600 deltakere fra hele Europa samlet seg i Portugal til det andre Remigration Summit. Konferansen viste en bevegelse i vekst, med politikere, aktivister og samfunnsdebattanter som tok til orde for remigrasjon, strengere innvandringspolitikk og et sterkere forsvar av Europas folk, kultur og identitet.
Av F . Roger Devlin, American Renaissance, 1. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
Da det første Remigration Summit ble arrangert i en liten by nær Milano i Italia i fjor, måtte arrangørene nærmest regne det som en suksess at konferansen i det hele tatt lot seg gjennomføre. Motstanden fra venstreorienterte grupper og etablerte politikere var nemlig så intens. Årets arrangement i den lille portugisiske byen Figueira da Foz viste at remigrasjonsbevegelsen er kommet for å bli.
Det ble ingen avlysninger av lokaler, takket være en velvillig eier som lo av trusler og krav. Mens politiet i fjor omringet konferansen for å forhindre uro, var det i år ikke nødvendig med synlig politibeskyttelse. Deltakertallet økte fra 300 til 600, og stemningen var selvsikker og tidvis jubelpreget.
Afonso Gonçalves ønsket deltakerne velkommen og bemerket begeistret at det var «så mange flotte mennesker her!» før han overlot ordet til konferansier Manuel Morgado.
Morgado takket arrangementets sponsorer og påpekte hvor passende det var at konferansen fant sted 30. mai, festdagen til den hellige kong Ferdinand III av Castilla. Under hans kristne lederskap ble store deler av Den iberiske halvøy gjenerobret fra maurerne.
Den åpenbare implikasjonen var at vår oppgave med å ta Europa tilbake er en videreføring av hans kamp på 1200-tallet. Kong Ferdinand måtte imidlertid sannsynligvis ikke kjempe mot så sterk motstand fra menn av sin egen tro og sitt eget folk som vi gjør i dag.
Gonçalves var konferansens første taler. Han minnet oss om at selv om bevegelsen blir sterkere, svømmer vi fortsatt mot strømmen. Det anti-europeiske venstresiden sitter fortsatt godt plantet i alle våre institusjoner, og organisasjonen SOS Racismo ba formelt den portugisiske regjeringen om å avlyse arrangementet.
Portugal er et land med bare ti millioner innbyggere, men har to millioner innvandrere. I mange byer fødes det nå flere barn av utenlandske enn av portugisiske foreldre, og mange portugisere ønsker selv å emigrere. Likevel fortsetter regjeringen å slippe inn hundretusenvis av mennesker som får bosette seg permanent.
Å være portugiser handler imidlertid ikke om å ha et offentlig dokument stemplet av myndighetene som sier at man er portugiser. Det handler om å nedstamme fra mennene som tok landet sitt tilbake fra maurerne under middelalderens Reconquista.
I 2023 grunnla Gonçalves organisasjonen Reconquista, som har som mål å vinne Portugal tilbake for landets egne sønner nok en gang. Forrige uke lanserte gruppen en underskriftskampanje for å stanse innvandringen, og den har allerede samlet 30 000 underskrifter.
Det betyr at det portugisiske parlamentet nå er forpliktet til å ta imot ham og høre ham tale til støtte for remigrasjon. Dette vil bli en betydelig mediebegivenhet, ettersom han allerede er godt kjent over hele landet.
– Vi bryr oss ikke lenger om å bli kalt rasister, fremmedfiendtlige, fascister eller ekstremister, sa han, – men vi vil aldri bli kalt forrædere mot vårt folk.
Gonçalves mener at det knapt finnes en familie i Portugal som ikke har sett minst én video eller annet materiale produsert av hans organisasjon. Han har også opplevd takknemligheten fra vanlige landsmenn, til tross for at han har blitt utestengt fra banktjenester og utsatt for andre ydmykelser fra de forræderske elitene som klamrer seg til makten.
Neste taler var Lena Kotré, jurist og representant for partiet Alternative für Deutschland (AfD) på delstatsnivå.
Hun påpekte at det har skjedd betydelige fremskritt siden hun talte på den første konferansen i Milano i fjor. Nesten en tredjedel av velgerne forstår nå at det bare er hennes parti som står for bevaringen av den tyske nasjonen.
Staten mobiliserer enorme ressurser for å holde patrioter borte fra makten og innfører reiseforbud mot hennes partis støttespillere, noe som tidligere var forbundet med det østtyske kommunistregimet. Alt dette avslører imidlertid bare deres desperasjon.
De tyr til straff fordi de ikke har argumentene eller fakta på sin side. Slike tiltak vil bli intensivert i nær fremtid, og etablerte maktmiljøer støtter nå åpent antifaterrorisme, men:
– Hvis det er prisen vi må betale for å sikre vår nasjon, så får det være slik.
Skolebarn snakker nå åpent og uten frykt om remigrasjon, og små gutter skryter av at de ønsker å bli politifolk slik at de kan deportere utlendinger.
Den tredje taleren var Stefano Forte, president for New York Young Republicans Club.
Han påpekte at 40 prosent av innbyggerne i New York nå snakker et annet språk enn engelsk hjemme, og at mange av disse utlendingene er av den typen som «spiser av våre hender mens de spytter oss i ansiktet».
Remigrasjon er ikke bare et politisk spørsmål i vanlig forstand, men et spørsmål om overlevelse. New York styres for tiden av en radikal muslimsk borgermester, og hans fremste juridiske rådgiver representerer al-Qaida-terrorister. Han kan ikke få lov til å erstatte New Yorks opprinnelige innbyggere.
Forte fortalte at hans organisasjon var den første republikanske klubben som støttet Donald Trump. Det gjorde de fordi kandidaten sa at remigrasjon vil gjøre Amerika stort igjen.
Folk støtter ikke remigrasjon fordi de hater, men fordi de elsker. De elsker sine foreldre og sine barn, og de verdsetter den sivilisatoriske arven som er blitt overlevert til dem.
– Vesten ble testamentert til oss av våre fedre for at vi skulle gi den videre til våre sønner, og vi vil ikke være generasjonen som sløser bort vår arv, sa han.
Neste taler var Cyan Quinn, leder for White Paper Policy Institute, som snakket om fødselstall. Hun innledet med å sitere den amerikanske kongressrepresentanten Steve King, som en gang sa:
– Vi kan ikke gjenreise vår sivilisasjon med andres barn.
Indias statsminister Narendra Modi har nylig undertegnet frihandelsavtaler med Den europeiske union som også inneholder betydelige migrasjonskomponenter. Disse ble imidlertid ikke offentliggjort i særlig grad på grunn av deres upopularitet.
India har dobbelt så stor befolkning som Europa og ønsker å eksportere sine unge menn. Når de ankommer, konkurrerer de direkte med europeiske menn om arbeidsplasser, samtidig som de praktiserer etnisk nepotisme som en selvfølge. De utgjør også en netto belastning på offentlige finanser og forsterker dermed velferdsstatens krise i stedet for å løse den.
De europeiske fødselstallene er allerede lave, og mange av våre egne menn sliter med å finne arbeid eller etablere familie. Europeiske par må vente på bolig, mens innvandrere blir prioritert. Remigrasjon ville gjøre boliger mer tilgjengelige og rimeligere.
Direkte politiske tiltak for å øke fødselstallene fungerer heller ikke på lang sikt. I land så forskjellige som Danmark, Ungarn og Sør-Korea har fødselsbonuser og skatteinsentiver gitt kortsiktige økninger som raskt har blitt etterfulgt av nye fall.
Kvinner konkurrerer nå med menn om arbeidsplassene, noe som reduserer antallet menn kvinner oppfatter som egnede ektefeller. Kvinnekvoter opprettholdes i mange stillinger som kvinner selv ikke nødvendigvis ønsker. Mange ville foretrukket å være hjemme, men ingen spør dem.
Gifte kvinner med barn er de lykkeligste kvinnene. De liker ikke å tjene mer enn ektemennene sine, og ektemenn liker heller ikke å bli forbigått økonomisk av sine koner. Vi trenger politikk som aksepterer mennesker slik de er, ved å gjøre det mulig for kvinner å få barn og for menn å forsørge familien.
Det må også oppmuntres til tidligere ekteskap. Mange kvinner gifter seg nå først når de er 35 år eller eldre. Forskningen viser dessuten tydelig at samboerskap i seg selv ikke nødvendigvis leder til ekteskap.
Remigrasjon skaper optimisme. Etter Donald Trumps valgseier i 2016 falt fødselstallene blant hispanics i USA, mens de økte blant hvite amerikanere. Å redusere mangfoldet gjør folk mer optimistiske og reduserer presset på offentlige tjenester. Det vil legge grunnlaget for en ny blomstringstid for familielivet.
Maximilian Märkl er en tysk nasjonalist som ble stanset på flyplassen av myndighetspersoner som hevdet at hans deltakelse på Remigration Summit ville «skade Forbundsrepublikken Tysklands omdømme».
Han spilte derfor inn en videohilsen der han beklaget at han ikke kunne delta. Deretter satte han seg i bilen og kjørte i 22 timer til Portugal, i håp om at han ikke ville bli stoppet underveis.
Planen fungerte. Arrangørene viste først videohilsenen hans på storskjerm. Deretter overrasket de publikum ved å føre ham inn på scenen. Han ble møtt av rungende applaus fra salen.
Märkl påpekte at Europas ledere begår en historisk forbrytelse mot sine egne folk, samtidig som de forsøker å hindre dem i å snakke om det.
Han ønsker ikke å tvinge sin egen sønn til å kjempe den kampen som hans far var for redd til å kjempe.
– I dag er jeg stolt over å være europeer og over å kjempe sammen med dere for remigrasjon, sa han.
Juristen Eva Vlaardingerbroek sa til publikum: – Dere kommer til å redde dette kontinentet ved Guds nåde. Det er jeg sikker på.
Hun minnet om at store deler av Milano var nærmest nedstengt under fjorårets Remigration Summit, og at politiet måtte eskortere deltakerne til konferanselokalet. I år var ingen av disse tiltakene nødvendige.
Situasjonen er fortsatt alvorlig. Nesten hver eneste dag bringer nye historier om hvite gutter eller jenter som blir voldtatt, knivstukket eller drept. Disse dødsfallene representerer på mange måter tilstanden på kontinentet som helhet.
Nesten alle høyreorienterte aktivister i Europa er blitt utestengt fra minst én sosial medieplattform, og mange er under etterforskning eller står tiltalt for retten. Eva Vlaardingerbroek selv ble nylig nektet innreise til Storbritannia, en «utmerkelse» som Martin Sellner og flere andre oppnådde for mange år siden. Samtidig har begrepet «remigrasjon» nå fått en sentral plass i den politiske debatten i Europa.
Nylig utarbeidet Vlaardingerbroek og hennes samarbeidspartnere Save Europe Act, et europeisk borgerinitiativ som blant annet krever full stans i ikke-vestlig innvandring. Initiativtakerne sikter mot én million underskrifter, og konferansedeltakerne ble invitert til å være blant de første som signerte.
Et slikt initiativ kan, i henhold til europeisk lovgivning, tvinge Europakommisjonen til i det minste å behandle spørsmålet om remigrasjon og møte initiativets forkjempere.
Det vil bli en dårlig dag for Ursula von der Leyen når hun blir tvunget til å møte og håndhilse på Martin Sellner. Leserne kan selv lese teksten til initiativet på Save Europe Acts nettside.
Etter lunsjpausen hilste AfD-politikeren Björn Höcke konferansen via video. Han sa at innvandringen har ført til fremveksten av etniske stemmeblokker, noe som utgjør en fare for den europeiske forståelsen av demokrati.
Migrasjon er ikke en «menneskerett», hevdet han. Nasjoner har derimot full rett til selv å avgjøre hvem de ønsker å leve sammen med. Selv om AfD fortsatt holdes utenfor makten på nasjonalt nivå, har partiet arbeidet for å introdusere ideen om remigrasjon på delstatsnivå.
Höcke understreket at Europas kamp for å bevare sine hjemland for sine egne etterkommere er moralsk rettferdig.
Deretter fulgte juristen og medlemmet av Spanias nasjonalforsamling, Rocío de Meer. Hun påpekte at ingen generasjon har rett til å ødelegge det som er blitt overlevert gjennom mange generasjoners arbeid og oppofrelser. Den virkelige «hatpraten» kommer fra dem som ønsker å ødelegge våre hjemland, sa hun.
Utlendinger fra land utenfor Europa kommer nå til Spania i et omfang på én million mennesker i året, og remigrasjon er den eneste veien som fortsatt kan redde nasjonen.
Hjemlandet springer ut av familien, og vuggen må forsvares like mye som grensen.
– Kvinner skal ikke behøve å be feminister om tillatelse til å bli mødre, sa hun.
Fødselstall er både et åndelig og et nasjonalt spørsmål, og både morsrollen og farsrollen må ha en ærefull plass i sentrum av samfunnet. Våre ledere forteller oss at det er ekstremisme å snakke på denne måten. Men å kreve at spanjoler skal forholde seg tause mens de gradvis forsvinner, er den virkelige ekstremismen.
– Vi er ikke dømt til å bli erstattet. Vi har et valg, og det vi velger er remigrasjon og Spania.
Deretter tok Lidewij de Vos ordet.
Hun fortalte deltakerne at nyhetsbildet i Nederland de siste seks ukene har vært dominert av den største protestbevegelsen mot innvandring i landets historie. Hvordan reagerte regjeringen? Ikke med dialog, men ved å innkalle til et krisemøte for å planlegge byggingen av flere asylmottak.
Det finnes allerede rundt 300 slike mottak i Nederland, og de var en viktig årsak til protestene. Lokalbefolkningen blir aldri konsultert når nye mottak etableres.
Myndighetene later som om protester mot innvandring fører til vold, mens det for alle er åpenbart at det er innvandringen selv som har ført til vold. Ifølge de Vos begår asylsøkere voldtekter tjue ganger oftere enn nederlandske menn, og de er også sterkt overrepresentert i drap og tyverier.
– Våre døtre og sønner blir ofret på masseinnvandringens alter, sa hun.
Å stenge grensene og avskaffe asylsystemet vil ikke være nok. Selv om all innvandring stoppet fullstendig i morgen, ville konsekvensene fortsatt være der. Remigrasjon er den eneste løsningen på multikulturalismens fiasko, som de Vos sammenlignet med et grusomt tvangsekteskap.
Somaliske innvandrere koster for eksempel staten 800 000 euro per person. Sammenlignet med dette ville det være en god investering å betale dem for å reise. Målet er netto negativ migrasjon for å bevare Nederland som et hjemland for det nederlandske folket.
– Det vi ønsker er humant og varig, sa hun.
Særlig kraftig applaus brøt ut da de Vos nevnte at hun venter barn. Hun understreket at det nettopp er barnets fremtid som gir henne motivasjon til å fortsette kampen. Deretter talte Gregory Bovino, tidligere nasjonal leder i US Border Patrol.
Han påpekte at USA og Europa gjennom årene har vært uenige om mange spørsmål, men at når det gjelder remigrasjon er interessene identiske. På begge sider av Atlanteren står man overfor det samme problemet, og derfor kreves den samme løsningen.
Little Village er et område i Chicago som det lokale politiet anbefalte Gregory Bovino og hans mannskaper å unngå på grunn av det høye voldsnivået. Området er hjem for titusenvis av innvandrere fra Mellom- og Sør-Amerika. Høsten 2025 slo grensepatruljen hardt til der, og Bovino fortalte at han ble sjokkert over det han så: bygninger i forfall, nedslitt infrastruktur og søppel overalt.
Den kriminelle gjengen MS-13 utlovet en dusør på 10 000 dollar for grensepatruljeagenter, og 50 000 dollar for Bovino personlig. Anarkister og opptøyere dukket opp for å hindre grensepatruljens arbeid, men agentene svarte med å arrestere dem i titalls. Slike operasjoner krever grundige forberedelser. Grensepatruljen utvikler strategier opptil fem år før de går inn i et område.
De har også lært viktigheten av å opprettholde egne mediekanaler for å møte det de oppfatter som fiendtlig journalistikk. – Åtti millioner amerikanere stemte for remigrasjon, sa Bovino. – Og grensepatruljen leverer den.
Talen hans ble møtt med rop fra salen: – USA! USA! USA!
Den tidligere franske representanten i Europaparlamentet, Jean-Yves Le Gallou, viet sitt innlegg til det han beskrev som domstolenes tilranelse av makt som egentlig ikke tilhører dem.
I 2023 vedtok det franske parlamentet en innvandringslov som etter hans syn langt fra var ideell, men som likevel inneholdt enkelte innstramminger. Frankrikes konstitusjonsråd, som kan sammenlignes med en høyesterett, opphevet deretter tre fjerdedeler av bestemmelsene.
Le Gallou fortalte også historien om en tjenestemann som ledet Frontex, EU-organet som har ansvar for grense- og kystkontroll. Denne tjenestemannen arbeidet for å stanse ulovlig innvandring, noe som var en del av hans arbeidsoppgaver, men ble likevel anklaget av dommere for «forbrytelser mot menneskeheten».
Ifølge Le Gallou er domstolenes maktutvidelse et problem i mange europeiske land, og den virker sterkt disiplinerende på personer i offentligheten. Lovgivere og politikere tyr derfor til selvsensur.
Han hevdet at det finnes en rekke internasjonale avtaler som kan tolkes nærmest etter forgodtbefinnende, og at europeiske dommere nettopp gjør dette. Europeiske konvensjoner som ble ratifisert på 1950-tallet for å beskytte fordrevne personer etter andre verdenskrig, brukes nå til å bringe hele verden til Frankrike, hevdet han.
Denne makten står ikke til ansvar overfor velgerne eller andre demokratiske institusjoner, og tar heller ikke hensyn til de praktiske konsekvensene av sine avgjørelser. Som eksempel viste han til en nylig fransk dom som fastslo at enhver kvinne i Afghanistan har rett til opphold i Frankrike.
Le Gallou avsluttet med å argumentere for at Europas folk må gjenvinne full suverenitet over lovene og de administrative beslutningene som treffes i deres navn. Dommere må igjen underordnes loven, mente han.
Makten må føres tilbake til Europas folk, gjennom folkeavstemninger der dette er mulig, og ellers gjennom parlamentarisk lovgivning.
Sammy Woodhouse, overlevende fra en gjeng i Rotherham som utnyttet barn seksuelt, ga en rørende beretning om sin lidelse. I en alder av fjorten år møtte hun en 24 år gammel pakistansk mann gjennom en venninne av henne. Han hadde nettopp blitt løslatt fra fengsel. Han dro henne gradvis inn i sin krets, hvor overgrepene begynte. Hun ble bortført ved mange anledninger og holdt i uker om gangen på hoteller. Etter hvert som tiden gikk, ble overgrepene mer voldelige, inkludert bank og voldtekt. På sin femtende bursdag ble hun tvunget til å delta i et væpnet ran; hun ble arrestert, mens den pakistanske mannen gikk fri. Hun hadde én abort og forsøkte selvmord ved flere anledninger.
Myndighetene hadde kjent til overgrep som dette i flere tiår, men ville rett og slett lyve om bevisene. Fru Woodhouse var blant de første som tok rettslige skritt mot politiet, som til slutt gikk med på å gjennomføre en full etterforskning av saken hennes: den største barneovergrepsetterforskningen i britisk historie. Hun ble oppfordret til ikke å gå ut offentlig med sin opplevelse for ikke å «sette etterforskningen i fare». Hun gjorde det likevel, og det satte ingenting i fare. Mange andre ofre begynte å melde seg. Det kom frem saker om barn så unge som elleve år som ble torturert, noen ganger til akkompagnement av resitasjoner fra Koranen. DNA-bevis ble ignorert, og andre bevis ble faktisk ødelagt av politiet, som kalte jentene prostituerte eller hoser, og til og med arresterte foreldre de fant problematiske. Fru Woodhouse er forfatter av memoarene Bare et barn, og fortsetter å opplyse offentligheten om utnyttelsesgjenger. Gjennom sitt arbeid har barn unnfanget ved voldtekt blitt rettslig anerkjent som en offerkategori.
Milan Mazurek er en slovakisk medlem av Europaparlamentet som vakte oppsikt ved å kunngjøre i den forsamlingen at «hvite liv betyr noe». Han påpeker at anti-hvit propaganda fortsatt er sterkere i Vest-Europa, men dukker opp i tidligere Warszawapakt-nasjoner som Slovakia. Ledende politikere fra landet hans har lovet WEF å importere indere og usbekere. Ukraina importerer for tiden sørasiatere. Vesteuropeere må ikke tro at Øst-Europa fortsatt er et trygt tilfluktssted.
Herr Mazurek advarte mot farene ved smålig nasjonalisme mens hele Europa er i faresonen. Han er medlem av parlamentarikergruppen Europas suverene nasjoner, innenfor hvilke tradisjonelle rivaler som Slovakia og Ungarn samarbeider i stedet for å krangle om grenser. «Fienden ser ingen forskjell» mellom hvite nasjoner. Europas suverene nasjoner sponser for tiden et lovforslag for å pålegge håndhevelse av utvisningsordre, som nå ofte ignoreres med straffrihet.
Noe fremgang skjer. Europaparlamentet har utpekt nasjonene i Nord-Afrika som trygge, noe som betyr at flyktninger som krysser disse landene for å komme til Europa ikke lenger kan anses som legitime flyktninger. Men et tegn på hvor mye som gjenstår å gjøre, var EU-parlamentets nylige tildeling av Den europeiske fortjenstorden til Angela Merkel, en kvinne skyldig i å ha ødelagt grenser og dermed medvirket til voldtekt og drap på uskyldige europeere.
Martin Sellner, medgrunnlegger av Identitærbevegelsen i Østerrike i 2012, bemerket at det nå er minst 95 millioner borgere som stemmer på patriotiske partier over hele Europa. Sosiale medier-sider flyter over av identitære budskap. Og likevel har ikke denne suksessen blitt omsatt til reell makt. Herr Sellner rapporterer at han nettopp har grunnlagt Remigreringsinstituttet som en lobby for remigrering. Politikk fungerer gjennom press, bemerket han, og selv nasjonalistiske partier vil ikke innføre remigrering med mindre de blir presset til det: «Hvis du ikke kan belønne og straffe politikere, eksisterer du ikke i deres verden.»
Han viste til USAs National Rifle Association som et eksempel på hvordan lobbyvirksomhet bør drives: De overvåker og vurderer lovgivere, belønner lojalitet og straffer svik. Remigration Institute søker å gjøre det samme for remigrasjonsspørsmålet i Europa. Dyktighet i å spre memer på sosiale medier representerer barndommen til vår aktivisme, først når vi skaper institusjoner som politikere frykter, vil vi ha nådd politisk voksen alder. Når babyboomer-generasjonen dør ut, vil antallet hvite synke drastisk, så vi har omtrent femten år igjen til å redde en 6.500 år gammel arv. Dette er vår skjebnetime, og det vi gjør eller unnlater å gjøre nå, vil gi gjenlyd inn i evigheten. La oss bli mektige!
Veteranen fra American Renaissance-konferansen i 2023, Dries Van Langenhove, var den siste taleren på dette andre Remigration Summit. Hans tale var en refleksjon over den oppsiktsvekkende dommen som ble avsagt mot ham bare fem dager tidligere i hjemlandet Belgium. For andre gang ble han dømt for «hatytringer» på grunn av et foredrag han holdt om innvandringens virkninger på levekår og kriminalitet. Dommeren slo uttrykkelig fast at sannhetsgehalten i utsagnene hans var irrelevant for hvorvidt de skulle regnes som «hatytringer».
I tillegg til disse to straffedommene har Van Langenhove fått huset sitt ransaket tre ganger, blitt utvist fra universitetet sitt og mistet bankkontoen sin. Han bemerket at nasjonalister nå er i ferd med å starte sin egen bank for å omgå denne faren, og at vi sannsynligvis også må opprette våre egne institusjoner på andre områder.
Men kampen er verdt det, fordi masseinnvandring er en eksistensiell krise for Europa, mer alvorlig enn både svartedauden og andre verdenskrig. Alt kan fortsatt reddes, og selv fødselstallene våre kan bringes tilbake til normale nivåer, men bare dersom remigrasjonsprosjektet lykkes.
Møter som dette er en uunnværlig del av vår kamp. Det finnes ingenting mer inspirerende enn å fornye båndene til gamle venner og omgås fremtredende ledere i bevegelsen. Mens jeg nøt entusiasmen og engasjementet i salen, var jeg ikke i tvil om at 600 mennesker vendte hjem, mer besluttsomme enn noen gang til å kjempe for sitt folk og sin sivilisasjon.
RESUM26 was wonderful.
— Remigration Summit (@RESUM26) May 30, 2026
The atmosphere inside the hall, the people, the energy, the conversations after the speeches.
These are the moments people will remember for a long time. pic.twitter.com/iaUzfNbhQV
