om hvorvidt nordmenn har rett til å ønske at deres barn og barnebarn fortsatt skal vokse opp i et Norge der det norske folket utgjør den tydelige majoriteten.
Rabulistens svar er ja, i tråd med etnopluralismens prinsipp om at alle folk har rett til å bevare sin egenart og videreføre den til kommende generasjoner.
Skjervø vil gjøre nordmenns reaksjon til problemet
Skjervø kunne ha gjort noe enkelt. Han kunne ha fordømt de påståtte drapstruslene mot Ahmed, samtidig som han erkjente at videoen hennes var provoserende og at nordmenn har en legitim interesse i sitt eget folks fremtid.
I stedet velger han en norskfientlig fortelling. Ahmed blir den modige antirasisten. Kritikerne blir «rasister på internett». Dermed slipper han å ta stilling til det ubehagelige spørsmålet som ligger under hele saken:
Har det norske folk rett til å ønske å forbli majoritet i Norge? Hvis svaret er ja, følger et nytt spørsmål.
Hvorfor skal nordmenn da tåle så inderlig vel at deres mulige fremtid som minoritet behandles som en spøk, samtidig som reaksjonen på spøken fremstilles som moralsk suspekt? Dette er kjernen i saken, som Skjervø styrer unna.
Det norske folk har rett til en fremtid
Waris Ahmed Hussein har ingen rett til å slippe politiske konsekvenser av sin folkemordsretorikk.
Og Gaute B. Skjervø har ingen rett til å gjøre legitim motstand mot demografisk fortrengning synonymt med den påståtte hetsen Ahmed har mottatt.
Nordmenn er et folk, ikke bare en samling av konsumenter som tilfeldigvis er bosatt her.
Vi har en historie som er verdt å videreføre, en kultur som er verdt å beskytte og et hjemland det er legitimt å kjempe for at også fremtidige generasjoner nordmenn skal kalle sitt hjemland.
Å hevde dette er ikke å true Waris Ahmed. Det er å forsvare retten til det norske folk. Og akkurat den forskjellen ser Gaute B. Skjervø ut til å ha svært vanskelig for å erkjenne.
