Rabulisten publiserer Jonas Zuschkes kronikk, som avisen Politiken etter en lengre redigeringsprosess til slutt nektet å trykke. Redaktøren la ned veto, antakelig fordi Zuschke på en saklig og sammenhengende måte argumenterer for at dersom vi vil bevare det Danmark vi har arvet, er det nødvendig å repatriere et stort antall av dem som ikke vil det danske.
Av: Jonas Zuschke. Oversatt av Rabulisten.
I et halvt århundre har Danmark forsøkt å integrere mennesker som for det meste har kommet fra kulturer med radikalt andre forestillinger om individ, autoritet, kjønn, religion og fellesskap.
De oppfatter verken det danske som en mulighet eller tilknytningen til det som en nødvendighet. Og nettopp derfor må vi snakke om remigrasjon.
Det ligger i selve begrepet integrasjon at forskjellene mellom «oss og dem» kan utvaskes med tilstrekkelig opplysning. At kultur ikke er en grense, men en midlertidig hindring, som språkkurs, arbeidstrening og antiradikaliseringstiltak kan og bør bryte ned.
Man kan ikke forvalte seg til samhørighet
Når mennesker, ofte fra Midtøsten eller afrikanske klansamfunn fortsatt, flere tiår etter ankomst til Danmark, lever i parallelsamfunn hvor religiøse autoriteter overstyrer grunnloven, hvor kvinner kontrolleres og hvor lesing på dansk er fraværende, skyldes det ikke mangel på integrasjon
I tiår har man innbilt seg at integrasjon handler om metoder: språkskoler, foreningsliv og arbeidspraksis. Prosjekter som «Aktivt medborgerskap», ghettoplaner og utallige aktiveringstiltak har hatt samme utgangspunkt og bygget på samme logikk, at man med nok tiltak og tålmodighet kan endre mennesker fundamentalt.
Kulturer er ikke like og ikke nødvendigvis forenlige
Som om det å rive en boligblokk eller sende noen i praksis ville få dem til å oppgi hundreårige kulturelle forestillinger om kjønn, autoritet og fellesskap, forestillinger som er langt fra, men like legitime som, de danske. Det bygger på en feilaktig tanke om at alle kulturer beveger seg mot samme sluttmål, det sekulære, moderne, vestlige ideal.
Men slik fungerer ikke verden. Kulturer er ikke like, de er ikke nødvendigvis forenlige, og ikke alle ønsker å bli som oss.
Vi diskuterer aldri premisset
Integrasjonens problem er derfor ikke at den mislykkes, men at den insisterer på å fortsette. Eller at vi insisterer på at den skal fortsette. Her avslører den moderne integrasjonslogikken sitt sanne ansikt: Den spør ikke om vi bør integrere, men hvordan vi kan gjøre det mer effektivt. Vi diskuterer midler, men aldri mål. Vi debatterer verktøy, men aldri premiss.
Vi har gjort integrasjonen til utgangspunktet. Til et mål i seg selv. Og i mellomtiden er det danske tømt for innhold, slik at det kan romme alt også det og dem som avviser det.
Danskhet er spenningen mellom etnisitet og kultur
For å si det helt tydelig: Danskhet er verken svevende verdier eller abstrakte prinsipper som hvem som helst kan slutte seg til, og enda mindre noe man oppnår ved langvarig opphold i landet. Danskhet springer ut av spenningen mellom det kontinuerlige, folkets kontinuitet, eller etnisitet, om man vil og det dynamiske: kulturen, som bæres og formes av nettopp dette folket.
Det går en ubrutt linje fra det vi som beseiret svenskene ved Ölands Odde, til det vi som levde under tysk okkupasjon. Uten andel i denne folkelige kontinuiteten, blir enhver tilslutning til våre verdier eller kulturelle normer en overfladisk imitasjon, en kulturell performance som like gjerne kunne foregått et annet sted.
Et samfunn uten form og grenser
Vi glemmer hva vi vil beskytte, og forsøker i stedet å forandre det vi er, til noe som kan romme alt. Resultatet er ikke pluralisme, men oppløsning: Et samfunn uten form og grenser, hvor alt skal være mulig, men ingenting forpliktende.
Et samfunn som ikke lenger tør å insistere på og kjempe for sin form, forvandles til et transittrom. Eller sagt på en annen måte: Et samfunn som ikke lenger tør å si hvem det er til for, ender med å være til for ingen. Når tilhørighet blir valgfritt, og danskhet reduseres til noe man kan oppholde seg i uten forpliktelse, mister integrasjonen enhver retning.
Remigrasjon er en strukturell nødvendighet
Og det er nettopp derfor jeg ikke ser på remigrasjon som symbolpolitikk, men som en strukturell nødvendighet. Titusener må vende hjem, hvis Danmark fortsatt skal være et land for dem som vil Danmark, og som føler seg knyttet til det.
Når mennesker gjennom årtier har bodd i Danmark uten å lære språket eller underordne seg lovene, er deres tilstedeværelse ikke lenger nøytral, den er en belastning. Remigrasjon er ikke et brudd med demokratiet, men eneste vei til dets gjenopprettelse. Det danske kan ikke være alt og fortsatt være noe. Derfor må det som står utenfor, fjernes, hvis ikke formen som virkelig er verdt å kjempe for, skal gå til grunne.
Ikke et spørsmål om, men hvor omfattende
Jeg er lei av å diskutere om remigrasjon er ønskelig, når vi heller burde spørre hvor omfattende den må være for å bevare det danske. For å bevare identitet og folk, må det sies høyt at vi ikke snakker om marginale justeringer, men om nødvendigheten av at titusener, mennesker uten kulturell tilknytning, uten språklig forankring, uten lojalitet til det samfunnet de lever i, må reise hjem.
Permanent opphold må avskaffes, og tildeling av asyl stoppes helt. Danmark skal ikke være verdens nødløsning. Opphold her skal være midlertidig, ikke basert på asyl, men med åpenhet for kunnskapsutveksling og betinget av krav om selvforsørgelse og lojalitet.
Statsborgerskap ved fødsel må fjernes som grunnleggende rettighet for tilflyttere og deres etterkommere, og kun tildeles individuelt gjennom del i slektskapet. Allerede tildelte statsborgerskap bør revurderes, rettigheter gitt ved lov kan også tas bort ved lov.
Kriminelle utlendinger skal ut
Kriminelle utlendinger skal utvises uten unntak. De som år etter år lever i passiv avstand til det danske, skal sendes hjem. Sosiale ytelser skal utfases for utlendinger, de bør kun tilfalle danske statsborgere. Moskeer, islamske friskoler og fremmede parallellinstitusjoner, uansett hvilken livsverden de bærer, skal ikke lenger kunne motta utenlandsk finansiering og skal underlegges full offentlig kontroll.
Det skal ikke være mulig å forkynne, undervise eller forme unge mennesker til en livsverden som er fremmed for vår.
Det skal ikke være lett å leve i opposisjon til det danske. Tvert imot, det må gjerne være ubehagelig. Den som avviser det danske og ikke har del i vår kontinuitet, uansett bakgrunn, skal ikke nyte samme rettigheter og goder.
Et folk som vil overleve, må sette navn på seg selv
De som føler seg truffet, er ikke dårlige mennesker, men de hører ikke hjemme her. Derfor skal vi hjelpe dem aktivt, med en målrettet og velfinansiert repatrieringspolitikk, slik at de kan vende hjem til et sted der deres livsform hører hjemme. Dette kan for eksempel finansieres med avgifter på halalprodukter og overføringer til hjemlandet.
Et folk som vil overleve, kan ikke gjøre det med forbehold. Det må sette navn på seg selv og grense for det som står utenfor. Det som ikke kan eller vil innlemmes i det danske, må fjernes fra det. Ikke som straff, men som strukturell nødvendighet.
Danmark skal ikke være tilgjengelig for alle, men tilhøre dem som er bundet til det med språk, arv og lojalitet. Alt annet er ikke toleranse, det er selvoppløsning forkledd som dyd, og det fører ikke til mangfold, men til utslettelse.
