I en tid der samfunnet føles stadig mer kaldt og fremmedgjort, minner dette leserinnlegget oss om en dypere sannhet: Livskraften vi finner i gamle sagn og sagaer handler om ekte samklang mellom mennesker, natur og skjønnhet. Når resonansen forsvinner, står vi igjen med tomhet, men i gjenoppdagelsen av fellesskap og frihet kan samfunn og sjeler blomstre på nytt.
Av: Rune «Kosepote» Andersen.
Har du noen gang tenkt på at den livskraften vi finner i gamle sagn og sagaer egentlig er den gode følelsen av samhold? Resonansen mellom mennesker, forsterket av natur og krefter som gjør at alt nesten føles magisk.
De gamle sa at bønner ble besvart, at skoger levde, at kunsten snakket. Dette var ikke fantasi eller overtro – det var ekte erfaring. Det er det motsatte av EU og Norge i dag, hvor alt stadig oftere føles dødt og tomt av det nye.
Håkon Reisvang lærte meg én ting: sex og makt alene blir tomhet. Men antikkens skjønnhet og sannhet skapte liv, samhold og resonans. Grekerne forsto det. Romerne også, før dekadensen og fallet.
Frihet kontra eierskap
Derfor kjenner mange ekte mennesker, enkle men åpne sjeler, seg mer hjemme på små fiskebruk enn i storbyen. Der trenger man ikke masker. Man kan være fri i seg selv.
Selv i parforhold i dag kan vi se problemet: noen vil eie partneren sin. Men kjærlighet som ikke er ubetinget og frivillig, blir ikke et hjem – den blir et fengsel. Jeg er med min kone fordi jeg elsker henne og vil bruke min tid med henne. Hun er “min”, men jeg eier henne ikke.
Antikkens kunnskap
I det gamle Hellas hadde akademia ansvaret for å lære folk å balansere resonansen i eros og sophia til livskraft – en kraft som bygde samfunn, folk, nasjoner og sivilisasjoner.
Det myteomspunne Akashia hjalp enkle mennesker å finne den kunnskapen de trengte for å leve bedre liv, uten mastergrader og uten narrativer om hvem de “måtte” være.
Mytologiens arketyper var ikke bare sagn, men rollemodeller – erkepersonligheter man kunne speile seg i og finne hjem i. Det var først når resonansen mellom mennesker ble dekadent, når sex og mat ble byttet ut med sannhet og skjønnhet, at fri eros, sophia og kreativitet sluttet å blomstre.
Tomhet og oppvåkning
I dag er kunnskapen om dette støvet ned i postmoderne arkitektur uten sjel, der symboler som Coca Cola er mer kjent enn Venus’ skjønnhet.
Men når folk våkner opp og ser hva regler, direktiver og tvang gjør med samfunn og sjel, da finner de seg selv igjen. Da finner de hverandre. Ikke gjennom ødeleggende samfunnsnarrativer, men i ekte samklang. Og da vil samfunnet blomstre igjen.
Noen av oss kjenner allerede denne storheten fra de gamle tidene – svært nært.
