Et intervju med Martin Sellner.
Av Alexander Raynor. Oversatt av Rabulisten.
I dette eksklusive intervjuet med Arktos Journal, utført av Alexander Raynor, forklarer den østerrikske identitære aktivisten Martin Sellner hvordan en opplevd mangel på politisk representasjon førte til at han begynte å fremme remigrasjon som en praktisk strategi for å reversere virkningene av masseinnvandringen gjennom lovlige og politiske virkemidler. Han presenterer hovedargumentene i boken sin, Remigrasjon, lærdommer fra europeisk historie, resultatene fra Remigration Summit i 2026 (Resum), svar til kritikere og grunner til optimisme rundt den skiftende offentlige debatten og de yngre generasjonene.
Alexander Raynor: Herr Sellner, du har vært en fremtredende stemme i Identitærbevegelsen i over et tiår. Hva var det som opprinnelig trakk deg mot disse ideene, og hvordan førte din personlige reise til at du konsentrerte deg så sterkt om begrepet remigrasjon som en praktisk løsning?
Martin Sellner: Det som opprinnelig motiverte meg til å grunnlegge Identitærbevegelsen i Østerrike, var en stor mangel på representasjon. Det fantes et enormt taust flertall og mange unge idealister, men ingen plattform som kunne kanalisere denne energien inn i effektiv, ikke-voldelig handling.
Jeg kom over begrepet «remigrasjon» gjennom den franske identitære og Nye høyre-tradisjonen, og vi utviklet det gradvis til en bredere politisk strategi. Masseinnvandring skapes av politiske beslutninger, grensepolitikk, asylregler, velferdsgoder, statsborgerskapslover og så videre. Det følger av dette at utviklingen også kan reverseres gjennom politiske beslutninger.
Remigrasjon ble den logiske konklusjonen på arbeidet vårt fordi det samler mange symptomer i et praktisk program. Det besvarer spørsmålet som det etablerte høyre unngikk i flere tiår: Ikke bare hvordan innvandringen kan bremses, men hvordan dens oppsamlede konsekvenser kan reverseres fredelig, lovlig og over tid.
AR: Den nye boken din, Remigrasjon, sammen med Jean-Yves Le Gallous bok med samme tittel, som du skrev forordet til, presenterer en detaljert plan for å håndtere Europas innvandringsutfordringer. Kan du for lesere som ikke kjenner til den, oppsummere hovedargumentet og forklare hvorfor du mener at frivillig retur av ikke-assimilerte migranter, kombinert med fornyet nasjonal selvtillit, representerer en human og realistisk vei fremover?
MS: Hovedargumentet er at innvandring ikke er en irreversibel naturkraft. Den er et resultat av lover, insentiver, institusjoner og politiske valg. Disse valgene kan endres.
Remigrasjon er ikke ett enkelt tiltak, og det er ikke et kaotisk forsøk på kollektiv utvisning. Det er en samlebetegnelse for en koordinert reversering av migrasjonsstrømmene. Det begynner med sikre grenser og håndhevelse av eksisterende returvedtak, men omfatter også retur av ulovlige migranter og avviste asylsøkere, reform av oppholds- og statsborgerskapslovgivningen og generøse insentiver for frivillig retur.
Frivillig retur er spesielt viktig. Mange mennesker som bor i Europa, beholder sterke forbindelser til opprinnelseslandene sine. En seriøs politikk kan tilby økonomisk bistand, yrkesrettet støtte, boligprogrammer eller hjelp til å etablere virksomheter etter returen. Det kan være mer humant for den enkelte og mindre kostbart for mottakerlandet enn flere tiår med avhengighet, fremmedgjøring og sosial konflikt.
AR: Boken din trekker på historiske mønstre, «skyldpolitikken» og demografiske realiteter. Hvilke sentrale bevis eller eksempler fra Europas nyere historie mener du sterkest underbygger behovet for remigrasjonspolitikk i dag?
MS: Det finnes noen grunnleggende lærdommer som Europas nyere historie har gitt oss. For det første blir midlertidig migrasjon permanent. Gjestearbeiderprogrammene på 1900-tallet ble presentert som midlertidige økonomiske ordninger. I stedet ble midlertidige arbeidere til permanente befolkningsgrupper, etterfulgt av familiegjenforening og fortsatt innvandring. Øst-Europa må ikke følge den veien!
For det andre finnes det grenser for assimilering. Assimilering kan ikke i det uendelige kompensere for migrasjonens omfang og hastighet. Når store parallellsamfunn utvikler seg, snus presset. Institusjoner og kultur begynner å tilpasse seg innvandrerne, fremfor at de nyankomne tilpasser seg landet. Vi ser nå en omvendt assimilering der europeere konverterer til islam!
For det tredje er kjernen skyld. Skyldpolitikken har gjort europeere redde for til og med å definere sine interesser som en etnisk gruppe. Dette er interesser som enhver annen sivilisasjon betrakter som normale. Grenser, demografisk kontinuitet og kulturelle flertall behandles som moralsk tvilsomme begreper. Resultatet er politisk lammelse. Remigrasjon begynner med å avvise denne lammelsen. Avvis hvit skyldfølelse og omfavn arven din.
AR: I mai 2026 bidro du til å organisere og talte under Remigration Summit i Portugal, som samlet aktivister, tenkere og personer fra hele Europa og USA. Hva var de viktigste konklusjonene fra arrangementet, og hvordan bidro det til å skape fremdrift for disse ideene?
MS: Det viktigste resultatet var at remigrasjon ikke lenger bare er en debatt på internett. Det er i ferd med å utvikle seg til et internasjonalt felt for politisk arbeid. Hovedkonklusjonen var at vi allerede har mange av de enkelte virkemidlene som kreves. Det som har manglet, er koordinering, og «Resum» sørger for dette. En annen viktig konklusjon var at hvert land trenger sitt eget veikart. Portugal, Tyskland, Frankrike, Italia, Østerrike og USA har forskjellige rettstradisjoner, demografiske situasjoner og politiske muligheter. Prinsippene kan være felles, men gjennomføringen må være nasjonal. Derfor er utveksling av erfaringer avgjørende.
AR: Under toppmøtet ble initiativer som Instituttet for remigrasjon og bredere politiske forslag diskutert. Hvordan ser du for deg at disse diskusjonene kan omsettes til konkret politisk handling i forskjellige europeiske land?
MS: Instituttet for remigrasjon er ment å sørge for den intellektuelle infrastrukturen og lobbyinfrastrukturen som har manglet. Venstresiden har brukt flere tiår på å bygge institutter, frivillige organisasjoner, akademiske nettverk, juridiske organisasjoner og profesjonelle kampanjestrukturer. Vår side har ofte vært avhengig av isolerte politikere og spontan og underfinansiert aktivisme. Instituttets oppgave er å løfte remigrasjon til et vitenskapelig, juridisk og strategisk nivå. Målet er å føre remigrasjon gjennom tre tydelige faser: Fra tabu til debatt, fra debatt til politikk og fra politikk til gjennomføring.
AR: Kritikere fremstiller ofte remigrasjon som ekstremt eller urealistisk. Hvordan svarer du på bekymringer om gjennomførbarhet, juridiske hindringer eller mulige sosiale spenninger, og hvilke modeller gir deg tillit til at det kan fungere fredelig?
MS: Det første svaret er at dagens system i seg selv er svært urealistisk. Å nekte å endre kurs forhindrer ikke konflikt. Det utsetter bare beslutningene til situasjonen blir vanskeligere. Remigrasjon er den eneste måten å forhindre en borgerkrig på.
Dessuten bør frivillig utreise prioriteres der det er mulig. Dette er ikke en ekstremistisk oppfinnelse. Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, har drevet programmer for assistert frivillig retur i flere tiår, og europeiske institusjoner tilbyr allerede returrådgivning og hjelp til reintegrering. I USA så vi 1,9 millioner selvdeportasjoner i 2025. Dette kan også fungere i Europa.
AR: Nå som boken din er tilgjengelig på engelsk, hvordan ser du for deg at disse ideene vil finne gjenklang utenfor Europa, særlig på steder som USA, som står overfor sine egne debatter om grenser og integrering? Ser du paralleller eller lærdommer som gjelder universelt?
MS: Europa og USA er ikke identiske. USA har en annen historie med innvandring. De grunnleggende spørsmålene er imidlertid universelle:
Har dere en grense, eller kan hvem som helst komme inn?
Er statsborgerskap et alvorlig politisk bånd eller bare et administrativt dokument?
Hvor mange og hvilke utlendinger kan et samfunn tåle, og kan et folk bestemme hvem som får komme inn og bli værende?
Europa gir USA en advarsel. Når erstatningsmigrasjon tolereres over lange perioder, blir midlertidige unntak til permanente rettigheter. USA viser også at politisk kurs har betydning. Håndhevelse av grensene og prioriteringer for deportasjon kan endres raskt.
AR: Når du ser fremover, hva gir deg håp om at en «kulturell reconquista» eller demografisk stabilisering fortsatt er mulig i Europa, og hvilken rolle mener du yngre generasjoner eller nye bevegelser kan spille for å oppnå dette?
MS: Håpet mitt kommer fra hastigheten som politiske tabuer bryter sammen med rett foran øynene våre. For ti år siden var remigrasjon nærmest fraværende fra den etablerte samfunnsdebatten. I dag debatteres det i parlamenter, aviser, domstoler og på internasjonale konferanser. Save Europe Act har samlet inn 600 000 underskrifter på bare to måneder.
Den yngre generasjonen er spesielt viktig fordi den opplever resultatene av masseinnvandringen direkte, gjennom press på boligmarkedet, oppsplittede skoler og synkende trygghet. Den er mindre følelsesmessig knyttet til etterkrigstidens etablerte politiske tabuer.
En kulturell reconquista betyr ikke nostalgi eller en tilbakevending til en fastfrosset fortid. Det betyr å gjenoppdage og tenne på nytt en evig flamme. Vår etnokulturelle kontinuitet må leve videre.
