Da Shiloh Hendrix nektet å knele for den digitale inkvisisjonen, ble hun et symbol, ikke på hat, men på motstand. I stedet for å be om unnskyldning, viste hun fingeren. Nå har hundretusener svart med støtte, penger og solidaritet.
Av: Karl Martell.
For noen uker siden ble en ung amerikansk mor, Shiloh Hendrix, filmet og forsøkt offentlig tilintetgjort etter å ha konfrontert en svart ungdom som rotet i eiendelene hennes på en lekeplass. Hun kalte han en «nigger», ble filmet, fulgt, doxxet og truet og det hele fulgte et velkjent skript: den hvite syndebukken skal knuses, ydmykes, og stilles til offentlig skue i et digitalt renselsesritual. Men denne gangen gikk det annerledes.
Shiloh ba ikke om unnskyldning. I stedet svarte hun med en finger i været og gikk sin vei. Forsøket på å ødelegge henne og sønnen ble delvis slått tilbake og i skrivende stund har folk samlet inn over 775 000 USD (8 millioner NOK) for å støtte henne. Det er mer enn bare penger. Det er et tegn i tiden.
I flere tiår har såkalt «cancel culture» og doxxing vært venstresidens våpen. Et lite, men høyrøstet mindretall har brukt frykt og sosial utpressing til å kontrollere majoriteten. Men med Shiloh-saken ser vi konturene av et kollektivt selvforsvar. I stedet for å isolere seg og skamme seg, har stadig flere hvite og andre, begynt å støtte hverandre. Økonomisk, sosialt og moralsk.
Denne saken avkler også mange av «aktivistene» som i praksis bare er nettmobbere med en autoritær personlighetstype. Mannen som filmet og forfulgte Shiloh, Sharmake Beylo Omar, har en egen straffehistorikk, inkludert en pågående voldtektssak. Men fordi han kunne påberope «hatprat», fikk han plutselig makt over andres liv. Det er dette som er kjernen i doxxing: ikke rettferdighet, men sadisme forkledd som moral.
Det tredje og kanskje mest symboltunge aspektet er selve reaksjonen. Over 775 000 USD samlet inn til en hvit mor som nektet å knele. Det skjer samtidig som en annen innsamlingsaksjon, for den svarte tenåringen Karmelo Anthony som drepte Austin Metcalf, en hvit jevnaldrende. Den har nådd over 528 000 USD, akkompagnert av rasistiske kommentarer som forsvarer vold mot hvite. Mange amerikanere, kanskje særlig hvite, begynner å bli lei. Lei av å være syndebukken i et postmoderne offerspill. Lei av den hellige statusen som er gitt visse grupper i kulturen, hvor enkelte ord er «tabu» og enkelte mennesker er uangripelige.
Vi ser nå fremveksten av to parallelle reaksjoner: en populistisk, fargeblind tradisjon fra MAGA-bevegelsen og en mer eksplisitt hvit kollektiv bevissthet som sier stopp. Den sistnevnte er fortsatt i memefasen, men utvikler seg raskt. Det handler ikke om hat, det handler om å nekte å leve under et system hvor din hudfarge gjør deg skyldig på forhånd.
Reaksjonen på Shiloh Hendrix har vist hvor grensene går, ikke bare mellom høyre og venstre, men også innad på høyresiden. Noen har latt seg forføre av klasseforakt og woke-moral og kalt henne “dekadent” siden hun har synlige tatoveringer. Andre har stått opp for henne. Det er sistnevnte gruppe som nå viser vei.
En mor som forsvarer sitt barn og nekter å be om unnskyldning for sin eksistens, er ikke problemet. Hun er et symbol på det kollektive svaret som nå vokser frem. Og det er på høy tid.
