Presset for å isolere Hans Rustad og Document minner om klassisk salamitaktikk: Én stemme skyves ut, mens resten lokkes til å ta avstand. Rabulisten mener FrP og andre på høyresiden bør stå imot, før grensen flyttes og neste stemme står for tur.
Hans Rustad viser ryggrad. Mens presset øker for å få ham ut av Norsk Redaktørforening, bruker han spalteplassen i Aftenposten til å forklare hva han mener står på spill. Han holder fast ved at innvandringspolitikk, befolkningssammensetning og nasjonal tilhørighet må kunne diskuteres åpent.
Det fortjener respekt.
I tilsvaret «Det er ikke noe vanskelig å bruke ordet forræder» peker Rustad på det han mener er en av vår tids viktigste politiske utviklinger: At innvandring og lave fødselstall leder til en befolkningsutskiftning, og at den historiske majoritetens framtid blir et stadig mer påtrengende spørsmål. Rabulisten mener han gjør offentligheten en tjeneste ved å løfte dette inn i Aftenpostens debattspalter.
Han skriver:
«I stedet for å ta dette på alvor har mediene gått foran i å brennmerke dem som bruker ordet befolkningsutskiftning.»
Her setter Rustad fingeren på et problem som fortjener langt større oppmerksomhet. Hvis debatten låses til hvilke ord som skal være tillatt, blir det vanskeligere å diskutere selve utviklingen. Hva betyr omfattende demografiske endringer for språk, kultur, fellesskap og politisk tilhørighet? Hvilken innvandringspolitikk ønsker befolkningen? Hvilket ansvar har politikerne for de langsiktige følgene av sine beslutninger?
Dette er grunnleggende demokratiske spørsmål. De fortjener svar.
SSBs tall viser at førstegenerasjonsinnvandrere utgjorde 17,5 prosent av befolkningen ved inngangen til 2026, mens andregenerasjonsinnvandrerforeldre utgjorde 4,2 prosent. Dette er statistiske kategorier for innvandringsbakgrunn. Hvordan utviklingen skal vurderes politisk, og hva den betyr for norsk kultur og tilhørighet, er spørsmål en fri offentlighet må kunne diskutere.
Også FrP har publisert et oppslag med tittelen «Etnisk norske er i mindretall innen 2065». Beregninger av framtidig befolkningssammensetning må vurderes ut fra definisjonene og forutsetningene de bygger på. Men at også FrP, norske største parti, har reist spørsmålet, viser hvor lite rimelig det er å behandle selve temaet som noe som ligger utenfor legitim politisk debatt.
Rustads styrke i tilsvaret er at han nekter å la spørsmålet om egen anseelse fortrenge det politiske innholdet. Han mener utviklingen er alvorlig, og står for det også når det koster. En redaktør som tar opp ubehagelige spørsmål under sterkt press, fyller en viktig rolle i offentligheten.
Rabulisten deler hans syn på behovet for å diskutere Norges demografiske framtid. Vi mener også at ønsket om å bevare norsk kultur og historisk kontinuitet fortjener en selvfølgelig plass i samfunnsdebatten. Uenighet om innvandringspolitikk må kunne møtes med argumenter, undersøkelser og politiske alternativer.
Det er i denne sammenhengen salamitaktikken blir relevant.
Begrepet forbindes med den ungarske kommunistlederen Mátyás Rákosi og kommunistenes maktovertakelse etter andre verdenskrig. Motstanden ble svekket trinnvis ved at ulike deler ble splittet fra hverandre. Time beskrev i 1952 hvordan stadig nye innrømmelser skulle kreves mens motstanderne ble holdt splittet. Den historiske situasjonen var preget av sovjetisk makt og undertrykkelse. Det relevante i dagens debatt er mekanismen med å isolere motstandere én etter én.
I en offentlig debatt kan det foregå slik: Først pekes den mest påståtte kontroversielle stemmen ut. Deretter blir mer moderate aktører presset til å ta avstand. Når én person eller publikasjon er isolert, flyttes grensen. Den som nettopp hjalp til med å skyve andre ut, kan selv bli den neste som må bevise sin anstendighet.
Rustads motstandere fremstår som om de har lest Saul Alinskys Rules for Radicals med merkepennen i hånden. Hans regel 13 lyder: «Pick the target, freeze it, personalize it, and polarize it.» Velg ut målet, lås det fast, gjør saken personlig og skap polarisering.
Etter Rabulistens vurdering er likheten slående: Rustad blir gjort til selve stridsspørsmålet, mens spørsmålene han reiser om innvandring og demografi risikerer å forsvinne bak debatten om hans person. Når andre på høyresiden samtidig forventes å ta avstand, kan personangrepet og salamitaktikken forsterke hverandre. Én stemme isoleres, og de øvrige lærer hva det kan koste å stå sammen med den. Derfor bør FrP og andre på høyresiden gjennomskue mekanismen og stå imot presset.
Anders Tronstad advarte mot denne mekanismen i Bodøposten allerede i 2019. Poenget hans var at høyresiden kan bidra til sin egen svekkelse ved å godta stadig nye krav om avstandstaking. Den advarselen har fortsatt verdi.
Etter Rabulistens vurdering er det grunn til å spørre om et av siktemålene med Filter Nyheters offensiv er å få FrP og andre på høyresiden til å ta avstand fra Rustad og Document. Klungtveit har uttrykkelig kritisert Redaktørforeningen for å gi Document pressens legitimitet, og etterlyst at toneangivende redaktører engasjerer seg. Dette handler dermed også om hvilken anerkjennelse avisen skal få i offentligheten.
Dersom politikere og samfunnsdebattanter begynner å frykte omdømmetap bare ved å stille til intervju hos Document, blir avisen og dens lesere lettere å isolere.
Norsk Redaktørforening opplyser at vurderingen av Rustads medlemskap startet 3. juni, og at saken skal behandles igjen 25. september. Utfallet er fortsatt åpent.
Heldigvis finnes det flere som står imot presset om utestengelse eller advarer mot isoleringen av Document.
Norgesdemokratene har gitt Rustad støtte. Politisk nestleder Øyvind Eikrem skrev følgende om Rustads tilsvar i Aftenposten: «Utmerket svar av Hans Rustad.» Det er positivt. En høyreside som vil forsvare åpen debatt om innvandring og nasjonal identitet, trenger vilje til å stå sammen også når medietrykket blir ubehagelig.
Vebjørn Selbekk i Dagen har tydelig argumentert mot å ekskludere Rustad på grunn av meningene hans. Mari Skurdal i Klassekampen har også advart mot eksklusjon på meningsgrunnlag og understreket behovet for en skikkelig prosess. Begge er kritiske til deler av Rustads uttalelser, men forsvarer viktige prinsipper om meningsmangfold. Det er prisverdig.
Ole Asbjørn Ness har tatt avstand fra det han beskriver som en «ulveflokk» rundt Rustad. Helge Lurås har advart mot at politikere, redaktører og andre blir redde for å stille opp hos Document, selv om han også har kritisert Rustads utvikling. Begge bidrar til å holde døren åpen for samtale.
Henrik Beckheim har forsvart rommet for sinne, satire og sterke formuleringer. Espen Teigen har advart om at andre alternative medier og profiler kan stå for tur dersom Document presses ut. Teigen peker dermed på nettopp den faren salamitaktikken beskriver.
Filmskaper Iver Neset har argumentert mot eksklusjon i Subjekt. Alexander Jansen i Drammen Live 24 har protestert mot Morgenbladet-redaktørenes opptreden i saken, samtidig som hans egen utmelding også skyldes en separat PFU-konflikt. Magne Lerø i Samtiden har stilt spørsmål ved om eksklusjon overhodet vil ha den virkningen kritikerne ønsker. Det er ulike former for motstand mot presset og virkemidlene, med ulike begrunnelser.
Simen Sandelien tok først tydelig til orde mot utestengelse og for å møte Rustad med argumenter. Senere tok han forbehold etter at Nils August Andresen viste til uttalelser tatt ut av sin sammenheng som Sandelien oppfattet som støtte til politisk vold. Han må derfor omtales med dette forbeholdet. Hans opprinnelige poeng om verdien av åpen debatt står likevel på egne ben.
For Rabulisten er standpunktet klart: Hans Rustad fortjener støtte for å løfte den demografiske debatten, og respekt for å stå oppreist under press. Tilsvaret i Aftenposten viser en rakrygget mann som ønsker å diskutere landets framtid og nekter å la frykten for sosial fordømmelse bestemme hvilke spørsmål han kan stille.
FrP og resten av høyresiden bør møte ham i den debatten. De bør fortsette å snakke med Document, møte avisens lesere og gjøre sine egne vurderinger av argumentene.
Salamitaktikken virker kun når frykten for å bli satt i dårlig selskap blir sterkere enn viljen til å forsvare en åpen offentlighet.
Rustad har vist at han ikke vil bøye seg for den frykten. Flere bør vise den samme ryggraden.
