For den tyske karikaturtegneren Bernd Zeller gjelder det at jo mer hellig den politiske konsensusen blir, desto rikere blir materialet.
Av Sabine Beppler-Spahl. 15. juli 2026. Oversatt av Rabulisten.
Friheten er virkelig i en dårlig forfatning i et land hvor nyheten om at en ordinært planlagt partikongress faktisk kunne finne sted, til tross for massive trusler mot den fra en aktivistklasse, blir mottatt som gode nyheter. Den er helt sikkert også i en dårlig forfatning dersom populære karikaturtegnere møter kanselleringskultur og trusler mot levebrødet sitt bare fordi de er for sympatiske overfor den populistiske høyresiden.
Karikaturtegneren er Bernd Zeller, som jeg møtte bare noen dager før AfDs partikongress skulle begynne, i Jena, i den østtyske delstaten Thüringen, noen få kilometer fra Thüringens hovedstad Erfurt, som var vertskap for AfD-kongressen.
Gule vester som hang fra vinduskarmer og balkonger i den lille universitetsbyen fanget oppmerksomheten min. Hva betydde de? «Motstand mot Det andre partiet, den store opposisjonen hvis kongress de ønsker å stoppe», forklarte Zeller da jeg spurte ham.
Zeller er en av Tysklands mest kjente karikaturtegnere og forfatter av flere satiriske bøker. Han har hatt stor suksess innen sitt felt og har tegnet og skrevet for store publikasjoner, fra Titanic og Spiegel Online til det populære «Harald Schmidt Late Night Show», hvor han arbeidet som vitseforfatter fra midten av 1990-tallet til 2014.
Men satirebransjen har blitt vanskelig i vår tidsalder med kanselleringskultur.
For Zeller kom det virkelige bruddet etter at han tegnet karikaturer for AfDs medlemsavis mellom 2020 og 2022. Men selv før dette ble humoren hans i mange etablerte miljøer i beste fall betraktet som «sær», og ofte som overdrevent provoserende, til og med støtende.
Og de hadde rett: Det er, og var, akkurat det god humor og god satire er ment å være, altså at de utfordrer status quo og peker på samfunnets feil. Ta for eksempel hans «Osama bin Ladens offisielle selvbiografi», utgitt i 2007, som treffsikkert gjør narr av det tyske establishmentets selvforakt og den merkelige fascinasjonen enkelte venstreliberale og grønne miljøer har for islamisme.
I boken leker spedbarnet bin Laden med Barbie-dukker som han fester bombebelter på. Han utfører også æresdrap: «En av søstrene mine, han har så mange søsken at man mister tellingen, ble født naken. Ved å gjøre dette valgte hun en livsstil som jeg ikke bare avviser, men som jeg også har rett til å gjøre slutt på», sier han. Senere, som etablert terrorist, reiser han til Tyskland, bare for å oppdage at livshistorien hans blir møtt med forståelse, til og med fascinasjon. Alt blir gjort for å unngå å «gi næring til fordommer», og hans nye tysk- og integreringslærer forelsker seg i ham etter at han kaller henne en «tysk hore». På universitetet blir han en «kultvert» på campusradioen.
Ikke overraskende ble boken i stor grad forbigått i stillhet av de tyske hovedstrømsmediene på den tiden. Bare Die Welt publiserte en anmeldelse.
Hans politiske kriminalroman Lost Merkel, utgitt i 2013, på høyden av Merkels popularitet etter eurokrisen og samme år som hun ble gjenvalgt med et nesten absolutt flertall, gjorde det ikke stort bedre. I boken blir den tidligere kansleren kidnappet, bare for å bevise at det virkelig «ikke finnes noe alternativ» til henne. Til slutt viser det seg at hun er en vampyr, men ingen legger merke til det. I en av de beste scenene observerer hovedpersonen, som er hyret inn for å «finne Merkel», en demonstrasjon organisert av de selverklært «tolerante» mot de «intolerante», hvor en demonstrant holder et banner med teksten «Knus intoleransen».
Når man ser på boken nå, tretten år etter at den ble utgitt, mens hysteriet økte i forkant av AfDs partikongress, fremstår den som en slående forutseende beskrivelse av en bestemt mentalitet. Også i Erfurt var det de selverklært «tolerante» som blokkerte gatene og krevde at AfD skulle forbys.
Det er den samme mentaliteten Zeller fanget i et annet av heftene sine, Det grønne rikets språk fra 2019, hvor en ung kvinne erklærer: «Vi slutter oss ikke til en god sak. Vi er den gode saken.»
God satire treffer alltid en nerve. Men Zeller avviser at han er en født opprører. «Jeg blir presset inn i denne rollen», sier han. Sannheten, insisterer han, er at han bare er en karikaturtegner som gjør jobben sin. Hvis han har kommet på kant med hovedstrømmen, er det fordi, som han selv uttrykker det: «Jeg er ikke en hoffkunstner, jeg er en folkets kunstner.»
Metoden hans er den omvendte aforismen, som fanger hele selvmotsigelsen i et utsagn: Noen sier noe, og deretter forestiller han seg hva slags person som ville sagt noe slikt.
Hans avvisning av å slutte seg til «humorindustrien», hvor pengene fortsatt finnes, som han påpeker, har naturligvis utsatt ham for kanselleringskultur. Det virker derfor desto mer ondsinnet at en artikkel om ham i et magasin han selv en gang var med på å grunnlegge, erklærer at publikasjonen tar avstand fra ham fordi han angivelig befinner seg på den politiske høyresiden. Det samme gjelder de hyppige henvisningene til arbeidet hans for AfD. Zeller sier at han ganske enkelt tok oppdraget fordi han er karikaturtegner, akkurat som han tidligere hadde tegnet for det venstreorienterte Neues Deutschland og den liberale Friedrich Naumann-stiftelsen.
«En politisk karikatur er et barometer for frihet, det er derfor diktatorer hater den», sa den venezuelanske karikaturtegneren Rayma Suprani en gang. Det stemmer, og jo mer undertrykkende situasjonen blir, desto mer materiale får karikaturtegneren å arbeide med.
Zeller, som understreker at han bare tegner karikaturer han virkelig liker, «jeg er ikke korrumpert», har hatt mye å arbeide med de siste årene. Det finnes den fra perioden med covid-nedstengninger, hvor en smilende kansler presenterer en ny studie: «Studien ble utarbeidet av eksperter som alle beholdt stillingene sine etterpå.» Eller den etter en rekke terrorangrep, hvor en mann bemerker: «Det finnes faktisk ikke så mange potensielle terrorister. Det er som regel den samme fyren.»
Språk er et tilbakevendende tema for Zeller, særlig myndighetenes stadig sterkere tiltak mot «hatprat». Det finnes en karikatur hvor en mann sier til en annen: «Noen mennesker sier for eksempel ‘Claudia Roth’. Det er selvfølgelig ikke hatprat. Men måten de sier navnet hennes på …» Roth er Tysklands tidligere kulturminister og et særlig upopulært medlem av De grønne.
For Zeller er det ikke noe mysterium hvorfor han har blitt utstøtt av enkelte andre karikaturtegnere og redaktører. De fleste av dem, sier han, deler en bestemt mentalitet: «Det som plager dem, er når folk tenker annerledes enn de skal. Det er en taktikk venstresiden konsekvent har fulgt i flere tiår.» Dette, forklarer han, er også grunnen til at motstanden mot hovedstrømmen og establishmentet, i hvert fall historisk sett, har stått sterkere i det tidligere Øst-Tyskland enn i vest. Folk i Øst-Tyskland kjenner igjen taktikken. De kjenner den godt. De visste for eksempel nøyaktig hva de skulle tenke, og hva de ikke skulle si, når den offisielle linjen var noe i retning av: «Bananhøsten i våre saksiske fjell var ikke fullt så god som forventet i år.» De i vest, mener han, har først måttet lære dette de siste årene, for eksempel under covid-pandemien, da kritikk av myndighetenes tiltak ble behandlet som et tabu.
AfDs partikongress klarte å starte til rett tid. Men det var vold. Journalistteam fra Apollo News og Junge Freiheit ble angrepet og jaget gjennom gatene. En video viser et ungt medlem av et journalistteam bli sparket mens han faller i bakken.
Kongressen startet punktlig delvis fordi delegatene ankom så tidlig, enkelte angivelig allerede klokken fire om morgenen, at de nådde arrangementsstedet før demonstrantene kunne blokkere veiene. Det var også et massivt politioppbud.
Det utspilte seg også et bisart skue rundt et nettverk som kaller seg Widersetzen, «Gjør motstand», som organiserte anti-AfD-protestene i Erfurt og så ut som om det kunne ha kommet rett ut av en av Zellers karikaturer. Under det som ble presentert som en «pressekonferanse», forsvarte nettverkets ledelse angrepene på journalister. Da gruppens talsperson, en «transkvinne», altså en mann, ble bedt om å kommentere de stygge scenene, sa vedkommende: «Fascister med pressekort er fortsatt fascister.»
Det var også rikelig med hysteri. Flere måneder før arrangementet begynte et rykte å sirkulere som ga demonstrantenes antifascistiske legitimasjon ekstra tyngde: Datoene for kongressen, 4. og 5. juli, skulle angivelig ikke være noen tilfeldighet, men nøye valgt for å falle nøyaktig sammen med 100-årsdagen for NSDAPs andre rikspartidag i Thüringen, 4. juli 1926. Det har siden kommet frem at det ikke var AfD, men arrangementsstedet, Erfurt messeområde, som fastsatte datoen, siden hallene deres vanligvis blir fullbooket lang tid i forveien. Ikke bli overrasket dersom Zeller snart gjør dette til en karikatur om venstreorienterte konspirasjonsteorier.
«Hva har satiren lov til å gjøre? Alt», er det berømte utsagnet til Kurt Tucholsky, den antifascistiske forfatteren som døde i svensk eksil i 1933. Hans insistering på at satire ikke skulle anerkjenne noen kunstige grenser, selv med risiko for å fornærme samtidige og makthavere, blir ofte sitert av tyske liberalere som gjerne vil pynte på sin egen antifascistiske legitimasjon.
Men denne lånte antifascistiske legitimasjonen går i dag hånd i hånd med krav om mer sensur, ikke mindre. Listen over temaer som angivelig skal være forbudte for satire, blir stadig lengre: Den kan ikke inneholde vitser om muslimer, den bør ikke gjøre narr av «koronaofre», og det går absolutt ikke an dersom den delegitimerer regjeringen.
Den nye falske antifascismen er rettet mot et betydelig antall borgere. AfD ble det største partiet i delstatsvalget i Thüringen i 2024, med 34,3 prosent av stemmene. Gjennom kravet om å forby delstatens mest populære parti, gjennom angrepene på journalister og gjennom omfavnelsen av kanselleringskulturen har den også blitt den nye autoritarismen. Det er godt å vite at enkelte satirikere fortsatt holder stand mot utviklingen. Det kommer til å være mye mer arbeid for Bernd Zeller.
Sabine Beppler-Spahl er skribent for europeanconservative.com og holder til i Berlin. Sabine er leder for den tyske liberale tankesmien Freiblickinstitut og Tyskland-korrespondent for Spiked. Hun har skrevet for flere tyske magasiner og aviser.
