Siden Meloni kom til makten, har tyske organisasjoner stått bak ankomsten av 22 513 av de 42 338 migrantene som NGO-er har brakt til Italia.
Av Javier Villamor. 18. august 2026. Oversatt av Rabulisten.
Mer enn halvparten av de ulovlige migrantene som har gått i land i Italia fra NGO-fartøy siden Giorgia Meloni kom til makten, ble brakt dit av tyske organisasjoner.
Av de 42 338 personene som har kommet inn i Italia gjennom NGO-operasjoner siden oktober 2022, ankom 22 513, litt over 53 prosent, om bord på fartøy knyttet til tyske organisasjoner. Dersom organisasjoner av andre nasjonaliteter som opererer skip under tysk flagg tas med, stiger tallet til rundt 27 000.
Italia mottok 157 651 personer sjøveien i 2023, 66 617 i 2024 og 66 316 i 2025. Fartøy drevet av denne typen organisasjoner, hvorav noen har blitt anklaget for menneskesmugling, sto for omtrent 8 prosent av alle ankomstene i 2023.
Rollen til tyske NGO-er i å dumpe titusenvis av migranter i Italia har nå blitt en politisk sak mellom Roma og Berlin.
Tyskland ønsker å gjenoppta overføringene til Italia av asylsøkere som først kom inn via italiensk territorium og deretter fortsatte til Tyskland. Roma, som siden desember 2022 har blokkert en stor andel av disse returene under Dublin-systemet, mener at Berlin også bør ta hensyn til dem som har gått i land i Italia fra fartøy drevet av tyske organisasjoner.
Italia mener at Tyskland krever at Italia påtar seg ansvaret fordi landet var det første europeiske innreiselandet, samtidig som tyske organisasjoner som Sea-Watch, Sea-Eye, SOS Humanity og Mission Lifeline i årevis har gjennomført operasjoner i det sentrale Middelhavet og deretter satt i land dem de redder, i italienske havner.
I flere år mottok dessuten noen av disse organisasjonene offentlig finansiering fra Tyskland. Forbundsdagen hadde bevilget 2 millioner euro årlig mellom 2023 og 2026 for å støtte det som ble beskrevet som «sivil sjøredning». Blant mottakerne var SOS Humanity, Sea-Eye og SOS Méditerranée. Rundt 900 000 euro ble delt ut bare i første kvartal av 2025.
Regjeringen til Friedrich Merz avsluttet denne finansieringen i 2025. Derfor kan det ikke hevdes at Berlin for tiden finansierer disse operasjonene gjennom dette føderale programmet, selv om det er riktig at offentlige penger fra ett medlemsland i årevis bidro til å opprettholde organisasjoner av denne typen.
Denne opptredenen blant medlemslandene er en av hovedfaktorene bak dagens kritiske situasjon. I årevis advarte sør-europeiske land mot risikoen ved å unnlate å sikre EUs sørlige grense på en skikkelig måte og stenge disse rutene. De nordlige landene viet dette liten oppmerksomhet og hevdet at det ikke var deres problem. Nå som konsekvensene er håndgripelige, kritiserer de innreiselandene for, etter deres syn, ikke å gjøre nok.
Striden sammenfaller også med at den nye europeiske pakten om migrasjon og asyl trådte i kraft 12. juni. Dens solidaritetsmekanisme krever at medlemslandene bidrar til å dele migrasjonspresset, selv om de kan gjøre dette gjennom omplasseringer, økonomiske bidrag eller operativ støtte. For 2026 er referansepunktet satt til 21 000 omplasseringer eller 420 millioner euro.
Ungarn har i årevis avvist nettopp denne logikken og har nektet å delta i den nye mekanismen.
Den italienske striden avdekker derfor det underliggende problemet: Migrasjonsbeslutninger tatt av ett medlemsland kan skape territorielle og politiske kostnader for et annet, mens Brussel deretter forsøker å omfordele disse konsekvensene kollektivt.
Spørsmålet er ikke lenger bare hvem som gjennomfører redningsaksjoner i Middelhavet, men hvem som bestemmer hvem som kommer inn og, fremfor alt, hvem som til slutt påtar seg ansvaret. Foreløpig ønsker ingen å ta ansvar, eller i det minste å bære den politiske kostnaden som lederskap i møte med problemet ville innebære.
Javier Villamor er en spansk journalist og analytiker. Han er basert i Brussel og dekker NATO- og EU-saker for europeanconservative.com. Javier har over 17 års erfaring innen internasjonal politikk, forsvar og sikkerhet. Han arbeider også som konsulent og gir strategiske vurderinger av globale spørsmål og geopolitiske utviklingstrekk.
