Den franske forfatteren Renaud Camus mener Europa står overfor en omfattende demografisk og kulturell omveltning. I et nytt, timelangt intervju med Alexandre Sousa utdyper han sine tanker om Den store utskiftningen, global erstatisme, avkulturisering, det utskiftbare mennesket og behovet for avkolonisering og remigrasjon.
Den franske forfatteren Renaud Camus gjester den portugisiske podkastverten Alexandre Sousa i et nytt intervju publisert 3. juli. Gjennom den nesten én time lange samtalen får Camus anledning til å presentere sitt politiske og filosofiske verdensbilde i detalj.
Sousa innleder intervjuet med å påpeke at Camus ofte reduseres til mannen bak begrepet «Den store utskiftningen», til tross for at hans forfatterskap omfatter rundt 200 bøker innen blant annet romaner, dagbøker, essays, poesi, teater, reiseskildringer og politisk filosofi. Camus avviser selv betegnelsen «intellektuell».
– Jeg er forfatter, svarer han.
Fra sosialistpartiet til Den store utskiftningen
Camus forteller innledningsvis om sin intellektuelle og politiske utvikling. Som ung var han i en kort periode medlem av det franske sosialistpartiet, men det er først og fremst som forfatter han definerer seg.
Han beskriver forfatterens oppgave som å rette oppmerksomheten mot de delene av samfunnet som er synlige og viktige, men som ingen ønsker å snakke om. Det var gjennom denne tilnærmingen han utviklet begrepet «Den store utskiftningen». Camus understreker at han ikke betrakter dette som en teori.
– Den store utskiftningen er ikke en teori. Den store utskiftningen er en forbrytelse, sier han.
Ifølge Camus handler begrepet om utskiftningen av folkegrupper og sivilisasjon gjennom masseinnvandring. Han mener debatten har beveget seg videre fra spørsmålet om hvorvidt demografiske endringer finner sted, til spørsmålet om hvordan disse endringene skal vurderes. Camus mener selv utviklingen er katastrofal og beskriver den som «det 21. århundrets forbrytelse mot menneskeheten».
Global erstatisme
Den store utskiftningen er imidlertid bare én del av et langt større filosofisk system Camus kaller «global erstatisme». Camus beskriver dette både som en teori, en ideologi og en politisk, økonomisk og finansiell kraft.
Grunntanken er at erstatning har blitt den moderne verdens viktigste prinsipp. Global erstatisme er helheten av tiltak, mekanismer, idealer og interesser som går inn for og fremtvinger en tilstand der alt kan erstattes med alt overalt, i profittens og utskiftbarhetens tjeneste.
Naturmaterialer erstattes med billigere kunstige materialer. Litteratur erstattes av journalistikk. Journalistikk erstattes av informasjon. Informasjon erstattes av propaganda. Menn erstattes av kvinner, og mennesker erstattes av maskiner.
Selv historiske steder blir ifølge Camus erstattet av kopier. Han bruker Venezia og kopien av byen i Las Vegas som eksempel. Resultatet er, etter Camus’ syn, en verden preget av kopier, etterligninger og manglende autentisitet.
Camus knytter også dette til medienes rolle. Han hevder at etablerte medier fungerer som et filter som bestemmer hva befolkningen får vite, og hva som holdes utenfor offentligheten.
Resultatet er det Camus kaller «u-virkelighet», en falsk og usann virkelighet der mediene produserer en forfalsket verden ved å undertrykke og forvrenge den virkelige.
Avviser begrepet «identitet»
Sousa spør deretter Camus om identitet, et begrep intervjueren mener står sentralt i forfatterens tenkning. Camus overrasker ved å avvise selve begrepet.
– Identitet er ikke et av mine ord. Jeg bruker det svært lite, og jeg er ikke selv identitær, sier han.
Dette betyr ikke at Camus er negativ til Identitærbevegelsen. Tvert imot sier han at han støtter mange av aksjonene til franske identitære aktivister. Innvendingen hans er filosofisk.
Camus mener «identitet» allerede innebærer en form for kopi eller etterligning. Han foretrekker å snakke om «væren», altså det et menneske eller et folk faktisk er. Denne væren er ifølge Camus knyttet til tid, familie, arv, kultur, sivilisasjon, litteratur, språk og bestemte måter å forstå verden på.
Språket spiller en særlig viktig rolle. Camus mener mennesket oppfatter verden gjennom språket sitt, og at fenomener man mangler ord for, også blir vanskeligere å oppfatte.
Oppdaget Den store utskiftningen på den franske landsbygda
Sousa spør deretter når Camus først ble oppmerksom på utviklingen han senere skulle beskrive som Den store utskiftningen. Camus forteller at han først observerte demografiske endringer i forstedene rundt Paris. Men et avgjørende øyeblikk kom rundt 1996, da han arbeidet med bøker om forskjellige områder i Frankrike. Under besøk i gamle franske landsbyer opplevde han en sterk kontrast mellom den historiske arkitekturen og en ny befolkning.
Han beskriver hvordan han så muslimske kvinner med slør i vinduene på flere hundre år gamle bygninger. For Camus ble dette en traumatisk oppvåkning. Han konkluderte med at Frankrike ikke bare gjennomgikk innvandring, men en grunnleggende utskiftning av befolkning og sivilisasjon.
Dekulturisering som forutsetning
Et annet sentralt tema i intervjuet er «deculturation», eller dekulturisering. Camus mener denne prosessen i utgangspunktet kan ha vært drevet av gode intensjoner. Ønsket var å gjøre kultur og utdannelse tilgjengelig for alle. Problemet, ifølge Camus, var at dette førte til at standardene gradvis ble senket og den tradisjonelle kulturarven mistet sin plass. Han trekker frem det franske utdanningssystemet som eksempel.
Barn fra kulturelt ressurssterke familier hadde et stort fortrinn fordi de vokste opp med bøker, kunst, teater og reiser. For å skape større likhet forsøkte utdanningssystemet å redusere betydningen av denne kulturelle arven. Camus mener resultatet ikke ble at alle fikk tilgang til høykulturen, men at høykulturen gradvis forsvant. Han viser blant annet til Sciences Po i Paris, hvor eksamen i generell kultur ble fjernet fordi den ble ansett som sosialt urettferdig. Konsekvensen er, ifølge Camus, at mennesker kan oppnå svært høye akademiske grader uten den brede kulturelle kunnskapen som tidligere ble forventet.
– Den kulturelle klassen har blitt fullstendig utryddet, hevder han.
Camus mener Frankrike først mistet bondestanden og deretter den kultiverte samfunnsklassen. Han viser også til hvordan klassisk musikk, teater og litteratur tidligere hadde en naturlig plass i fransk offentlighet og fjernsyn, mens dette i stor grad har forsvunnet. Ifølge Camus kan det ikke eksistere en levende kultur uten en kultivert samfunnsklasse.
Likhet eller sannhet
Camus går deretter inn på forholdet mellom likhet og sannhet. Han mener ønsket om fullstendig likhet til slutt kommer i konflikt med erkjennelsen av at kulturelle uttrykk har ulik verdi. Hvis samfunnet krever at alt skal vurderes som likeverdig, mener Camus at sannheten nødvendigvis må vike.
Han hevder derfor at det finnes en grunnleggende motsetning mellom absolutt likhet og sannhet. Denne likhetsbesettelsen er ifølge Camus en av den globale erstatismens viktigste drivkrefter. Sammen med antirasisme bidrar den til å gjøre mennesker, kulturer og samfunn stadig mer utskiftbare.
Det utskiftbare mennesket
Samtalen går videre til det Camus kaller «det utskiftbare mennesket». Dette er det moderne mennesket som gradvis har mistet tilknytningen til familie, lokalsamfunn, nasjon, historie og kultur.
Camus sporer utviklingen tilbake til den industrielle revolusjonen. Han trekker særlig frem Frederick Winslow Taylor og Henry Ford som sentrale personer i utviklingen av et samfunn hvor både produksjon og mennesker standardiseres.
Taylorismen og fordismen fikk ifølge Camus stor innflytelse på både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Han omtaler også Henry Fords antisemittisme, forbindelsene til Nazi-Tyskland og bruken av tvangsarbeidere ved tyske Ford-fabrikker under krigen. For Camus er masseproduksjonens historie samtidig historien om menneskets gradvise tap av egenart.
Mannen som mistet alt
Camus trekker frem seremoniene ved Ford-fabrikkene i USA som et symbol på denne utviklingen. Arbeidere fra forskjellige europeiske land møtte opp i sine tradisjonelle nasjonaldrakter. Deretter skulle de symbolsk tre inn i en «smeltedigel» og komme ut på den andre siden som standardiserte amerikanske arbeidere.
Camus ser dette som et tidlig eksempel på hvordan mennesker blir gjort mest mulig like og utskiftbare. Han viser også til Fords såkalte «sosiologiavdeling», som overvåket arbeidernes privatliv, alkoholbruk, familieforhold og politiske aktiviteter.
Camus mener denne prosessen senere har fortsatt i resten av samfunnet. Mennesket har gradvis blitt fratatt tilhørigheten til familien, landsbyen, nasjonen, kulturen og sivilisasjonen.
Selv etternavnets reduserte betydning ser Camus som et symptom på utviklingen. Tidligere plasserte etternavnet mennesket i en familie og en historisk sammenheng. I det moderne arbeidslivet omtales mennesker i stadig større grad bare ved fornavn.Camus kaller dette «amerikansk kommunisme», et samfunn preget av uformell bekledning, forenklet språk og stadig færre sosiale former.
Han viser også til sosiologen Zygmunt Baumans teorier om «flytende modernitet». Ifølge Camus blir både samfunnet og mennesket stadig mer formløst. Fra oppløsning er veien kort til utslettelse.
Det utskiftbare mennesket er et menneske som har mistet tilhørigheten til historien, familien og kulturen. I den globale erstatismen reduseres mennesket til udifferensiert menneskelig materie, industrielt materiale uten rase, kjønn, kultur, nasjonalitet, opphav, forskjeller eller grenser.
Problemet er ikke bare kriminalitet og dårlig oppførsel
Et av intervjuets mest sentrale punkter kommer når Camus diskuterer innvandringskritiske partiers fokus på kriminalitet og ulovlig innvandring. Camus mener dette fokuset ikke går langt nok. Han sier at han ville motsatt seg at franskmennene ble erstattet av en annen befolkning selv dersom den nye befolkningen oppførte seg eksemplarisk.
Som eksempel nevner han kinesere og koreanere. Poenget hans er at spørsmålet ikke først og fremst handler om kriminalitet eller oppførsel, men om et folks rett til fortsatt eksistens i sitt eget land. Camus støtter utvisning av kriminelle utlendinger og personer uten lovlig opphold, men mener dette bare behandler symptomene.
– Vi må avkolonisere fordi vi blir kolonisert, sier Camus. Han mener denne avkoloniseringen nødvendigvis må innebære remigrasjon.
– Kolonisering kan bare ende med dekolonisering og remigrasjon.
Hitlers «andre karriere»
Mot slutten av intervjuet diskuterer Camus det han kaller Adolf Hitlers «andre karriere». Begrepet viser til hvordan traumene etter andre verdenskrig og Holocaust, ifølge Camus, har påvirket Europas politiske og kulturelle utvikling.
Camus mener Europa etter krigen ønsket å trekke seg ut av historien og maktpolitikken. Problemet var at resten av verden ikke gjorde det samme. Han sammenligner det med å være den eneste høflige personen i et samfunn hvor ingen andre følger de samme reglene. Ifølge Camus var antirasisme både nødvendig og legitim etter nazismens forbrytelser. Men han mener antirasismen gradvis endret karakter.
Jakten på gjenværende spor av nazisme og rasisme fortsatte, hevder Camus, lenge etter at de opprinnelige ideologiene var beseiret. Resultatet ble ifølge ham at også nasjon, folk, kultur, kjønn og andre grunnleggende former for tilhørighet begynte å bli betraktet med mistenksomhet. Han viser blant annet til påstanden om at det ikke finnes noen egen fransk kultur eller fransk urbefolkning. Camus mener dette er en videreføring av den globale erstatismen, hvor forskjeller gradvis fjernes for å gjøre mennesker og samfunn stadig mer utskiftbare.
«Finnes ikke raser?»
Det siste hovedtemaet i intervjuet er rasebegrepet. Camus mener påstanden om at raser ikke eksisterer bygger på en for snever forståelse av ordet som et rent biologisk begrep.
Han understreker at han ikke uttaler seg som biolog, men mener at ordet historisk har hatt en langt bredere kulturell og sivilisatorisk betydning. Camus viser til at begrepet har vært brukt gjennom århundrer i europeisk litteratur, poesi og historie.
Han hevder at forestillingen om at raser ikke eksisterer har bidratt til å gjøre europeerne mindre i stand til å motsette seg store demografiske endringer.
I denne delen av intervjuet diskuterer han også uttrykket «folkemord ved substitusjon». Camus understreker at uttrykket ikke ble skapt av ham, men av den franske kommunistiske poeten og politikeren Aimé Césaire. Césaire brukte uttrykket om utviklingen på Martinique, hvor han mente innflytting fra det franske fastlandet truet med å forandre øyas befolkning. Camus mener uttrykket i enda større grad kan anvendes på dagens Europa.
Hvor mye tid har Europa igjen?
Avslutningsvis spør Sousa hvor lang tid Europa har på seg til å snu utviklingen. Camus gir ikke noe konkret svar. Han håper at dersom utviklingen kan reverseres, vil erfaringene være så tydelige at europeerne aldri vil tillate at det samme skjer igjen. Samtidig uttrykker han bekymring for at andre land følger Europas eksempel. Han trekker frem Japan, som lenge har hatt svært begrenset innvandring, men som nå tar imot flere utlendinger.
Camus undrer seg over hvordan Japan kan se konsekvensene av Europas innvandringspolitikk og likevel bevege seg i samme retning. Han avslutter med å påpeke at europeiske regjeringer i flere tiår har lovet å redusere innvandringen, men at utviklingen likevel har fortsatt.
Det nesten timelange intervjuet gir dermed et omfattende innblikk i Renaud Camus’ politiske og filosofiske tenkning. Fra Den store utskiftningen og global erstatisme går samtalen videre til avkulturisering, det utskiftbare mennesket, Europas historiske skyldfølelse og Camus’ syn på avkolonisering og remigrasjon som svar på Europas demografiske utvikling.
Camus utgitt på norsk
I Norge er Renaud Camus utgitt på norsk av Legatum Publishing. Forlaget hadde også Camus med digitalt på en pressekonferanse på Gardermoen 11. mai 2023.
I 2025 var Camus en av hovedtalerne på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse, ReMig25. Den franske forfatteren vakte stor interesse blant deltakerne, og det dannet seg kø av mennesker som ønsket å få bøkene sine signert av Camus.
