Stein Lillevoldens utfall mot remigrasjonskonferansen og undertegnede er ikke bare feilaktig, det er avslørende. I stedet for å diskutere ideer, forsøker han å kvele dem med skjellsord og stempling. Dette er ikke kritikk, men en hersketeknikk. Og det viser hvorfor Norgesdemokratenes initiativ er så viktig: fordi det bryter med tabuene, tar definisjonsmakten tilbake og tvinger frem en nødvendig debatt som ingen lenger klarer å stanse.
Av: Tore Rasmussen, redaktør i Rabulisten.
Stein Lillevolden har nylig postet et innlegg på Facebook om Norgesdemokratene, den kommende remigrasjonskonferansen og meg. Innlegget er på mange måter forutsigbart og illustrerer en bredere tendens i samtiden: språkets forvandling fra redskap for sannhet til verktøy for makt. De som kontrollerer ordene, kontrollerer grensene for hva det er mulig å mene.
Lillevolden hevder at jeg deltok på Remigration Summit i Milano 17. mai i år, som representant for Norgesdemokratene. Dette stemmer ikke, jeg var der som redaktør for Rabulisten og forlegger i Legatum Publishing.
Jeg er ikke medlem i Norgesdemokratene, og jeg har heller ikke representert dem, verken offisielt eller uoffisielt etter at medlemskapet mitt utløp. Mitt ærend var journalistisk og kulturelt, ikke partipolitisk. Det var en interessant konferanse og jeg er glad det også var andre nordmenn til stede. Vi må kunne vurdere, oversette og diskutere ideer uten å bli tvunget inn i en karikert fiendefortelling.
I boken Speechless: Controlling Words, Controlling Minds viser Michael Knowles hvordan språket brukes politisk for å kontrollere folks tenkning. Ved hjelp av nyord, sensur og moralsk press tvinges folk til å godta venstresidens virkelighetsforståelse, ikke gjennom argumenter, men gjennom kontroll over hvilke ord som kan sies. Den som bruker et «feil» begrep, ekskluderes. Ikke fordi argumentet er feil, men fordi språket i seg selv er definert som suspekt.
Lillevoldens Facebook-post fungerer som et godt eksempel på nettopp et forsøk på dette. Istedenfor å diskutere hva remigrasjon faktisk er, hvor det praktiseres, og hvordan det er tenkt gjennomført, bruker han begreper som «fascist», «brungrums», «deportasjonskonferanse» og «konspirasjonsteori» for å forhåndsdiskreditere debatten. Hensikten er klar: å stenge døren før samtalen begynner. Å gjøre det politisk umulig å mene noe annet.
Men han vil ikke klare å forhindre at Norgesdemokratene med sin remigrasjonskonferanse tvinger frem en av Europas viktigste og mest undertrykte debatter: hvordan stanse og reversere masseinnvandringen. Partiets nye dokument om remigrasjon er intet mindre enn et politisk gjennombrudd: modig, detaljert og nødvendig.
Remigrasjon er ikke ekstremt, men tvert imot et rasjonelt, rettsstatlig svar på en ekstrem utvikling: tiår med masseinnvandring uten folkelig forankring, uten fungerende integrasjon, og med voksende parallellsamfunn som truer både sosial tillit og nasjonal identitet.
Lillevoldens retorikk kom bare få dager etter at Inyhter først brakte nyheten om den kommende konferansen. Siden den gang har det foruten Lillevolden desinformasjon kommet stygge drapstrusler fra ytre venstre, rettet mot konferansedeltakerne.
Lillevolden nøyer seg med å fremstille hele debatten som suspekt, farlig, endog fascistisk. Det skyldes ikke at forslagene er uforståelige eller teknisk urealistiske, men at selve språket de uttrykkes i, er erklært illegitimt av den rådende ideologien.
Det Lillevolden skriver, er ikke analyse, men en forsvarsmekanisme. Et forsvar for en orden som ikke tåler utfordring. Men utfordringen kommer, og den kommer fredelig, demokratisk og åpent. Det er det Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse representerer for meg. En modig start på en samtale vi uansett må ta før eller siden.
Høyresiden må gjenerobre språket og ta tilbake muligheten til å diskutere samfunnets veivalg med ærlighet og intellektuell frihet. Første steg er å støtte opp om Norgesdemokratene når de nå tar eierskap til et begrep og uredd fyller det med innhold og kjempe for definisjonsmakten.
